jeg vet ikke jeg bare skriver

Why I’m not where you are

Alt tar slutt, selv det som virker evig, går sakte i oppløsning. Fjellene slites ned, steiner blir til sand, til støv, til ingenting, små partikler ingen kan se. Isen smelter, havet stiger. En dag kommer sola til å eksplodere. Jeg sitter ute og venter, men jeg vet ikke hva jeg venter på, om det er noe å vente på, kanskje er det over nå, kanskje var det slutten, likevel sitter jeg her med hendene i fanget og stirret i retningen du forsvant, venter på fortsettelsen. Det er ti måneder siden første gang du kysset meg og jeg husker ikke lenger hvordan livet mitt var uten deg, jeg vet ikke lenger hvem jeg er uten deg. En dag kommer alt til å være borte. Ingen kommer til å huske at jeg har vært her, at vi har vært her.

Det er tirsdag og jeg skulle egentlig vært et annet sted, hadde egentlig en annen avtale, en annen plan for dagen. Nå sitter jeg her, alene, på en benk, midt i en by som er i ferd med å våkne. Du sa, jeg kommer snart, vent på meg. Jeg tenkte på skip som forsvinner på havet og aldri blir sett igjen, på alle som ventet på de som aldri kom tilbake, som kanskje fortsatt venter. Den kalde vinden river tak i meg, jeg skjelver nå, men jeg tvinger meg selv til å ikke se klokka, til å ikke regne ut hvor lenge du har vært borte. Jeg har sittet her alene i flere timer, men nå blir jeg plutselig omringet av liv, dører går opp, mennesker kommer ut, henter aviser, slipper ut katten, setter seg inn i bilene sine, kjører avgårde. Ingen av dem er oppmerksomme på meg, fordypet i sine egne liv ser de ikke at jeg sitter her og de vet ikke at jeg venter, de bare fortsetter. Jeg lukker øynene og ser for meg ansiktet ditt og jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på ting som tar slutt, men jeg vet at noe er galt.

Hvorfor sa du at jeg skulle vente? Ville du at det skulle være jeg som fant deg?

Våren nærmer seg og snøen i gatene er i ferd med å forsvinne. Jeg sitter alene på en benk og skjelver i den kjølige vinden. Det er rundt middagstid og gatene er tomme. Det ligger en uvant ro over byen, som om alle menneskene i den har bestemt seg for å være inne, borte, samtidig. Jeg vet at de venter på meg der hjemme, at det står mat og venter på meg på bordet, men jeg blir likevel sittende, later som om jeg ikke merker at minuttene tikker avgårde. Alt virker så meningsløst, alle de tingene jeg har lovet å gjøre som jeg ikke har gjort, jeg kan allerede se de skuffede ansiktene deres, men det gjør ingen forskjell, det forandrer ingenting av det som foregår på innsiden av hodet mitt, jeg reiser meg ikke.

En mann med en svart puddel går forbi meg og den svarte pelsen minner meg om de svarte krøllene dine. Jeg drar jakka tettere om meg og forsøker å blunke bort ansiktet ditt fra netthinnen, vil glemme smilet ditt, glemme øynene, rynkene du fikk i pannen hver gang du lo, hånden din som alltid viftet bort håret fra øynene, latteren din. Jeg blunker igjen, kraftigere denne gangen, forsetter til alt jeg ser er lys og mørke, svart og hvitt. Kroppen min er stivfrossen og jeg gnir hendene sammen i et forsøk på å varme dem. Husker plutselig hendene dine og ser dem tydelig for meg, kan nesten kjenne varmen fra dem, og jeg tenker på siste gang jeg holdt i dem og hvor kalde de hadde vært, hvordan jeg hadde tenkt at det var dine hender, men likevel ikke dine. Det var deg, men det var ikke deg.

De hadde rettet ut håret ditt, ikke en eneste krøll hadde sluppet unna og de hadde flettet det i to stramme fletter som om du var et barn på første skoledag. Du hadde på deg en av de kjolene du hadde gjemt innerst i skapet og sagt at du aldri ville bruke. Det var deg, men det var ikke deg. Jeg gråt ikke, jeg ville le, eller skrike. De så på meg og jeg visste at de tenkte at det hadde vært bedre hvis det var meg, hvis det var mine hender som var kalde, håret mitt som var flettet og jeg som hadde på meg en kjole jeg hatet. Det var deg, men det var ikke deg, det burde vært meg. Blikkene deres boret seg inn i meg og jeg kunne nesten høre dem tenke at alt dette var min skyld.

Jeg reiser meg og begynner å gå, fort, forbi mannen med puddelen, går ned en gate jeg aldri har gått i før, kjenner hvordan kroppen blir varmere for hvert skritt. Alt virker kjent og ukjent samtidig. Jeg har blikket rettet mot bakken, passer på å gå utenom is og vann, passer på å ikke miste kontrollen på beina, vil ikke falle, vil ikke stoppe.

«Mille?»

En stemme ut fra ingenting, jeg fortsetter å gå som om jeg ikke har hørt den, begynner å bevege meg raskere, men så hører jeg stemmen igjen og plutselig er det en hånd på skulderen min. Jeg stopper, men blir stående helt stille med ryggen til, blikket fortsatt på bakken.

«Emilie?»

Jeg er andpusten, lukker øynene og forsøker å få kontroll, kjenner hvordan panikken sprer seg gjennom kroppen, hvordan alle instinkter i kroppen skriker at jeg må løpe og aldri stoppe igjen. Jeg blir stående.

«Går det bra med deg?»

