boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Uten vesentlige feil eller mangler av Linda Skomakerstuen
33783750Elvira bor alene i barndomshjemmet sitt i Risør. Hun jobber som revisor og trives best i sitt eget selskap. Andre mennesker forstår hun seg ikke på. Hun holder dem helst på avstand. Dette fungerer fint helt til den pensjonerte jordmoren i nabohuset brått dør og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner. Elvira mistenker at noe ikke er helt som det skal og bestemmer seg for å nøste opp det som tilsynelatende er et mysterium med mange løse tråder. Uten vesentlige feil eller mangler forsøker å være mange ting samtidig. Den er litt krim, litt humor, og litt kjærlighetsroman. Jeg mener ikke at dette er en umulig kombinasjon, men Skomakerstuen får det dessverre ikke helt til. Det blir rotete og til tider rett og slett litt fjasete. Humoren bygger på stereotyper vi har sett før, karakterene fremstår som typer og store deler av romanen forsvinner i forutsigbare retninger og dårlige dialoger. Romanens største svakhet ligger for meg i språket. Det er enkelt og pregløst, til tider både stivt og klønete. Romanen har for all del en slags varme og deler av historien er interessant, men det blir borte i et mysterie som egentlig ikke er spesielt spennende å følge med på. Jeg blir mer irritert enn interessert. ★★☆☆☆

Hvordan er det med deg, Elvira Antonsen? Er du uten vesentlige feil og mangler?

James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug
33797443
Kenneth samler på stjerneskudd og bruker hvert ønske på at storesøster Jenny ikke skal forsvinne. Han kommer fra en familie som ikke klemmer og han drømmer om å leve av å skrive. Før han flytter hjemmefra, må han knekke mormoren og få henne til å avsløre alle hemmelighetene sine før hun dør. Etterpå drar han ut i verden og får oppleve hvor vanskelig det kan være å være seg selv og å leve av det man alle helst vil. James Franco spytter når han snakker er en veldig sterk roman. Erik Eikehaug skriver godt, han er tydelig og morsom. Selv om historien selvfølgelig er ganske spesifikk, er det mye mange kan kjenne seg igjen i. Romanen tar for seg mange ulike temaer uten at det blir rotete. Han beskriver blant annet godt hvordan det kan føles å ville skrive samtidig som man føler at man ikke er helt god nok. Jeg kjenner meg godt igjen i følelsen av å sitte i et rom sammen med andre skribenter og føle at jeg er den svakeste. Karakterene hans er dessuten tydelige og komplekse. Jeg koste meg veldig da jeg leste denne. Det er en varme og humor der som gjør den til tider tunge tematikken lettere å svelge. Jeg liker også at han tør å ta med virkelige personer inn i romanen. James Franco gjør seg bra som romankarakter! Er dette en perfekt roman? På ingen måte. Men det skal den heller ikke være. Det er en god roman, en fengende roman. En roman alle burde lese. ★★★★★

«I love you, I love you, I love you, I love you.»
Jeg klarer bare å si det på engelsk. Sier jeg det på norsk, blir jeg flau. R-en i elsker er for voldsom.

Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm
30622333
Jens er redd for mange ting. Han er redd for å drite seg ut, redd for vann og redd for blod. Edor er ikke redd for noe. Han er sammen med Beate, øver på nye skatetriks, bader i havet og svømmer lenger ut enn han burde. Så møter han Jens og plutselig er Edor redd for noe likevel. Han er redd for måten Jens får det til å krible i magen hans på. Nærmere kommer vi ikke er Monika Steinholms andre ungdomsroman. Jeg likte veldig godt debuten Fuck verden da jeg leste den i 2015 og har hatt lyst til å lese bok to lenge. I Nærmere kommer vi ikke får vi gjensyn med karakterene fra forrige roman, men i denne er det Jens som er hovedpersonen. Vi følger han i en tid der han forsøker å akseptere den han er. Jeg likte nok ikke denne boka like godt som jeg likte den første, men den er likevel god. Jeg liker måten Steinholm skriver om seksualitet på, jeg liker at hun velger å vise bredden og ikke bare bruker stereotyper. I tillegg skriver hun med et godts språk og skaper gode karakterer. Jeg synes kanskje at denne romanen manglet litt på handlingsfronten, det ble litt for knapt for min del, men det er absolutt en god roman om forelskelse og å forsøke å finne ut av sin egen seksualitet. Jeg kunne ønske jeg hadde lest flere romaner som dette da jeg var 16, jeg tror Steinholm treffer målgruppa veldig godt. ★★★★☆

Hvor mye tid skal jeg egentlig måtte gi fra meg? Jeg kan ikke gå hele livet og vente på folk. Man vet aldri hvor lang tid man har. Venter man for lenge, er det kanskje for sent. Jef vet allerede hva de kommer til å skrive på gravsteinen min. Han ventet.

boksnakk

Hva er en bok?

