Uncategorized

Identitetskrise

Vi diskuterte klesstiler. Jeg er litt sånn punkrock-aktig, sa hun, mens du fortsatte hun og pekte på meg, har sånn vanlig stil. Jeg smilte og nikket og var enig, før jeg låste meg inn på jentedoen og stirret på meg selv i speilet. Vanlig? Jeg kjente tårene presse i tårekanalene og jeg blunket, blunket og blunket til alt jeg så var lys, mørkt, lys, mørkt. En helt uskyldig kommentar, kanskje også i beste mening, men jeg ville skrike, slå, knuse noe. Så for meg hvordan blodet ville strømme ut av knokene hvis jeg knuste speilet med hånden. Fem minutter. Ti minutter. Halvtime. Helt alene og helt vanlig.

Jeg visste at jeg ikke var den mest spesielle, at jeg ikke skilte meg mest ut, men vanlig? Ordinær? Gjennomsnittlig?
Det var som et kraftig spark i magen. Jeg hadde tenkt at, jeg har kanskje ikke den mest voldsomme stilen, men jeg kler meg i hvert fall ikke helt som alle andre. Hvor stolt hadde jeg ikke vært de dagene jeg gikk med matchende rutebelte og rutete vans? Eller de dagene jeg gikk med den altfor store Nirvana t-skjorta? Hvor annerledes hadde jeg ikke følt meg? Jeg hadde tenkt at, jeg er kanskje ikke like rocka som henne, men jeg har noe. Jeg skiller meg ut og alle kan se det. 
Og så sa hun det. Du har sånn vanlig stil. 
Jeg fikk ikke sove. Jeg lå våken en hel natt og tenkte på hva jeg skulle ha på meg dagen etter. Hvilken av de vanlige buksene skulle jeg ha på meg? Og hvilken vanlige t-skjorte? Tenkte at jeg kunne gå med hva som helst og likevel ville jeg være helt vanlig. Folk kom til å snu seg etter meg i gangene før de hvisket til hverandre, se på henne, hun er helt vanlig. Så for meg hvordan alle lo av meg, lo av de mislykkede forsøkene på å skille meg ut fra mengden, så for meg at de alle snakket om hvor vanlig jeg var.

Jeg husker fortsatt suget i magen da hun sa det. Husker fortsatt akkurat hva jeg følte i øyeblikket etter at hun sa det. Hvor mange år er det siden nå? Fem? Seks? Jeg husker håpløsheten, hvordan det føltes som om alt jeg trodde jeg sto for, mente, tenkte og følte forsvant akkurat der og da. Det var litt som om jeg ga opp den dagen, at jeg sluttet å prøve, tenkte at det ikke var noe poeng lenger. At jeg mistet meg selv litt og tenkte at, ja, kanskje det er like greit å bare være vanlig.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s