Hånden flytter seg fra skulderen min og nedover armen, jeg kjenner varmen fra den gjennom jakka. Jeg snur meg og møter motvillig blikket hans. To blå, bekymrede øyne. Han gjentar spørsmålet og jeg nikker til svar før jeg ser bort fra han. Vi står midt i en folketom gate, ved en gatelykt, jeg stirrer på skyggene vi kaster på veggen ved siden av.

«Hvor skal du?»

Jeg trekker på skuldrene, teller sekunder, ingen av oss sier noe på over et minutt.

«Hvordan går det med deg?» spør han.

Jeg stirrer på skyggene våre, ser hvordan han flytter urolig på hendene sine, opp og ned av lommene.

«Bra,» hører jeg meg selv si.

«Ja, jeg har jo ikke sett deg siden…»

«Begravelsen.»

«Ja, jeg…»

Jeg ser på han igjen, men denne gangen møter han ikke blikket mitt, jeg ser ubehaget i hele kroppen hans, at han angrer på at han stoppet meg, angrer på alt han har sagt.

«Jeg har tenkt mye på deg,» sier han, «på det som skjedde.»

Jeg føler en trang til å le og jeg ser bort igjen, på skyggene, ser hvordan han flytter seg nærmere meg.

«Jeg må gå,» sier jeg og rygger bakover, snur meg, begynner å gå.

Han følger etter og blir gående like bak meg til vi kommer til et lyskryss. Jeg kjenner blikket hans på meg og kjenner igjen trangen til å løpe, tenker et øyeblikk på å løpe ut i trafikken, ser for meg hvordan jeg ville fly gjennom luften idet den første bilen treffer meg, lurer på om jeg ville mistet bevisstheten med det samme eller om jeg ville vært våken til ambulansen kom, om jeg hadde rukket å tenke noe. Er det sant at tiden stopper opp rett før du dør? At alt plutselig er som i sakte film?

«Du er ikke den eneste som savner henne, vet du,» sier han plutselig.

Det er som et kraftig spark i magen, jeg stirrer på han i noen sekunder og så begynner jeg å løpe, lyset har blitt grønt, men jeg tenker ikke på det, jeg bare løper, hører at han roper navnet mitt igjen og igjen, Emilie, Emilie, Emilie, men jeg stopper ikke, jeg løper til jeg ikke klarer å puste lenger, kjenner hvordan jeg mister fotfestet, faller, og så blir det svart.

De sier at man ikke vet hva man har før man har mistet det. Jeg visste hva jeg hadde, men ikke at jeg kunne miste det. Hvorfor tror man at noe skal vare evig når man gang på gang ser bevis på at ingenting gjør det? Daniel sitter i den andre enden av rommet og leser i en av bøkene dine, en av de jeg stjal den ene gangen moren din lot meg gå inn på rommet ditt, jeg tok syv bøker og la dem i sekken, jeg tror hun visste at jeg hadde tatt noe, men hun sa ingenting om det, sa bare at jeg måtte gå og at hun ikke ville se meg igjen. Jeg vil aldri se deg igjen, sa hun og jeg tenkte at jeg kom til å huske ansiktet hennes lengre enn jeg ville huske ditt.

«Emilie?»

Daniel har sluttet å lese og han ser på meg med smil i øynene. Jeg møter blikket hans .

«Har du lest denne?» spør han og holder opp boka.

Jeg rister på hodet og jeg vet ikke hvordan han gjør det, men han ser at noe er galt og han kommer bort til meg, setter seg ved siden av meg, legger en arm rundt skuldrene mine. Vi blir sittende sammen på den måten lenge uten at noen sier noe, jeg lytter til pusten hans. Det er så mye jeg vil si, men jeg vet at han ikke vil forstå, at han aldri helt kan forstå.

«Hva tenker du på?» spør han.

Ordene sitter fast i halsen, så jeg trekker på skuldrene.

«Er det henne?»

Jeg vrir meg løs fra armene hans og setter meg med ryggen til. Jeg vet at han venter på at jeg skal si noe, forklare, men jeg sitter bare der, lukker øynene og ønsker meg bort.

«Emilie?»

«Hvorfor sier du ikke navnet hennes?» sier jeg plutselig og overrasker meg selv.

Nå er det Daniel som ikke sier noe, jeg hører at han puster tungt bak meg, men jeg snur meg ikke, vil ikke se øynene hans. I bakhodet surrer ordene han en gang sa, du er ikke den eneste som savner henne, jeg ser ansiktet ditt, du er ikke den eneste som savner henne, jeg husker hendene dine, du er ikke den eneste som savner henne, jeg tenker at jeg er den eneste som egentlig kjente deg, men jeg er ikke den eneste som savner deg.

«Jeg vet ikke,» sier han til slutt.

Jeg er ikke sint fordi du er død, jeg er sint fordi du er borte. Jeg er sint fordi jeg er den eneste som husker, den eneste som vet, og jeg lurer på hvor mange av oss som tenker det samme. Når Daniel stenger seg inne på badet og står i dusjen i flere timer, er det deg han tenker på da? Av og til er det som om det er deg han ser når det er meg han ser på. Det var deg han ville ha, men meg han fikk. Jeg har en million spørsmål og ingen svar, men kanskje hadde jeg svaret allerede den morgenen jeg satt og ventet, satt og tenkte på alt som tar slutt, kanskje det er svaret på alt. Ingenting betyr noe fordi en dag kommer det uansett til å forsvinne, men det betyr også alt fordi det en gang kommer til å forsvinne. Jeg tenker det nå, at selv om fjellet en dag bare vil være støvpartikler, så er det av betydning at det har vært der og ingenting hadde vært det samme hvis det aldri hadde eksistert. 

2 thoughts on “Why I’m not where you are”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s