P1140122

Jeg elsker bøker. Hadde jeg hatt plass og økonomi til det, ville jeg laget meg et eget bibliotek for lenge siden. Men jeg bor i en liten studenthybel. Jeg har ikke penger. Og jeg kommer sannsynligvis til å måtte flytte flere ganger før jeg bor et sted som er fast nok. Kanskje blir det aldri en realitet. Kanskje må jeg klare meg med én eller to bokhyller, med nøye utvalgte bøker. Det er ikke helt drømmen, selvfølgelig, men kanskje vil det likevel være mer enn nok.

Jeg har alltid vært imot ebøker. Jeg har nektet tvert. Det har vært en prinsippsak. Bøkene mine skal ikke være digitale! Jeg vil ha en fysisk bok i hendene! Jeg vil kunne notere i margen! Jeg vil brette sidene, knekke ryggen, gjøre det synlig at boka er lest! En bok er ikke en bok hvis jeg ikke kan holde i den og bla i den! Jeg nekter å lese bøker som ikke er på papir!!!

Jeg er sta og jeg liker ikke å innrømme at jeg tar feil. Likevel må jeg nå komme med en liten/stor innrømmelse:

Jeg har begynt å lese ebøker.

Ja, jeg skjønner det hvis noen av dere nå blir sjokkerte eller opprørte.

Nei, det er ikke sikkert verden står til påske.

Det begynte med dette: Jeg var så å si blakk, men jeg ville, nei, måtte lese en bok som nettopp hadde kommet ut. Jeg kunne ikke kjøpe den. Jeg hadde lovet meg selv å ikke kjøpe flere bøker den måneden. Kontoen skrek etter en pause. Så jeg prøvde biblioteket. 40 i kø. Ikke en evig kø, men lang nok til at den føltes akkurat litt for lang. Jeg ville jo lese denne boka . Likevel aksepterte jeg skjebnen min og satte meg på venteliste. Så var jeg hjemme hos mamma og pappa en tur, sjekket ut biblioteket der, og gjett hva: boka var ledig! Problemet var bare at formatet var et helt annet enn det jeg var vant til. Det var en ebok. Så jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre: jeg lot som jeg egentlig aldri hadde vært så imot ebøker, lastet ned appen og begynte å lese.

Siden da har jeg lest nesten ti bøker, på mobilen, og det har knapt gått en måned.

Hva er egentlig en bok? Er det permen og arkene mellom permene? Er det ordene, historiene, karakterene? Er det prisen man betaler? Er det opplevelsen man har når man leser? Hva er viktigst? Å ha lest boka eller å eie boka? Hvem hadde trodd at man skulle bli så filosofisk og undrende av å laste ned en biblioteksapp?

Kommer jeg alltid til å foretrekke fysiske bøker? Ja. Det er jeg er ganske sikker på, men jeg skjønner jo nå at jeg ikke trenger å være så bastant. Det er ikke farlig å lese en bok i digitalt format. Jeg svikter verken meg selv eller litteraturen. Faktisk gjør jeg det motsatte. Jeg leser mer. Det viser seg nemlig at terskelen for å åpne appen på mobilen er mye lavere enn terskelen for å fiske opp en bok fra sekken, spesielt hvis jeg bare har tid til å lese i kanskje ti minutter. Det viser seg også at det går mye raskere å lese en bok hvis man leser ti minutter her og ti minutter der. Ulempen er at jeg får fanget langt færre pokémon.

Poenget er at jeg leser. Jeg leser og jeg elsker det. Jeg elsker bøker. Det er det å lese som er viktig, ikke hva slags format jeg leser i. En bok er jo tross alt noe mer enn bare en bok.

boksnakk

Et sted på grensen av Emilie Edland

Sponset innlegg!P1140099

Nora er selvsikker og søkende. Hun har akkurat begynt å studere engelsk ved universitetet i Oslo. Dette er bare ett av flere påbegynte studier, men Nora mener likevel at hun har full kontroll. Første dag på det nye studiet skjer det noe ganske uventet. Foran i klasserommet står den kjekke førsteamanuensisen Nicholas West og Nora bestemmer seg med det samme: Hun vil ha ham. Hun ha ham.

