hverdag, jeg vet ikke jeg bare tenker

Hva nå?

jon-tyson-232630

Jeg er lei. Etter seks år med studier har det sagt stopp. Jeg klarer ikke mer.

Sa hun dramatisk.

Men også ærlig.

Egentlig var planen å begynne på en master i nordisk litteratur til høsten. Jeg har søkt, jeg har sagt til alle som har spurt at ja, jeg skal ta master, men nå begynner jeg likevel å bli ganske sikker på at jeg ikke har det i meg. Tanken på å skulle studere i to år til er nesten uutholdelig. Jeg er helt ærlig redd for at det ville tatt knekken på meg.

Jeg orker ikke å lese mer pensum jeg ikke helt skjønner. Jeg orker ikke å skrive flere oppgaver om ting jeg ikke bryr meg om, tekster som bare blir lest av én person, kanskje to. Jeg orker ikke å sitte i flere seminarrom og ikke klare å få med meg halvparten av det som blir sagt. Jeg orker ikke at det allerede store studielånet mitt skal øke enda mer. Jeg orker ikke å fortsette å leve på studentbudsjett når jeg ikke lenger får bo i studenthybel. Jeg orker ikke å late som om jeg bryr meg om noe jeg ikke bryr meg om.

Jeg vil gjøre noe som føles ekte.

Så nå bruker jeg tiden min på skrolle gjennom finn.no, sjekker nye stillinger, leser de samme stillingsannonsene igjen og igjen, skriver søknader, sender søknader, venter. Venter venter.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil eller hva jeg kan. Jeg vet at jeg både vil og kan skrive. Jeg har lyst til å jobbe med litteratur. Jeg har lyst til å jobbe med sosiale medier. Jeg vil tjene penger. Jeg vil ha fritid uten dårlig samvittighet. Jeg vil ganske enkelt ha en ordentlig jobb.

Herregud, jeg tror jeg vil bli voksen.

bloggutfordring, jeg vet ikke jeg bare skriver

Arkene mine er allerede skriblet på

aaron-burden-90144

Ordene vokser i hodet, noen av ordene er så store at de tar for mye plass. Kom dere ut, roper jeg, men de bryr seg bare om seg selv, tar den plassen de trenger, føler seg aldri i veien.

Jeg åpner tomme dokumenter, men de er likevel fulle av ord.

Skjerp deg, sier de. Dette går ikke, sier de. Hvem tror du at du er, sier de. Du har skrevet oss før, sier de.

Jeg finnes, skriver jeg. Lar ordene stå.

Andre ord strømmer til. Skriv oss, roper de. Hvor er dere, spør jeg. Her, sier de.

Jeg løper nedover et blankt ark, løper løper løper, jeg får ikke puste. Rundt meg, i kantene, plutselig rett foran meg, er skribleriene, ordene jeg har skrevet før, de kommer nærmere, nesten truende. De ser på meg og sier, har du glemt oss?

Nei, sier jeg, men de tror meg ikke, kommer nærmere. Her er vi, her er vi, skriv oss, skriv oss. Jeg fortsetter å løpe, men det hvite tar ikke slutt og ordene blir flere, de samler seg sammen i flokk. Skriv oss skriv oss skriv oss. Ordene går inn i hverandre, de mister mening.

Ro dere ned, sier jeg, nå blir det bare rot.

Det blir stille. De ser på meg, et par hvisker fortsatt, skriv oss skriv oss.

Jeg sukker og trekker pusten samtidig, venter på at blodtrykket skal roe seg og at ordene skal finne plassene sine igjen.

Nå må dere være stille, sier jeg, jeg skal skrive.


