jeg vet ikke jeg bare skriver

“It is hard to adapt to chaos, but it can be done. I am living proof of that: It can be done”

(sitat: Kurt Vonnegut, bilde: her)

Men du vet, dagene forsvinner bare, like, som det samme verset igjen og igjen, sitter fast, kommer ikke videre, husker ikke refrenget eller neste vers, husker bare nå, er bare nå, men nå er det samme som nå i går og dagen før, og hvor lenge kan det egentlig fortsette sånn

I miss you dearly and terribly, my love, myke ord fra myke lepper, gjenlyd i ørene, og han ler, alt høres bedre ut på engelsk, synes du ikke, nikk og ja og takk, det blir mørkt tidlig, ligger på madrassen med blikket i veggen, telefonen lyser opp, vibrerer, ny melding, du skulle vært her, ja, tenker jeg, men jeg er ikke det

Ingenting betyr noe, alt betyr noe, alt er riktig, alt er feil, evig runddans, skal vi gå til høyre eller venstre, jeg vet vel ikke, jeg følger bare etter, du bestemmer, det er best sånn, det spiller ingen rolle, det blir det samme uansett, smiler, gråter, sover, spiser, hva mener du egentlig, jeg vet bare at av og til gir det mening

Våkner med en klump i magen og innser at du ikke er der. At jeg er helt alene i et hus som er altfor stort for et menneske alene. Det ligger en lapp på nattbordet. Måtte dra i møte, vet ikke når jeg er hjemme, sender melding, elsker deg. Må smile av håndskriften din, rotete, umulig å tyde hvis du ikke er vant med den, men jeg er jo det, har lært meg hvordan du former ord og bokstaver. Jeg står opp og kjenner at klumpen fortsatt er der, at det er noe som gnager i meg og minnene fra kvelden før slår plutselig ned i meg. Lyden av at du kommer hjem, henger fra deg jakka i gangen, sklir føttene ut av skoene, går inn på badet i sokkelesten, stillheten før du trekker ned, vasker hendene, jeg som sitter klar med middagen på bordet, kjøttkaker og poteter, du smiler og setter deg, spør deg om dagen din, du ler av at jeg heller ikke i dag fikk til vaskemaskinen, vi vasker opp, du vil se en dokumentar om krigen og jeg sier at det er greit selv om jeg helst skulle sett fotballkampen, du fanges av dokumentaren, ser på deg mens blikket sitt er festet på bildene på skjermen, så midt i dokumentaren skrur du av, blir sittende og stirre på den svarte skjermen en stund, du sukker og ser på meg, tror du det kommer til å vare, du sier det uten å se bort og jeg spør, om hva kommer til å vare, deg og meg, ordene stikker, selvfølgelig, jeg sier det litt for fort, du ser på meg, men hvor lenge kan vi fortsette på denne måten, hvilken måte, du vet godt hva jeg snakker om, fingrene dine trommer urolig på fjernkontrollen, du må jobbe snart, jeg trenger mer tid, det har gått seks måneder, jeg bare ser på deg, jeg kan ikke jobbe for to, du ser bort når du sier det og blikket ditt er festet på den svarte skjermen igjen, vi kan ikke fortsette som dette, nei, sier jeg

– 

Det første snøfallet, tidlig tirsdagsmorgen, hvitt mot mørket, han sover fortsatt, puster tungt, drømmer kanskje om sydhavsøyer og stranddrinker, men her er det kaldt og mørkt, døde blader dekker bakken, alt er mørkt og trist og minner bare om alt som var, og jeg tenker at det går over, men det blir aldri bedre

Sitter i et bortgjemt hjørne, sammen, alene, hender som klemmer hverandre, spørrende, søkende, lepper som møtes, blikk fra de andre i rommet, latter, det måtte jo skje, sier de, jeg visste det, og de fortsetter, danser, skriker, drikker, så utrolig levende

Har vært her før, i akkurat dette øyeblikket, sett disse menneskene, følt disse følelsene, vet hva det vil si, hvor det går, alle disse spøkelsene fra fortiden, de ler av meg nå, ler av hvor likt det er, hvor lik jeg er, hvordan ingenting forandrer seg

Jeg sier ingenting og de smiler til meg som om jeg var et barn, nikker og sier, det er ingenting å være redd for, vi skal hjelpe deg nå. Det prikker i fingrene mine og jeg klemmer hendene sammen, klemmer hardt nok til at blodet forsvinner fra fingrene, det føles alltid bedre når jeg gjør det, lettere. Blikkene deres er festet på meg, men ikke på hendene mine, bare ansiktet, jeg vet at de vil at jeg skal si noe, men jeg har ingenting å si og ser ingen grunn til at de skal få det som de vil

– 

Jeg visste at du ikke var klar for å gi opp, at hvis du fikk sjansen ville du ha kjempet, kanskje ikke med nebb og klør, men på din måte, i ditt tempo. Var det ikke nettopp det som var problemet? At livene våre fulgte to forskjellige tidsløp? At min klokke gikk raskere enn din? At du ruslet i rolig tempo mens jeg spurtet foran?

– 

Han stryker hånden over pannen hennes og hun sier, det er bedre nå, men det er noe i blikket hennes, noe i måten hun ser på han på, som gjør at han vet at noe er galt. Han vil rive tak i skuldrene hennes, riste henne, kreve at hun forteller sannheten, hva er det du tenker på, hva er det du ikke forteller meg, men han gjør det ikke, legger bare hånden på kinnet hennes, smiler, ser på at hun lukker øynene og legger seg over på siden, flytter ikke blikket bort fra henne, ser på henne mens hun sovner, lytter til pusten hennes. Hva var det hun hadde sagt? Jeg klarer det ikke, jeg klarer det bare ikke, jeg klarer ikke mer

(Vurderer å ha en spørsmålsrunde snart, men vet ikke om noen er interesserte nok eller om noen i det hele tatt leser dette, så ja eller nei?)

1 thought on ““It is hard to adapt to chaos, but it can be done. I am living proof of that: It can be done””

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s