Fuck it, han er rett og slett ufattelig deilig, og jeg sitrer. Jeg har stått her i noen få sekunder og vet, vet med hver nerve i kroppen; denne mannen vil jeg ha.

Nora blir til gjennom den muntlige språkføringen i romanen. Det er hennes stemme vi leser, hennes uttrykk, hennes tanker. Hun oppleves for meg som en tydelig karakter. De andre karakterene blir også til gjennom henne. Nora observerer og analyserer menneskene rundt seg. Førsteamanuensisen Nicholas West. Vennene Kristine og Andreas. Mormoren. Foreldrene. Marit og Kristian i kollokviegruppa. Alle spiller sin rolle i Noras lille eventyr. Jeg vet ikke om alle er like troverdige og realistiske hele tiden, men de er i det minste tydelige. Hver av dem har personlighet, hver av dem skiller seg ut. Jeg likte spesielt kollokviegruppa og forholdet dem imellom. Jeg kunne nesten ønske romanen bare handlet om dem.

Jeg elsker å forføre, har brukt flere år på å finslipe kunsten, og velger utelukkende de kjekkeste mennene. De mest uoppnåelige. Allerede nå fantaserer jeg om hvordan han ser ut naken, hvordan musklene som kan skimtes i kontur under skjorten ser ut når han er svett, hvordan ha beveger seg. Sitringen glir over i lett skjelving. Dette er den ultimate utfordring.

Som man sannsynligvis regner med, inneholder Et sted på grensen sex. Mye sex. Nora klarer selvfølgelig å forføre Nicholas. De er gjensidig tiltrukket av hverandre fra første stund. Forholdet dem imellom er seksuelt og de får rett og slett ikke nok av hverandre. Det er intenst og, ifølge Nora, fantastisk. De fortsetter og fortsetter, blir tydeligvis aldri for slitne. Runde etter runde uten stopp. Og akkurat det er kanskje en av de tingene som plager meg mest. Det at det er så ubegrenset og perfekt. Hele tiden. For meg blir det ikke helt troverdig (i den grad en roman som dette skal være troverdig). Er det virkelig mulig å gjøre alt riktig hele tiden? Trenger ingen av dem en eneste pause? Når spiser de? Når puster de? Blir de ikke såre og støle og litt … lei? «Det er vanvittig at det tar så kort tid for ham, for et overmenneske,» tenker Nora på et tidspunkt. Og ja. Virkelig. De må være overmennesker begge to.

Han snur meg over på ryggen som om jeg var en dukke. Jeg nyter de sterke hendene som holder kroppen min stødig mens han går til angrep, men innerst inne skjønner jeg ikke hvem denne Nora er. Jeg har aldri likt å bli fratatt kontrollen.

Forholdet mellom Nora og Nicholas er i utgangspunktet litt problematisk. Han er en autoritetsfigur, Nora er en av studentene hans. Det er et ujevnt maktforhold der. Samme hvor selvsikker Nora måtte være, er det Nicholas som sitter med makten og kontrollen. I begynnelsen av romanen plaget det meg en del. Trenger vi virkelig enda en historie som romantiserer et usunt forhold mellom lærer og elev? Heldigvis synes jeg forfatteren klarer å vri seg litt unna akkurat det. Hun fremstiller det ikke som noe ideelt, men får frem problemene og utfordringene. Nora holder på styrken sin, selv om hun også viser svakheter og dårlig dømmekraft. Og kanskje forsøker forfatteren å legge vekt på nettopp det allerede i navnevalget. Er det egentlig mulig å kalle en karakter Nora uten å skape en forventning om at hun skal gå til slutt, akkurat som Nora i Et dukkehjem? Er navnvalget tilfeldig eller ligger det en reell referanse der? Min lesning preges i alle fall av den likheten, selv om boka kanskje ikke ender akkurat som forventet.

Han får ikke beholde makten på denne måten. Hvorfor i helvete skal plutselig alt skje på hans premisser?

