Uncategorized

But if you knew you might not be able to see it again tomorrow, everything would suddenly become special and precious, wouldn’t it?

(sitat: Haruki Murakami)

Jeg har mye å skrive om, eller; jeg har ingenting å skrive om. Ordene forsvinner før jeg har åpnet dokumentene, blir sittende og stirre på den tomme siden. I morgen skal jeg kjøpe pensum og gå på en forelesning. Jeg skal begynne å konsentrere meg om å være student. Føler meg allerede utslitt og lei, så jeg er usikker på hvordan dette semesteret i det hele tatt kommer til å gå, men jeg skal i det minste prøve. Å skrive her pleide å være et fristed, men nå føles det som om jeg hele tiden må passe på hva jeg skriver, unngå sannheten, pynte på den kanskje. Derfor går de fleste tankene mine ned i en dagbok og ikke her. Jeg holder det hele for meg selv fordi det føles tryggest og best.

Det er rart hvordan noe du vet er det beste, det riktige, kan føles helt fullstendig feil. Jeg kunne ønske at alt var annerledes, at alt var enklere, at det ikke fantes noe å være redd for, at det ikke fantes noen å savne, noen å miste. Men sånn er det ikke og sånn kommer det aldri til å være. Livet er ikke som i en bok eller en film og det er noe jeg bare må lære meg å godta.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s