Uncategorized

And even if somebody else has it much worse, that doesn’t really change the fact that you have what you have.

(sitat: Stephen Chbosky)

Jeg har hatt ferie i én uke, jeg har lest en bok, sett åtte filmer og to britiske miniserier og sovet masse. Selv om jeg nå egentlig skal slappe av, lade opp, ikke tenke for mye, har jeg allerede begynt å tenke på neste semester. I går begynte jeg å bestille bøker fra pensumlista og har planer om å begynne å lese med en gang de kommer. Jeg vet ikke om det er en god idé eller ikke. I vårsemesteret skal jeg endelig ta et fag som ikke har noe som helst med antropologi å gjøre; jeg skal begynne på 40-gruppa mi i nordisk litteratur. Det er noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg har lenge hatt lyst til å ta litteraturfag, men jeg er samtidig så redd for at det ikke skal passe meg. Det som skremmer meg mest er at faget jeg skal ta er mye mer sosialt enn de jeg har hatt denne høsten, med obligatoriske seminarer og gruppearbeid. Det er sånne ting jeg takler dårligst, men jeg håper at interessen for faget kan veie litt opp for det, og jeg håper jo at jeg har litt mer til felles med studentene på dette faget enn på antropologien.

Det siste semesteret gikk veldig fort og veldig sakte samtidig. De tre fagene jeg hadde var ganske like i form og etter hvert ble jeg veldig lei. Alt var rett og slett et ork. Når jeg ser tilbake på det nå synes jeg egentlig det er utrolig at jeg kom meg gjennom nesten alt jeg skulle og at jeg klarte å få ståkarakterer på minst to av fagene (siste resultat kommer på julaften…). Det er fint å tenke på at jeg nesten er halvveis til en bachelor nå (må fortsatt ta opp et fag fra forrige semester for å kunne si at jeg er halvveis, men tidsmessig er jeg (kanskje) halvveis) og selv om det til tider er tungt, så begynner jeg å tro at jeg skal klare det.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med å studere. Det føles litt umulig å skulle bestemme meg for hva jeg skal bli, spesielt når jeg føler at ingenting egentlig passer meg. Og hva kan jeg egentlig gjøre med en bachelor i sosialantropologi? Jeg aner virkelig ikke og jeg prøver å ikke tenke for mye på det, for det fører bare til mer bekymring. Det føles så utrygt å ikke vite hva jeg skal bruke livet mitt på, men samtidig vet jeg at jeg hadde vært trist hvis jeg følte at hele livet mitt var bestemt og fastsatt. Jeg liker jo egentlig følelsen av at jeg kan gjøre hva jeg vil. Men realitetstankene slår ofte ned i meg, jeg vet at jeg ikke kan leve på luft og kjærlighet.

Jeg føler at jeg har hatt skrivesperre i over et år nå, kanskje lenger, kanskje siden jeg var 17. Selv om jeg skriver hele tiden, både på papir, på skjerm og i hodet, så stopper det alltid opp etter bare noen få avsnitt. Jeg klarer aldri å fullføre eller fortsette noe. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Skriving er det eneste jeg føler at jeg kan, så det er vondt når jeg føler at jeg ikke får det til lenger. Tror jeg har begynt å tenke altfor mye på om det jeg skriver er bra nok, originalt nok, annerledes nok. Hver gang jeg begynner på noe, tenker jeg at andre har skrevet nesten det samme før, at jeg bare hermer, at jeg ikke kommer med noe nytt, at ingen kommer til å ville lese dette, at det er altfor overdrevent, at det er for personlig. Jeg begrenser meg selv hele tiden og jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte med det.

For å være ærlig så vet jeg ikke helt hvordan jeg har det for tiden. Noen dager er jeg glad og fornøyd og alt er bra, mens andre dager orker jeg ikke tanken på å stå opp. Det er slitsomt å leve med all denne usikkerheten i magen. Jeg stenger meg nok mer inne enn jeg egentlig bør. På de tunge dagene snakker jeg ikke med noen, forteller ingen om hvordan jeg har det, og jeg vil ikke snakke om det heller. Det er så vanskelig å forklare hva jeg tenker og føler og som regel tenker jeg at jeg ikke har noen grunn til å ikke ha det bra. Alt i livet mitt peker mot at jeg bør ha det bra, så jeg forstår ikke engang selv hvorfor ting er så vanskelige.

Tror jeg skal begynne å skrive flere innlegg som dette fremover. Vet ikke hvor spennende det er for andre å lese, men føler at jeg trenger å sette ord på tanker og hendelser, at jeg må skrive noe. Jeg skriver jo egentlig mest på denne bloggen for meg selv og ikke for andre. 

Reklamer

2 tanker om “And even if somebody else has it much worse, that doesn’t really change the fact that you have what you have.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s