En av romanens svakheter ligger for meg i språket. Det er for all del lettlest, muntlig og intenst, men det er likevel ikke så godt som mange skal ha det til. Boka bærer preg av en del klønete setninger og rar tegnsetting. Det er nok et forsøk på å «muntliggjøre» språket, men jeg synes ikke alltid det fungerer like godt. Samtidig skal det sies at dette først og fremst er en underholdningsroman. Den er ment for å underholde og, jeg vet ikke… pirre? Det er handlingen, karakterene og følelsene som er viktige – ikke om det er et litterært mesterverk (hint: det er det ikke). På tross av noen mangler i språket, har romanen et godt driv som gir leseren lyst til å fortsette å lese.

P1140114

Jeg visste allerede på forhånd at dette kom til å være en bok langt utenfor min komfortsone. Jeg har aldri lest en erotisk roman tidligere, prøvde meg aldri på 50 Shades of Grey eller Calendar Girl, og har vel heller aldri helt hatt behov eller interesse for det. Men så fikk jeg spørsmål om jeg ville lese Et sted på grensen og tenkte at, tja, hvorfor ikke prøve? Jeg tror jeg glemte litt hvor flaut jeg synes det er å snakke/skrive/lese om sex, men jeg klarte å legge det litt til side, tror jeg, jeg gjorde i alle fall et hederlig forsøk. Jeg tror ikke at «erotisk litteratur» er noe jeg kommer til å kaste meg etter i fremtiden, men det er jo morsomt å ha prøvd. Og hvis du har likt bøker i denne sjangeren tidligere, tror jeg ikke Et sted på grensen er en dum fortsettelse. Boka er i salg fra i dag og selges i de fleste bokhandler rundt omkring i landet.

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Alberte og Jakob av Cora Sandel | 205 s. | ★★★★☆
3df20523f66bb39c4cbf1e7673bf880a3def53d6a6566f2911fd1c93Alberte vokser opp i en by i Nord-Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Hun bor sammen med familien sin og er tydelig nedstemt. Hun preges av et sterkt ønske om å komme seg bort. Sin egen utdannelse har hun måttet oppgi til fordel for at broren Jakob skulle få en god utdannelse og selv sitter hun stort sett bare hjemme. Hun har et dystert syn på sin egen fremtid. Broren Jakob på sin side, er ikke interessert i skolen og velger etter hvert å bryte opp og reise til sjøs. Alberte og Jakob er første bok i triologien om Alberte og hennes liv. Det er den andre boka i serien jeg leser, og jeg likte den nesten like godt som jeg likte Alberte og friheten. Cora Sandel, som er pseudonymet til Sara Fabricius, får utrolig godt frem følelsene som Alberte preges av. Hun er ensom, sjenert, innestengt, men bærer på en en tydelig drøm og et lite håp. Hun vil komme seg ut og bort, men vet ikke helt hvordan hun skal få det til. Hun er redd for å såre eller opprøre familien og vennene hun har rundt seg samtidig som hun er redd for å bli sittende fast der hun er for alltid. Alberte og Jakob er en sterk roman, men det er også en stillestående roman, det skjer ikke så mye i løpet av de knappe to hundre sidene. Det er en tenkebok, ikke en spenningsroman, men den er god, veldig god, både i språket og i utviklingen av karakterene. Jeg tror jeg må spare den siste romanen, Bare Alberte, en stund, for jeg vil nyte disse bøkene så lenge som mulig.

Få meg på, for faen av Olaug Nilssen | 192 s. ★★★★☆
cc1ae651f9783349d9ae601ca204df2d0e3b6dddf5080ea63aeb4c0b
Maria vil at noen skal se hvor mye hun lider i jobben som renholdsarbeider og planlegger derfor å skrive et foredrag som skal bli så interessant at det plukkes opp av media. Alma får sin seksuelle oppvåkning etter at Artur er «borti henne med pikken.» Hun fylles av begjær og bruker all sin tid på å fantasere og ringe sextelefon. Kona til Sebjørn får sin feministiske oppvåkning da hun innser at verken mannen eller de åtte barna deres setter pris på det hun gjør hjemme. Hun drømmer om fast jobb og reiser til Oslo for å protestere mot nedleggingen av Skoddeheimen nepeforedling AS. Få meg på, for faen er en roman om frustrasjon og viljestyrke. Vi følger jenter og kvinner som preges av en hverdag som ikke helt gir dem det de ønsker seg. Olaug Nilssen skriver med mye humor og forståelse. Det handler om å bli sett og hva som skjer når man føler at man ikke blir det, og hun får det så godt frem, selv om det kanskje settes litt på spissen. Romanen skårer mange poeng på at den fremstår som oppriktig samtidig som den er karikert, det er en balanse der som er veldig vanskelig å få til – hvordan overdrive og likevel få det til å virke naturlig? Dette er en roman verdt å få med seg hvis man vil ha seg en god latter og hvis man vil lese litt om hva det vil si å være kvinne.