Jeg er med i en utfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «blanke ark». De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Renate • Hanna • Anniken • Sunniva • Ester Maria • Mari Sunniva • Benedicte • Inger

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

De urolige av Linn Ullmann | 409 s.
27836011Linn Ullmann vokser opp med skilte foreldre. Faren er regissør og hun møter ham kun om sommeren, i et sommerhus på en øy. Moren er skuespiller og er litt overalt med Linn på slep. Etter at Linn har blitt voksen setter hun seg ned sammen med faren og begynner å jobbe med en bok. Boka skulle handle om aldring og bli til gjennom samtaler mellom henne og faren, men alderdommen hadde allerede tatt tak i faren og før de blir ferdig, døde han. De urolige er en roman om en barndom, en oppvekst, og om å bli gammel. Det er en bok om Linn Ullmanns liv og hvordan det ble formet av menneskene hun hadde rundt seg. Først og fremst er det kanskje en roman om hukommelse, om hva man husker og hva man glemmer. Jeg likte den godt, men synes til tider den ble over grensen invaderende. Den er ærlig, og det er bra, men den er såpass utleverende at det føles litt som å grafse i noen andres grums. Jeg ender med å føle litt at jeg vet mer enn jeg trenger. I tillegg må jeg innrømme at jeg til tider kjedet meg. Jeg klarte ikke å engasjere meg nok i det som ble fortalt og følte at mye ble repetert og gransket til det uendelig. Likevel – det er en god bok, en interessant bok. Jeg fikk lyst til å lese mer av det Ullmann har skrevet. ★★★★☆

For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang.

On the Other Side av Carrie Hope Fletcher | 352 s.
31193124Evie Snow dør åttito år gammel med familien sin rundt seg. Hun våkner ved døren til sin egen private himmel, men døra er låst. Før hun kan komme inn må hun kvitte seg med alt som tynger sjelen hennes. Hun må ta et oppgjør med fortiden. For å gjøre det må hun dra tilbake til de hun er glad i og avsløre hemmelighetene hun har holdt på helt siden hun var i tjueårene. On the Other Side er en roman av sjangeren magisk realisme – en roman plassert i en verden som ligner vår, men med magiske elementer som gjør den litt annerledes. Romanen har et spennende utgangspunkt, men dessverre preges den av litt for mange feil og mangler. For det første er det noe med fortellerstilen. Fortellerstemmen er forvirrende, den har innsyn i absolutt alt og skifter så fort at man aldri helt vet hvor man står. Det kan sikkert fungere hvis det gjøres godt, men det gjør det ikke her. Fletcher ser heller ikke ut til å ha forholdt seg noe særlig til regelen som sier «show, don’t tell». On the Other Side er en veldig fortellende roman, noe som gjør at både språket og historien blir flatt og uinteressant. Et annet problem er de magiske elementene. De virker malplasserte og følger ingen indre logikk. I det ene øyeblikket virker for eksempel verdenen veldig lik vår egen og i det neste øyeblikket er det helt naturlig at en karakter bokstavlig talt river ut sitt eget hjerte og overlever. De magiske elementene kommer helt uventet og følger ingen logiske regler, det gjør at jeg ikke klarer å tro på dem. Et tredje problem ligger i tidsperspektivet. Det er helt umulig å forstå når denne romanen foregår. Evie lever i en verden med både skinny jeans og mobiltelefoner og kjønnsroller fra 50-tallet. Fletcher har mange gode ideer, men hun evner ikke å utvikle dem eller skrive dem ut. Denne romanen er mer et førsteutkast og en idé enn en ferdig roman og jeg synes det er trist at den ble publisert lenge før den var ferdig. Med litt mer jobb, kunne dette faktisk blitt en bra roman for utgangspunktet er jo interessant. ★☆

I think about it all the time, about what makes everyone who they are, and if we went back in time and changed anything, whether or not it would make a difference. Would it make us better or worse, or would we just stay exactly the same because we were always destined to end up this way no matter what happened throughout our lives?

Alt det lyse og alt det mørke av Brynjulf Jung Tjønn | 304 s.
34521197
Vibeke bor på institusjon. Hun har gardinene trukket for. Hun liker ikke utsikten mot skogen. En dag kommer datteren Hildegunn på besøk. Mor og datter har ikke sett hverandre siden Hildegunn var seks år gammel. Datteren har nå blitt voksen. Vibeke har bestemt seg for at alt skal være annerledes denne gangen. Tankene skal ikke få komme i veien. Hun skal være seg selv. Eller i det minste den hun vil være. Alt det lyse og alt det mørke er en roman om flere generasjoner med svikt. Foreldre svikter barna sine, barna vokser opp i usikkerhet. I romanen forsøker Tjønn å få frem hvordan man lever med fortida og hva fortida gjør med oss, og han får det fint til. Skrivestilen er nøktern og lavmælt, det sies aldri mer enn nødvendig. Det er sterkt og tydelig uten at det blir sagt for mye. Samtidig er språket poetisk, fylt av fine vendinger og metaforer. Språket er nok det som fungerer aller best i denne romanen. Tjønn legger opp til at leseren skal få tolke selv, han gir ingen klare svar, men holder seg til en litt vag tone. Stilen er dessuten tydelig preget av film og historien fortelles dermed scenisk. Det fungerer veldig godt. Jeg fikk i alle fall veldig tydelige bilder i hodet da jeg leste. Alt det lyse og alt det mørke er ikke en perfekt roman, men den kommer veldig nært. Brynjulf Jung Tjønns forfatterskap er virkelig verdt å få med seg og denne romanen er helt klart en av hans beste. ★★★★☆

Frostrøyken frå munnen vår likna snakkebobler, sjølv om vi gjekk der tause, fylte eg ord inn i desse snakkeboblene, eg fylte inn samtaler mellom oss, alt det eg ønskte vi kunne seie til kvarandre, men som vi ikkje sa.

skriving

Tips til skjønnlitterær skriving

photo-1434030216411-0b793f4b4173 (1)

Jeg er ingen ekspert på skriving, men jeg har gått på forfatterstudiet i Bø og har skrevet historier siden jeg lærte å skrive, så jeg kan kanskje litt. Her er noen enkle tips jeg har samlet opp i løpet av min tid som skrivende.

Det tekniske og det formelle

Oppsett
Begynn med et ryddig dokument. Før du begynner å skrive kan det være lurt å velge skrifttype, skriftstørrelse og linjeavstand. Det kan også være lurt å stille inn størrelsen på margene. Noen skriver bedre hvis ting er litt kaotiske, men selv har jeg erfart at det er mye lettere å komme i gang og føle at jeg gjør noe ordentlig hvis dokumentet ser ryddig ut.

Tips! På forfatterstudiet brukte vi skrifttypen Times New Roman, skriftstørrelse 16 og 1.0 linjeavstand. Vi hadde også marg på 4,8 øverst og nederst og 4,4 på høyre og venstre side. Dette oppsettet blir ganske likt det man finner i ferdig trykte romaner (bortsett fra skriftstørrelsen som kanskje er litt i største laget, 12 eller 14 fungerer også fint (jeg bruker 14.)).

Grammatikk og tegnsetting
Lær deg den grunnleggende grammatikken. Sørg for at du kan reglene for og/å, da/når, for/får, hvor du skal sette komma osv. Noe av det som er fint med skjønnlitterær skriving er at det er du selv som har kontrollen. Du har lov til å bryte grammatikkregler så lenge du har en god begrunnelse for det. Selv har jeg for eksempel aldri egentlig lært meg kommareglene og tar det heller litt på feelingen. Jeg setter komma der det er riktig for meg, der jeg vil det skal være en liten pause. Men med det sagt, du kommer neppe til å få utgitt en bok hvis du avskriver alt av rettskrivning. Husk at du må ha en god grunn hvis du bryter regler de aller fleste er enige om. Det viktigste av alt er uansett at du er konsekvent. Gjør deg kjent med reglene du vil bruke og følg dem gjennom hele teksten.

Tips! Skaff deg en grammatikkbok (for eksempel Språkets mønstre) som du kan bruke som oppslagsverk. Det finnes også mange gode ressurser på nettet, for eksempel hos Språkrådet.

Skjermbilde 2017-04-19 kl. 13.01.30

Den kreative skriveprosessen

Stedet
Hvis du er usikker på hvor du skal begynne, begynn med STEDET eller ROMMET. I førsteutkastet kan du gjerne beskrive stedet karakteren(e) befinner seg på i detalj. Beskriv alt akkurat slik du ser det for deg. Da får du et enda tydeligere bilde av rommet. Senere kan du gå tilbake og fjerne det som er uvesentlig. De aller fleste som leser har allerede et bilde i hodet når du skriver at noe for eksempel foregår i en stue eller i en skog, så det viktigste å legge til detaljer som er spesielle for akkurat det stedet din handling foregår i. Fokuser på det som er unikt med akkurat din setting, for eksempel farger, lysforhold og spesielle objekter.

Tips! Velg tre spesielle holdepunkter. For eksempel: det gule bordet, den tomme bokhylla og hvordan lyset treffer den ene veggen når sola er i ferd med å gå ned. Tre detaljer er lett for leseren å huske og gir klare og enkle bilder i hodet.

Forteller og synsvinkel

Forteller vs. forfatter
Vær klar over skillet mellom fortelleren og forfatteren. Du er forfatteren, men du er ikke fortelleren. Fortelleren er fiksjon. Skillet trenger ikke å være stort, men det er et skille der. Vær bevisst på hvem fortelleren er og hvor h*n forteller fra. Fortelleren trenger ikke å ha samme holdning som forfatteren, ofte er fortelleren vidt forskjellig fra deg selv.

Synsvinkel/perspektiv
Hvem forteller? Hvilken rolle har den som forteller? Er h*n en del av historien eller ikke? Hvor mye vet h*n, hva vet h*n ikke? Disse spørsmålene er det viktig at du har svar på og at du forholder deg konsekvent til når du skriver. Hvis synsvinkelen skifter uten grunn og uten at det er tydelig nok, vil du bare forvirre leseren. Det har ingen hensikt å forvirre leseren unødvendig hvis det ikke har en funksjon. Bestem deg for hvem som forteller og hvilken posisjon det fortelles fra. Hold deg til det har bestemt.

Henvendelse
Hvem skriver du til og for? Det er ikke så lett å vite på forhånd hvem som kommer til å lese det du har skrevet, men det er likevel viktig å ha en leser eller flere lesere i tankene. Mange skrivere har en idealleser, en spesifikk person, som de skriver til. Det kan være moren din eller læreren din eller hvem som helst. Ved å velge en bestemt person, blir det lettere å holde henvendelsen konsekvent fordi du sannsynligvis vil forholde deg likt til denne personen over tid. Personlig synes jeg henvendelsen er noe av det aller vanskeligste å forholde meg til når jeg skriver. Jeg har som regel ingen spesifikk idealleser hele tiden, men jeg forsøker å bli flinkere til å tenke på de,t for det har faktisk utrolig mye å si. Etter at jeg gikk på forfatterstudiet har jeg nok hatt forfatterklassen mye i bakhodet når jeg skriver. Jeg kan for eksempel lese gjennom en scene og tenke meg hva klassen ville sagt, ofte hjelper det meg veldig, spesielt i redigeringsprosessen.

Tips! Prøv å skrive den samme teksten med ulike ideallesere. Legg merke til om du tenker og skriver forskjellig når du har forskjellige lesere i hodet.

Tid
Foregår historien din i nåtid eller forteller du en historie som har skjedd i fortiden? Hvordan forholder du deg til tiden? Hvordan forholder karakterene seg til tiden? I hvilken rekkefølge skal du fortelle hendelsene? Det er mange spørsmål du må forholde deg til som handler om tid. Du må vite når historien din skjer, du må vite hvor fort tiden skal gå. Også her er det viktig å være konsekvent. Du kan gjerne skrive både i nåtid og fortid i en og samme tekst, men det er viktig at du er klar over hvilken funksjon det i så fall har. Vær klar over hva tiden gjør med historien din. Det er stor forskjell på om en historie blir fortalt i nåtid – som om det som skjer, skjer akkurat nå – og i fortid – det som skjer, har allerede skjedd.

Tips! Prøv å skrive deler av historien din i forskjellige tider. Da ser du fort hva som fungerer best for deg og hvilken tid historien fortelles best i.

Karakterer

Styrker og svakheter
Fokuser på det som er unikt ved din karakter. En god karakter har både styrker og svakheter, og det er spesielt viktig at svakhetene er virkelige svakheter. Å være altfor nøye med ting, er ikke en svakhet. Det er heller ikke å det å ha for høye forventninger til seg selv. Det er sånne svakheter du bruker i et jobbintervju, ikke i en roman. En karakters svakheter bør være virkelige svakheter, noe som gjør karakteren menneskelig. Kanskje er h*n veldig fordomsfull eller kanskje h*n lyver mer enn h*n snakker sant. Pass på at karakterene dine ikke er for perfekte, da mister de nemlig all troverdighet.

Tips! Google «Mary Sue»!

Karakterens biografi
Karakterenes personlighet utvikler du ved å bli kjent med deres bakgrunn, interesser og drømmer. Selv om du ikke nødvendigvis tar med alt i selve teksten, er det viktig at du som forfatter har kjennskap til hva karakterene gjorde før historien og hva de gjør utenfor historien. Hva husker de best fra barndommen? Hva spiser de helst til frokost? Hvilke uvaner har de? Hvilket fag likte de best på skolen? Hvilke venner har de mistet? Hvorfor? Hva tenker de på når de ikke får sove? Hva er de mest redd for? Liker de fisk? Du velger selv hvor dypt du ønsker å gå inn i hver karakter, men jo bedre du kjenner dem, jo lettere er det å skrive om dem. Hvis du skulle skrive karakterens biografi, hva ville kapitlene i boka handlet om?

Tips! Bli kjent med karakterene dine. Skriv gjerne ut historier og minner som ikke skal være med i selve hovedteksten. Se for deg at du intervjuer dem, se for deg at du snakker med dem. Finn ut av hvem de er og hvilke valg det er realistisk at de tar i løpet av livet.

Handling
Du må ha noe å fortelle. Det trenger ikke å være dramatisk, det trenger ikke å være noe unikt, men det må være noe. Historien din bør ha en begynnelse, en midtdel og en slutt. Det er ikke viktig hvilken rekkefølge det fortelles i, men det er likevel et mønster som leseren forventer at du følger. En historie trenger et utgangspunkt og den trenger en avslutning (det finnes selvfølgelig mange unntak, f.eks. en åpen slutt, men vær alltid bevisst på hva du tar med og ikke). Hva er det du vil fortelle? Hvor vil du begynne? Hvor vil du avslutte? Hvorfor må akkurat denne historien fortelles? Hva er det du ønsker å få frem? Du trenger ikke å ha et klart budskap på forhånd, men prøv å være bevisst på hva du ønsker å formidle.

Språket
En god tekst holder på det samme språket og den samme tonen gjennom hele teksten. Språket ditt bør være gjennomført på en sånn måte at det ikke er noen tvil om at det er den samme fortelleren, samme forfatteren, samme teksten, uansett om du hopper til et nytt kapittel eller eller hopper frem eller tilbake i tid. Hold språket på det samme nivået, både i grammatikk, ordforråd og tone.

Skjermbilde 2017-04-19 kl. 13.04.15

Generelle tips:

  • Skriv deg bort. Min erfaring er at de historiene man planlegger på detaljnivå ofte blir de dårligste. De beste historiene er de som blir til mens du skriver. Forsøk å frigjøre deg fra en bestemt plan og bare skriv. La karakterene ta litt styring selv. Prøv ut forskjellige retninger og se hva som fungerer best. Ikke la deg styre av noe du har bestemt deg for på forhånd. Det kan godt hende historien du skal fortelle er en helt annen enn den du trodde.
  • Det meste av det du skriver kommer til å være dårlig. De aller færreste skriver bra med en gang. Et førsteutkast er som regel ikke spesielt bra og krever enormt mye etterarbeid for å bli en roman.
  • Det du ikke forteller kan ofte være like viktig som det du forteller. Vær bevisst på at du ikke trenger å fortelle alt. Du trenger ikke å være overtydelig. Leseren kan gjerne sitte og lure og trenger ikke å få alle svar servert på et sølvfat. Hold noe tilbake. La leseren tolke og forstå selv.
  • Show, don’t tell. Skrivetipset over alle skrivetips. Uttrykket har kanskje blitt en klisjé, men det er fortsatt viktig og relevant. Du må vise, ikke bare fortelle. Du skal ikke referere et handlingsforløp, du skal vise det frem. Leseren skal få bilder i hodet, ikke en punktliste. Et tips: skriv scenene helt ut, ikke oppsummer.
  • Del tekstene dine med noen. Personlig synes jeg at det er noe av det verste og skumleste man kan gjøre, men etter ett år med tilbakemeldinger på forfatterstudiet har jeg skjønt hvor viktig det er. Teksten din trenger luft og den trenger å leses.
  • Friskrift. Hvis du sliter med å komme i gang med å skrive, kan friskrift være en god igangsetter. Sett av fem minutter, ti minutter, en halvtime, og bare skriv. Det trenger ikke å være en sammenhengende tekst, det viktigste er at du skriver uten å tenke. Dette er ikke nødvendigvis en produktiv metode, men sannsynligvis ender du opp med en setning eller to som kan hjelpe deg med å komme i gang med noe ordentlig.
  • Bare du kan fortelle historien du forteller. Ikke vær redd for at det du skriver har blitt skrevet før, det du skriver har uansett noe eget ved seg, nemlig at det er du som har skrevet det og ingen andre.
  • Les. Dette er kanskje skrivetips #1. Les, les, les. Les gode bøker, les dårlige bøker, les aviser, les tidsskrifter, les blogger, les oppskrifter, les instruksjonsbøker – bare les. Du lærer noe av alt du leser, både hva som fungerer og hva som ikke fungerer.
  • Følg Matt Haig på twitter. Og andre forfattere og skribenter selvsagt, men først og fremst Matt Haig.
  • Ha tro på deg selv. Du vil skrive, så skriv. Det er ikke sikkert det blir en roman av det, men sannsynligvis får du mye ut av skriveprosessen likevel. Jeg heier på deg!

Skjermbilde 2017-02-20 kl. 00.36.06

Har du noen tips? Eller spørsmål?

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Senteret av Victoria Durnak | 157 s. | gratis leseeksemplar
34518083
En ung kvinne har flyttet alene til en ny by og født et barn. Hun har seks måneder på å finne et navn til babyen, men føler ingen tilknytning til det lille barnet. Det kunne vært et hvilket som helst barn hun gikk rundt og passet på. For å få tiden til å gå, vandrer hun rundt på det lokale kjøpesenteret og observerer menneskene der. Senteret er en kort romanom å være alene og om å leve med fødselsdepresjon. Jeg likte den veldig godt. Stilen til Durnak minner om Erlend Loe, det er noe med humoren og det konkrete språket. Det er enkelt, men samtidig blir det tydelig at det er mye som ligger bak. Durnak får virkelig til det der med undertekst. Hun får sagt mye uten å si det direkte. Selv om jeg likte romanen godt, føler jeg ikke at den når helt opp til «toppen». Det blir litt for lite til at jeg vurderer den som noe av det beste jeg har lest, men det er absolutt en fin liten roman det er verdt å få med seg. ★★★★☆

Egentlig er jeg en sånn person som har ris, mel og tørre bønner i gjennomsiktige oppbevaringsbokser i skapet. Egentlig liker jeg brettekanter. Tidligere forstod jeg ikke hvordan det kunne bli så rotete hos andre, jeg tolket det som svak karakter eller dårlig prioriteringsevne. Men etter at jeg kom til Skien har jeg ikke klart å holde orden.

Leiligheten av Nora Szentiványi | 214 s.
33782941Leiligheten
er historien om en familie og en leilighet. I 1970 pakket et ungt par en koffert og flyktet fra Ungarn med et spedbarn på armen. Barnets mormor ble igjen i Budapest, i leiligheten hun inntil da hadde delt med den lille familien. I romanen møter vi barnet som har blitt voksen. Hun forteller leilighetens historie, som også er mormorens historie, og en historie om flukt og å leve adskilt fra de man er glad i. Historien fortelles gjennom sporadiske glimt som gradvis gir leseren innblikk i hva som skjedde da den lille familien flyktet i 1970 og hvordan det gikk med mormoren som ble igjen alene. Fortelleren forteller med en nærhet samtidig som hun har en viss avstand. Det gjør at man føler at man aldri kommer helt nært nok, selv om historien er ganske detaljert. Jeg kunne nok sagt veldig mye om denne romanen og det aller meste ville vært positivt, men jeg tror det er en sånn type bok som man må oppleve selv. For det er det romanen er – en opplevelse. En virkelig god en. ★★★★

Det er rotete i leiligheten og det ligger noen påbegynte brev framme. De begynner: Mor, ikke let etter oss, vi har reist. Ingenting mer. Hun klarte ikke å skrive noe mer. Hun prøvde flere ganger, men det ble ikke mer. Vi har reist, vi lar høre fra oss, ikke let etter oss. Mor, vi reiser. Hun avslutter ingen av dem.

Elskere av Mattis Øybø | 341 s.
31935614
22. juli 2011 ligger Mikkel på et hotellrom og venter på Anna. I over ti år har de tilbrakt noen timer i måneden sammen på ulike hotellrom før de har dratt tilbake til sine vanlige liv med hver sin familie. Akkurat denne fredagen dukker ikke Anna opp. Samme ettermiddag går en bombe av ved regjeringsbygningen i Oslo. Mikkel mister en han er glad i, men tvinges til å sørge i hemmelighet. Elskere er en velskrevet roman om en mann det er vanskelig å like. Historien er ubehagelig, men engasjerende. Det er vanskelig å føle sympati for en mann som har vært kronisk utro og løyet til familien sin i mange år, men samtidig kan man forstå sjokket av det plutselige tapet og det at han ikke kan dele det med noen. Det er en ambivalens der som fungerer veldig godt. Noe av det som trekker romanen litt ned for min del er referansene til 22. juli. Jeg forstår hva Øybø forsøker å gjøre, han ønsker både å sette en ramme og vektlegge kontrasten mellom nasjonens sorg og Mikkels, men det virker likevel litt for påtatt. Som om han bruker 22. juli fordi han vet at det vil skape en veldig spesifikk reaksjon hos de norske leserne. Dette til tross mener jeg at Elskere er en veldig sterk roman det er verdt å få med seg. ★★★★☆

Han strakte hånden ut, og Johannes tok den. Han sa jeg kondolerer, og Johannes nikket. Mikkel tenkte at nå ville han bli gjenkjent, nå ville noen si hvordan våger du å komme hit, for det fantes ikke løgn i ham lenger, alt lå åpent for alle å se. Her står elskeren hennes. Han er kanskje kledd i svart, men har ingen del i denne sorgen. I tretten år stjal han fra dem. Hver time, hvert minutt, et tyveri.

bloggutfordring

“I enjoy the spring more than the autumn now. One does, I think, as one gets older.”

wilfried-santer-233377

Hele vinteren drømmer jeg om våren. Drømmer om sola. Om den varme vinden. Grønne trær. Hestehov. Fuglekvitter om morgenen. Luktene. Fargene. Smilene under solbrillene. Jeg drømmer om lyset. Om varmen. Om alt som skal vokse og gro.

Alle vårklisjeene.

Og nå er den her. Endelig.

Egentlig er det jo ingenting som har forandret seg, stresset og uroen er der fortsatt, men likevel er noe annerledes. Det er lyst og jeg fryser ikke lenger. Ting virker ikke like umulige som da det var mørkt og kaldt. Og viktigst av alt: hvis ting ikke går helt som jeg ønsker, kan jeg i det minste trøste meg med en is eller et glass vin i sola.

Jeg er med i en utfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «vår/vårfølelse». De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Renate

(Tittelsitat: Virginia Woolf, Jacob’s Room)