jeg vet ikke jeg bare skriver

Det vanskelige

Det var så enkelt, å våkne opp ved siden av deg, lytte til pusten din, kjenne varmen fra kroppen, bare ligge der våken, med øynene lukket, uten tanker, bare ligge der, midt mellom våken og drømme, det var så enkelt. Så kom det vanskelige. Dagen. Alle timene som måtte slås i hjel uten deg. Du dro på jobb rett etter frokost klokka halv åtte, kysset meg på kinnet, smilte, forsvant ut døra med jakka halvveis på, og jeg satt igjen, med oppvasken, med dag-tv, med nabokatten som klorte på døra og gamle Anette Bjerke i tredje som ville låne sukker, med regnet mot ruta eller sol på skjermen, av og til bare satt jeg der, så på klokka, ventet, tenkte på alle de tingene jeg egentlig skulle ha gjort, alt jeg egentlig skulle skrive, forventningene, håpet, skuffelsen, det knøt seg i magen mens tv-shop solgte produkter og jeg tenkte på hva du kom til å si når du fikk vite at jeg ikke hadde gjort noe i dag heller. Så kom du hjem, syv, kanskje åtte, minutter over seks, med smil om munnen og poser i hendene, vi lagde middag sammen, det var en annen ting som var enkel, du sa hva jeg skulle gjøre, sett på en kjele med vann, skrell poteter, litt salt, sånn ja, og så sto maten foran oss på bordet og vi spiste og du snakket om Arne, som du jobbet med, som var nesten sytti men nektet å pensjonere seg, fortalte om alle de rare tingene han hadde sagt og gjort den dagen, og jeg lo, sa at nå måtte du snart invitere han hjem på middag så jeg kunne møte han og du lovte at du skulle gjøre det i morgen. Vi tok oppvasken sammen, du vasket, jeg tørket, det var enkelt, det var rutine, det gikk fort, og vi ble akkurat ferdig til syv-nyhetene, satt inntil hverandre i sofaen mens bildet fra katastrofer og tragedier blinket på skjermen, sa ingenting til hverandre før værmeldingen kom og du kommenterte noe om at det så ut som det blir fint til helgen, vi kan jo finne på noe, bare du og jeg, vil du det? Og det var så enkelt å klemme hånden din og si ja, ja, det vil jeg, vi finner på noe i det fine været. Etter nyhetene lot vi tv-en stå på kanalen og så på det som kom samtidig som du fortsatte å fortelle om dagen din, om Arne, om latteren på pauserommet og stillheten i kontorlokalet, og det var enkelt å sitte der og lytte til stemmen din og lyden fra tv-en, og det var enkelt å nikke og le og si ja og ha og nei og hva på alle de riktige stedene. Men det vanskelige kom alltid snikende, det lurte alltid i bakgrunnen og angrep når jeg minst ventet det. Du snudde deg mot meg og sa noe sånt som, hvordan var dagen din da? Og jeg krympet sammen, svettet i hendene, så på deg og ordene ville ikke komme og vi satt sånn og jeg så på deg og du så på meg og du smilte og jeg smilte, og ordene kom kanskje etter en stund og jeg fortalte med lav stemme om dag-tv og nabokatten og Anette Bjerke, og du smilte og nikket og sa ja og ha, men i øynene dine så jeg hva du egentlig tenkte, og jeg tenkte at nå, nå tar det snart slutt, nå har du snart fått nok.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s