Uncategorized

"In my mind I am eloquent; I can climb intricate scaffolds of words to reach the highest cathedral ceilings and paint my thoughts. But when I open my mouth, everything collapses."

(Isaac Marion, warm bodies)
Dagene svever avgårde igjen, uten at jeg merker det. Jeg vet ikke egentlig hva jeg driver med, men jeg tror det går fremover, eller jeg later som det går fremover, vanskelig å si. Ordene har falt litt ut av meg, så jeg bruker mye tid på å lete, leser gjennom gamle ting, leser ting andre har skrevet, klusser ned noe, visker ut, krøller sammen papir og kaster det. I fare for å gjenta meg, i fare for å skrive det samme som jeg har skrevet hundre ganger før, holder jeg meg unna, skriver bare på papir, lar ingen andre se det jeg skriver. Det føles lettere fordi jeg bare skuffer meg selv når ting ikke blir som jeg vil. Prøver å tenke på dette, men det hjelper ikke alltid. Det er alltid en stemme i bakhodet som sier at det jeg skriver ikke er bra nok, at det er så altfor mange som er bedre, at jeg bare kan gi opp.
«I wanted to tell her everything, maybe if I’d been able to, we could have lived differently, maybe I’d be there with you now instead of here. Maybe… if I’d said, ‘I’m so afraid of losing something I love that I refuse to love anything,’ maybe that would have made the impossible possible. Maybe, but I couldn’t do it, I had buried too much too deeply inside me. And here I am, instead of there.« 
(extremely loud and incredibly close)
Jeg sitter ute i vårsola og tenker på alt jeg skulle ha sagt, alt jeg skulle ha gjort, og hvordan ting kunne vært annerledes. Hodet mitt fylles opp av utallige scenarioer, drømmer, der jeg alltid sier de rette tingene, der tilfeldighetene alltid er til min fordel. Og jeg merker at jeg blir redd når jeg tenker på hvor realistisk livet er og jeg blir svimmel av å tenke på at jeg lever akkurat nå og at jeg kaster bort så mye tid. Tid jeg kunne ha brukt på hva som helst, kaster jeg bort på meningsløse ting jeg aldri kommer til å tenke på igjen. Jeg tror jeg blir mest sliten av at jeg ikke helt føler at livet har en mening for meg, at jeg ikke våkner om morgenen og føler at verden trenger meg. Hvorfor skal jeg bryte søvnen når jeg uansett ikke gjør noe som betyr noe for meg når jeg er våken? 
«But even if we don’t have the power to choose where we come from, we can still choose where we go from there.» 
(the perks of being a wallflower)
Men likevel våkner jeg av og til med en kampvilje i magen, jeg får gjort det jeg skal og har tid til overs til å skrive noveller som betyr noe for meg, jeg tar igjen alt det tapte, rister av meg rare tanker og dumme følelser. Jeg vet at de dagene kommer, og de kommer som regel etter at jeg har vært nede en stund. Og det er egentlig deilig å kjenne hvordan motgangen forsvinner og hvordan alt plutselig er mulig. For innerst inne vet jeg jo at jeg lever i en ufattelig vakker verden.
          
 Dere kan forresten følge meg på instagram, twitter og ask.fm hvis dere vil 🙂
Reklamer

1 tanke om “"In my mind I am eloquent; I can climb intricate scaffolds of words to reach the highest cathedral ceilings and paint my thoughts. But when I open my mouth, everything collapses."”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s