Uncategorized

My thoughts are stars I cannot fathom into constellations.

(sitat: John Green)

Det er sytten minusgrader og jeg har pakket meg inn i alt jeg har av varme klær, men jeg har ikke gått i mer enn fem minutter før jeg føler meg helt gjennomfrossen. Likevel verken stanser eller snur jeg. En del av meg tenker at jeg må fortsette å gå, gå, gå for hvis jeg stopper nå så raser alt sammen. Som om verden er avhengig av at jeg fortsetter å gå, bevege meg, hjulene må holdes i gang. Tenker på alt og ingenting samtidig, ny tanker overtar før de gamle har kommet ordentlig i gang. Jeg har mistet sammenhengene, alt er bare løse tråder.

Jeg tenker at det vakreste med vinteren er de nakne trærne. Det er noe med det at de ikke skjuler seg bak noe, de viser frem alt, og jeg vet ikke hvorfor jeg tenker så mye på trær når det finnes så mye annet jeg kan tenke på. For et år siden var alt i Oslo nytt, mens nå kjenner jeg igjen gater, vet om snarveier, byen henger plutselig sammen, som om jeg har et kart i hodet og jeg er ikke lenger redd for å gå meg bort. Jeg vet hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal. Det er kanskje det eneste jeg føler at jeg har kontroll på. 

Det er vanskelig å beskrive hvordan jeg har det når jeg ikke egentlig vet hvordan jeg har det. Har jeg hatt det bedre? Ja. Har jeg hatt det verre? Ja. Har noen det bedre enn meg? Ja. Har noen det verre enn meg? Ja. Når du spør meg om hvordan jeg har det sier jeg at jeg har det bra eller greit eller helt ok, kunne hatt det verre, kunne hatt det bedre, dagene går, det fortsetter fremover alt sammen, men hvordan jeg egentlig har det? Jeg tror at selv om jeg visste svaret på det spørsmålet ville jeg ikke fortalt deg det. Det jeg kan si er at jeg lever i en verden der fremmede stopper opp og prater med hverandre om hundene sine, en verden der vi holder oppe dørene for hverandre, en verden der sola blinker i snøen før den forsvinner, en verden der man har får nye sjanser og muligheter hele tiden og en verden full av mennesker som kan få deg både til å le og gråte, noen ganger samtidig. Jeg tusen ord i bakhodet som krangler om å stå foran, vise seg frem, si sitt, og jeg vet at før eller senere vil alle få gjøre sitt, men jeg vet også at det finnes ting som selv ikke disse ordene kan beskrive og jeg tror det er akkurat det som skremmer meg mer enn noe annet. 
Reklamer

1 tanke om “My thoughts are stars I cannot fathom into constellations.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s