Chicks o’hoi av A. N. P | 293 s. | ★☆☆☆☆
34453570
A. N. P. ønsker å bidra til å lette det enorme presset jenter lever under. Presset om å være pene, tynne, sexy, deilige og samtidig jomfru. Hun kjenner selv på presset, men opplever også at hun og venninnene ikke lar seg diktere av idealene. Hun bestemmer seg for å skrive ned alt hun opplever og tenker i løpet av to år for å vise hvordan livet som ung jente i dagens samfunn kan være. Chicks o’hoi er ifølge forlaget en «100 % usensurert dagbok». Om dette faktisk er sannheten, stiller jeg meg litt tvilende til etter å ha lest boka. De såkalte dagboksnotatene åpner stadig med at fortelleren refererer til en venn hun ikke har nevnt tidligere og noe som skjedde for lenge siden. Altså handler det ikke om å dokumentere noe rett etter at det har skjedd, men om å dokumentere minner. Allerede her bryter boka med forventninger om å være en autentisk dagbok. Kan vi stole på at hun husker riktig? Hvor mye stemmer faktisk med virkeligheten? Hvor mye er endret på? Et annet problem er at hun flere steder refererer til ting som ikke passer med det gitte tidsrommet. I august 2015 refererer hun til Skam, som ikke begynte før i september, og til Donald Trump, som strengt talt ikke var så relevant akkurat da. Dette svekker troverdigheten betraktelig og man blir sittende og lure på om noe av dette er sant, slik forlaget påstår. Boka har fått mye skryt og oppmerksomheten for åpenheten og humoren, og for all del, her er det ingenting som sensureres bort, men holder det? Og hva er egentlig poenget? Jeg vet ikke om det å gjøre ting så drøye som mulig skaper mer åpenhet, spesielt ikke hvis denne åpenheten er falsk. Jeg vet ikke om dette skaper mindre press enn reklame eller sosiale medier. For meg fungerer det i hvert fall ikke. Jeg kunne egentlig bare ønske at jeg ikke hadde brukt tid og penger på den.

Hva er den siste boka du leste? Likte du den?

hverdag, reise

St. Gallen, Switzerland, 12. mars

P1140034

12. mars vandret vi rundt i den lille byen St. Gallen. Der var det søndagsstengt og klingende kirkeklokker i alle retninger.

P1140010

Vi kikket litt rundt i byen, fanget noen pokémon og så tok vi taubanen (?) opp til toppen av byen. Der var det turstier og kjempefin utsikt.

P1140046P1140056

På toppen av St. Gallen fant vi dessuten en bondegård, der vi ble kjent med et par kuer. Etterpå dro vi ned til sentrum igjen og spiste lunsj før vi kjørte et stykke ut av byen til Walter Zoo i Gossau. Der tok jeg ikke så mange bilder. Det var ikke akkurat den beste dyreparken jeg har vært i (skjønner ikke greia med at små dyreparker velger å ta inn masse store dyr som tigere, leoparder og sjimpanser når de åpenbart ikke har plass til det?).

P1140071

Sveits var absolutt et spennende land å oppleve, på tross av litt vel høye priser. Også har de selvfølgelig veldig god sjokolade 😉

hverdag, reise

Zürich, Switzerland, 11. mars

P1130916

10. mars fløy jeg og lillesøsteren min avgårde til Sveits. Der skulle vi besøke broren vår, som studerer i byen St. Gallen. Vi var fremme ganske sent på fredagen, så den dagen gjorde vi ikke så mye annet enn å spise pizza og ordne soveplasser, men lørdag kjørte vi en tur til Zürich.

P1130936

Zürich er en veldig fin by. Vi prøvde oss på noen butikker, men siden alt var like dyrt eller dyrere enn hjemme, kjøpte vi ingenting. I stedet gikk vi bare rundt og kikket.

