Uncategorized

Ukysset

Det minner litt om den gangen på ungdomsskolen da vi gikk gjennom skogen og snakket om gutter. Om hvor kult det hadde vært hvis jeg ble sammen med en i tiende og hadde han egentlig noen kompiser som du kanskje kunne møte, har dere kysset enda, er han god? Du var nesten mer ivrig en meg, selv om det kanskje var litt rart. Vi var ukysset begge to, hvis du ikke teller med den gangen vi var med på å leke nødt eller sannhet i syvende, og vi tenkte begge det samme, hvem blir først og hvor mye skal vi fortelle hverandre etterpå? Men hvordan møttes dere, egentlig, spurte du, og jeg fortalte om meldingen og om hvordan han hadde smilt sånn fint første gang vi møttes, om hvordan vi hadde vært ganske flaue og sjenerte begge to. Du sa at du ikke var sjalu, men jeg visste jo at du var det, så det på deg, at du kunne ønske det var deg, for hvorfor skulle jeg være først? Hva hadde jeg gjort som du ikke hadde gjort? Du spurte om når jeg skulle møte han igjen og jeg sa at jeg ikke visste, men jeg kom sikkert til å se han på skolen og vi kunne kanskje avtale noe da. Du nikket og spurte igjen om han hadde kompiser, jeg sa at det har han sikkert, skal jeg spørre han om han har noen som vil møte deg kanskje? Jeg vet ikke helt hva, men noe var annerledes etter den turen i skogen. Kanskje var det sjalusien din som gjorde det, kanskje var det min flaks og din uflaks. Hvorfor meg? Hvorfor ikke deg? Det var jeg som fikk det første kysset og jeg tror kanskje du følte at jeg stjal det fra deg, at kysset jeg fikk egentlig var ment for deg, at du hadde blitt lurt til å være på feil sted til feil tid, at jeg hadde kommet deg i forkjøpet selv om jeg ikke fortjente det. Jeg tror du tenkte at det var urettferdig, at jeg alltid var først, jeg vant alltid selv om jeg ikke prøvde. Du så ikke på meg da jeg fortalte det, at han hadde kysset meg og jeg hadde kysset tilbake, du møtte ikke blikket mitt på mange timer og da du gjorde det var det akkurat som om du var en annen. Som om det at jeg hadde kysset noen hadde forandret deg eller kanskje meg eller kanskje begge og fra da av var ingenting det samme. Det var som om vi plutselig tilhørte to forskjellige verdener.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s