jeg vet ikke jeg bare skriver

Om å vokse fra hverandre

Det stikker i kroppen når jeg tenker på det, hvordan de siste dagene vi snakket med hverandre bare handlet om hvordan du kunne utnytte meg, og jeg lurer på om du visste at det du gjorde var galt, at du såret meg, at du brukte meg som om årene vi hadde kjent hverandre ikke betydde noe som helst. Hundre spørsmål gikk gjennom hodet mitt. Skulle jeg lyve for deg? Skulle jeg la deg utnytte alle rundt deg? Skulle jeg si noe? Hvorfor fortalte du meg ingenting? Hvordan gikk jeg fra å være en du sa alt til, til en du knapt så på? Hva var det med de andre som var så mye bedre? Hva hadde de sagt om meg som gjorde at du bestemte deg for at jeg ikke lenger var bra nok? Hvorfor forklarte du ikke? Noe hadde forandret seg i blikket ditt, du hadde erfaringer som jeg ikke hadde, du hadde meninger jeg ikke hadde, vi var plutselig så forskjellige at vi ikke hadde noe å snakke om. Hvordan kan to mennesker som var så like plutselig bli forskjellige? Hvordan kan to mennesker som kjenner hverandre ut og inn, bli fremmede helt uten forvarsel? Man vokser fra hverandre, det forstår jeg, og kanskje var det like greit, kanskje var det det beste, men jeg kan ikke la være å tenke på at alt hadde vært annerledes for meg hvis du hadde behandlet meg annerledes, jeg sier ikke at det er din skyld, men hvorfor så du ikke at jeg trengte deg? Hvorfor så du ikke at jeg var helt alene? Jeg så hvordan de så på meg, jeg visste at de forsto meg like lite som jeg forsto dem, jeg hørte ordene de sa og jeg visste at de var ment for meg selv om de lot som om de var for noen andre. Jeg kjente hvordan blikkene deres stakk i meg og jeg visste at de ikke ville ha meg der. Hvorfor sa du ingenting? Hvorfor lot du dem le meg rett opp i ansiktet? Forsto du det ikke? Så du ikke det samme som meg? Jeg tenker på hvor annerledes det må ha vært fra ditt perspektiv, og jeg tenker på hva du tenkte om meg, om du tenkte på meg. Jeg kunne ikke være en annen enn meg selv noe mer enn du kunne være en annen enn deg selv, jeg kunne ikke legge til side alt jeg sto for bare for å bli som de andre, hvorfor skjønte du ikke det? Hvorfor sa du ingenting og hvorfor lot du det bare skje? Hvorfor var det greit for deg at du fikk alt og jeg fikk ingenting? Jeg tenker på hva du ville sagt hvis du møtte meg nå, om du i det hele tatt ville sagt hei, om du i det hele tatt ville sett på meg, og jeg forstår det ikke, hvordan man bare kan gi slipp på noe, noen, som man en gang delte alt med, hvordan man kan glemme alt. Og jeg lurer på hvor mange år jeg kan gå med disse tankene i hodet, og hvor lang tid det skal ta før jeg legger det fullstendig bak meg, det handler ikke engang om tilgivelse, det handler om forståelse, det handler om alle disse spørsmålene jeg ikke har svar på, alt jeg ikke forsto den gangen og fortsatt ikke forstår, det handler om hvorfor jeg har blitt som jeg er og hvorfor du har blitt som du er, og jeg lurer på om vi noen gang slutter å vokse

Reklamer

1 tanke om “Om å vokse fra hverandre”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s