Uncategorized

Hit, men ikke lenger (påbegynte noveller)

De tingene du ser er med deg når du kommer hjem, de ligger i netthinnen når du skal sove, ansikter, lyder, armer og ben, du tenker at det kommer til å gå over, men det eneste som forandrer seg er at bildene byttes ut med nye, nye ansikter, nye vinkler, nye skrik. Du våkner av at du roper, skriker, sperrer opp øynene i mørket, vet ikke hvor du er, svetter på hele kroppen, kaldsvetter, skjelver.

***

Og jeg tenker, fryser du lille due, skjelver hendene dine, kom så skal du få låne litt av varmen min.

***
Don’t go, hvisker hun, og det er ikke et spørsmål, det er en bønn og jeg vet at hvis jeg går nå så knuser jeg henne, knekker henne i to og det er ingen vei tilbake, hvis jeg går nå er det ingen vei tilbake. Tårene triller og jeg vet ikke om de er mine eller hennes, vet bare at en av oss gråter, at en av oss ikke lenger klarer å holde tilbake. I love you, hvisker hun og stemmen hennes nærmer seg hysteriet. Jeg holder rundt henne og prøver å kontrollere kroppen hennes, den rister, skjelver.
***

”Tror du at jeg ikke er redd?” sa hun rolig, ”tror du jeg vil dø? Tror du ikke at jeg er redd for å dø og for at det ikke er noe mer, at det bare blir svart, at når livet er over, så er det over, jeg blir bare borte? Tror du jeg vil det?”

Hun gikk mot meg, stilte seg inntil meg, stirret rett inn i øynene mine uten å engang blunke mens hun snakket.

”Jeg er livredd,” fortsatte hun, ”jeg vil ikke dø, jeg vil ikke forsvinne. Men vet du hva? Jeg kan faen ikke kontrollere det! Jeg er syk, Anne, og legene sier at det ikke er noe de kan gjøre, de sier at jeg kan leve i flere måneder til, kanskje år, men de sier også at jeg plutselig kan være dø i morgen. At det helt plutselig kan være over! Skjønner du ikke at jeg er redd? Skjønner du ikke at jeg ville gjort hva som helst for at dette ikke skulle skje med meg?»

***

Hva hadde han egentlig ment? Lå det noe mer bak ordene han sa? Lå våken hele natten og tenkte sånn, visste ikke om det var jeg som tenkte for mye eller han som virkelig var så vanskelig å forstå.

***

Hun fulgte med på havet som steg, visste at båten snart ville synke, at hun måtte svømme, at sjansen for at noen fant henne i tide var like liten som at hun tok svømmetak mot den samme vanndråpen to ganger. Håpløsheten grep tak i henne, hun ville ikke, ville spole tilbake, ville ikke være der, tårene gled lydløs nedover kinnet hennes, hun skrek ikke, bare sank.

***

Det sitter noen og ser på meg, men jeg vet ikke hvem det er. Ingen jeg kan se har blikket i denne retningen. Likevel, likevel er det som om noe brenner i nakken, som om noen borer blikket i meg, observerer. Men hvem? Jeg klør meg i nakken og vrir nervøst på beina. Her skulle jeg jo være alene. Hadde jeg ikke klart å holde det så hemmelig som jeg trodde? Eller er det en fremmed som stirrer? En som observerer meg for første gang? Men hvorfor? Jeg hoster og vifter med en hånd for å få servitøren til å komme bort til meg, bestiller enda et glass vin, vil spørre, hvem er det som stirrer, men lar være, er for ustø i engelsken og rødmer for lett. Drikker vinen og later som om jeg ikke merker det brennende blikket i nakken.

***

”Jeg vet aldri hva du tenker,” hvisket jeg og strøk en hånd over magen hennes. Hun kikket ned på meg, men var fortsatt fanget i tankene jeg ikke kunne få tak i, tankene jeg ikke forsto. ”Hva mener du,” sa hun. ”Du forteller meg aldri hva du tenker,” sa jeg, ”når du ligger sånn og tenker, du sier aldri hva det er du tenker på.” ”Nei,” sa hun bare.

***
Litt sånn: Det kiler i magen når du ser på meg med det blikket, jeg vet ikke hva det er, bare at det kiler, som å ha en fisk i magen som nupper på innsiden, som sakte spiser seg gjennom.
***
Men så forsto jeg at de beste dagene også var de verste. At det var de som ville bli vondest å tenke tilbake på når det var over. At jeg kunne nyte dem der og da, men senere ville de bare representere noe jeg aldri kunne ha igjen, noe som var borte. Det gode var det som skulle såre meg mest.
***
Og hendene hennes skalv og hun visste ikke om det var fordi hun ikke hadde spist noe den dagen eller om det var noe annet. Ville at det skulle ta slutt, men hadde mistet kontrollen, ikke bare på de skjelvende hendene, men på alt annet også, det var bare kaos, kaos i hodet, kaos i livet og hun kunne ikke tenke, kjente bare en flom i hodet, oversvømmelse, og hun lurte på om det var mulig å drukne på denne måten.
***
Han lå våken og forsøkte å koordinere pusten sin med hennes. Så hvordan brystet hennes reiste seg og sank, reiste seg og sank og forsøkte å puste i samme tempo. Tenkte at, puster vi likt er vi ett, jeg er henne og hun er meg, vi, oss. Hun sov på ryggen, sa alltid at hun drømte mer og bedre når hun lå slik. Han hadde alltid sovet på siden, stabilt sideleie, fosterstilling, og fikk ikke sove på noen annen måte. Hun pustet så rolig, lå i dyp søvn, hun rynket panna som om hun konsentrerte seg om noe og han tenkte på hva hun drømte om, om han var en del av drømmen, innså at han kanskje aldri ville få vite det.
***
Selvfølgelig lurte jeg på hvorfor det hadde skjedd. Jeg stilte meg de samme spørsmålene hver dag. Forsøkte å finne en forklaring, lette etter minner som ikke var der. Tenkte at svaret var i meg et sted, at det bare var godt skjult.
***
I et øyeblikk stopper tiden og ingenting eksisterer. Jeg kjenner den varme pusten din i nakken, finnes det noe vakrere enn pusten din mot meg, finnes det noe som er renere? Du sover, jeg kjenner det på måten du puster og beveger deg på og du drømmer, jeg kjenner det også, kjenner hvordan du beveger deg i drømme, hører hvordan pusten din forandrer seg, kjenner hjertet som pumper blod gjennom kroppen din, vet at du er langt borte, at avstanden mellom oss er uendelig stor og liten samtidig.

***

Av og til stopper det opp. Det er bare kaos og alle følelser på en gang. Jeg kan ikke kontrollere det. Jeg ville gjerne forklare, men jeg kunne ikke. Kaoset var for endeløst og ubegripelig. Jeg vil at du skal huske at jeg prøver, at jeg vil, at jeg ville ha gjort hva som helst for å bli den jeg vil være, at jeg virkelig vil. Kanskje trenger jeg mer tid enn du har å gi, kanskje kommer jeg til å såre deg eller du såre meg, men jeg vil at du skal vite at på grunn av deg er alt annerledes, på grunn av deg tror jeg virkelig at det ordner seg.

***
Akkurat da innså han det. Han skulle dø. Han visste ikke når eller hvordan, men før eller senere kom det til å skje. Han skulle dø. Så enkelt var det, så vanskelig, så mulig og umulig. Han skulle dø, han skulle råtne, forsvinne, og det var ingenting han kunne gjøre med det.
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s