P1130966

Noe av det beste med dagen var definitivt været. Det er så utrolig deilig med sol og vår! D-vitamin inn og godt humør ut, akkurat sånn det skal være. Det er så fint å slippe å fryse.

P1130998

P1130999

Etter mange timer med vandring, og et lite stopp med thai-mat, satte vi oss i bilen igjen og kjørte tilbake til St. Gallen. Så brukte vi kvelden på å se Finding Dory (tror jeg likte den bedre enn Finding Nemo!) og Dirk Gently’s Holistic Detective Agency (anbefales!).

 

boksnakk, leseutfordring 2017

Havende av Gunstein Bakke

p1130862

Men idet toget tungt og langsomt setter seg i bevegelse igjen, ser hun det så tydelig, at også et landskap er et sted som reiser. Ingen steder er ment å bli værende. Alt vil et annet sted. Alt har et annet sted i seg.

I februar leste jeg bok nummer to i årets leseutfordring. Valget falt på Gunstein Bakkes nyeste roman Havende og krysses av som «en bok som kun har ett ord i tittelen».

I romanen møter vi Julia Pastrana som ble født i Mexico i 1834. De kalte henne «apekvinnen» og hun reiste rundt i verden sammen med ektemannen som om hun var en sirkusattraksjon . I 1860 har de kommet til Moskva. Julia er gravid og tiltrekker seg dermed enda mer oppmerksomhet enn til vanlig. Fødselen nærmer seg raskt. Nesten hundre år senere har en mann bosatt seg på en søppelfylling i Groruddalen. Der finner han en utstoppet kvinnekropp som pleide å være en av attraksjonene på Lunds tivoli. Noen tiår senere skal Julia endelig få reise hjem. Den gravide journalisten Kira reiser til Mexico i forbindelse med overleveringen av levningene.

I hovedsak forsømmer en livet slik livet disponerer en for å gjøre, og sliter tiden ned slik den i sin tur sliter en selv ned, helt til en til slutt ikke får med seg noe av det som skjer – det som ankommer eller passerer – og rett og slett utgår fra hele strømmen. Og at dette koster lidelse, det er det mulig å forstå, at lidelse må til. For at livet skal være noe som helst.

Havende er en svært velskrevet roman – det kan jeg like gjerne få sagt med en gang. Gunstein Bakke er en dreven og smart forfatter. Språket hans har poetiske trekk samtidig som det er direkte. I Havende skriver han noe omstendelig, men det passer romanen. Det gir den en slags ro som passer historien som fortelles. Karakterene beveger seg sakte gjennom et liv og det blir tydeligere gjennom måten romanen er skrevet på. Både språket og romanen fremstår som tenkendeundrende. Det er både imponerende og krevende. Personlig liker jeg bøker som krever litt av leseren, som ikke gir fra seg alt av historie altfor enkelt. Havende er en slik roman. Den både tar og gir. Den er en opplevelse.

Livet er alt som er, også når det er utenfor rekkevidde.

Romanens handling utspiller seg over tre tidsplan. Alle sentrerer seg rundt Julia Pastrana, en kvinne som ble behandlet som noe mellom menneske og dyr, et menneske som ikke helt fikk plass i den verdenen hun ble født inn i. Det er en sår historie. Den rører ved spørsmål om hva det vil si å være menneske, hva er menneskelig, hva skiller menneskene fra dyrene, hva er vi egentlig? I romanen møter vi mennesker som både stiller disse spørsmålene og som lever disse spørsmålene. Det er utenformennesker, mennesker som mangler en bestemt plass, som ikke finner sin plass. Det er tungt og vondt, men likevel fint. De lever et liv de også, selv om de befinner seg utenfor.

For livet kom fra mørket og våkner i mørket.
Og livet brenner der, i det mørket, skrumper og vokser på samme tid, mens en slange av ild freser seg vei mot en innerste sirkel, en siste utpost, det er bare utenfor kroppen man snakker om ild, men hun kjenner den der, i seg.

Gunstein Bakke skriver som om noe virkelig står på spill. Likevel virker det ikke anstrengt. Det virker så enkelt, samtidig som det er vanskelig. Det er en dobbelthet som er vanskelig å få til, men det kan også være vanskelig å lese. Jeg tror ikke Havende nødvendigvis er en roman som passer for alle, men den er absolutt verdt et forsøk.

For ingen er den samme, ikke engang en selv. Ikke i lengden.

Vurdering: ★★★★


leseutfordring-1Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag