Uncategorized

Det er ingenting som er bedre enn å begynne å se muligheter der man tidligere kun så begrensninger. Det er lettere å stå opp om morgenen når man har fått håpet og troen tilbake. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, kanskje er det bare det at dagene er lysere, men plutselig er alt mye enklere. Selvfølgelig har jeg fortsatt dager der alt er tungt og jeg bare vil gi opp, men det er færre av dem nå enn det var før.

Samtidig vet jeg at en del av meg går og venter på nedturen. Etter en opptur, kommer det alltid en nedtur, ikke sant? Når noe er for bra til å være sant, så er det kanskje ikke sant? Jeg vet ikke, jeg liker ikke å tenke på det. At noe som er bra plutselig kan bli vondt. Kanskje er det akkurat de tankene jeg må gi slipp på. Jeg må lære meg å leve. Lære meg å være fri. Å ikke hele tiden tenke på mulige konsekvenser. Å ikke hele tiden være redd.

Av og til tenker jeg at det ville være lettere å gi slipp på tankene og frykten hvis jeg kunne få et glimt av meg selv om, la oss si, ti-femten år. Bare et lite glimt. Er jeg glad eller trist? Hva gjør jeg? Hvem gjør jeg det sammen med? Da hadde det kanskje vært lettere å bare la ting skje.

Samtidig vet jeg at det ikke er like spennende å lese en bok hvis jeg leser slutten først. Jeg vet at en film ikke er like spennende hvis man spoler over midtdelen.

Jeg kunne ønske at jeg bare kunne tro på at alt er mulig.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s