alvor

En slags forklaring, kanskje.

Det hadde vært lett for meg å skrive et langt innlegg om hvordan jeg dette semesteret skal; få nye venner, holde fokus, ikke bli hengende etter, oppsøke medstudenter, bli med i lesegrupper, melde meg inn i klubber, begynne å trene, spise sunnere, lese sekundærlitteratur, skrive oppgaver, bli med ut, diskutere osv. osv. osv. Jeg kunne ha skrevet om hvor inspirert jeg er til å starte på det nye skoleåret, hvor klar jeg er for å åpne nye bøker og skrive notater, om hvor interessante fagene mine virker og om at jeg er helt sikker på at dette semesteret kommer jeg til å møte noen studenter som vil bli venner med meg.

Men det hadde vært løgn og jeg hadde aldri i verden klart å gjennomføre det.

Jeg har gått to år på universitetet uten å egentlig bli kjent med noen, jeg har fått gjennomsnittlige karakterer, lest minstekravet av pensum, holdt frister og kjempet meg gjennom, klart meg helt ok, men ikke noe mer. Det er vanskelig for meg å skulle tro på at dette semesteret kommer til å bli så veldig annerledes. Jeg kan ærlig innrømme at jeg hadde mest lyst til å gi opp da jeg hadde første forelesning i går og fikk vite at jeg i løpet av semesteret må ha en gruppepresentasjon på engelsk på minst tretti minutter. Jeg hadde lyst til å reise meg og gå og aldri se tilbake.

Men jeg gjorde selvfølgelig ikke det.

Jeg har skrevet uendelig mange ganger om å være sjenert, om angst og å føle at jeg ikke klarer de tingene som andre ser på som helt normalt å kunne gjøre. Noe av det jeg har skrevet har jeg publisert, men det meste har jeg slettet. Det er vanskelig å skrive om og forklare noe jeg egentlig ikke forstår helt selv. Det er så mye jeg gjerne skulle ha skrevet om, men som jeg ikke klarer å sette ord på. Det er så mye jeg ikke klarer. Det begynte for lenge siden, så lenge siden at jeg sikkert burde ha kommet over det, gått videre, men det har jeg ikke klart og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare det. Først og fremst handler det om tillit, men det handler også om å være innadvendt, om sosial angst og om frykt. Uansett hvor mye jeg ønsker å kunne stole på andre, så er det for meg nesten umulig. Selv om jeg vet at vennene mine mener det når de sier at jeg kan stole på dem, har jeg alltid tanker i bakhodet; en dag kommer de til å gå lei, en dag kommer de til å møte noen de liker bedre, en dag kommer ikke jeg til å være viktig nok, hvorfor skal de gidde å holde ut med meg, hvorfor skal de bruke så mye tid og krefter på meg når de ikke får nok tilbake?Jeg vet at jeg er vanskelig å være venn med. Jeg vet hvor irriterende og frustrerende det kan være å være venn med meg. Det er vanskelig å være venn med en som så og si aldri starter en samtale, som sliter med å holde en samtale gående, som ikke klarer å fortelle om tankene sine, om meningene sine, som ofte sliter med å si noe som helst. Det må være direkte provoserende å skulle være venn med en som aldri klarer å ta en eneste avgjørelse. Jeg lurer ofte på hvorfor jeg har venner i det hele tatt. Jeg håper at det betyr at det er noe ved meg det er verdt å være venn med.Det er vanskelig for meg å forklare hva problemet mitt egentlig er, det er vanskelig å forklare hvorfor jeg er som jeg er og jeg vet at det er like vanskelig å forstå. Problemet mitt er ikke at jeg ikke vet hvordan man skal snakke med andre, jeg forstår hvordan en samtale fungerer, jeg forstår dynamikken, jeg har egne tanker, jeg har egne meninger, jeg vet hvordan man ordlegger seg, jeg vet hvordan man svarer på spørsmål og jeg vet hvordan man stiller dem. Problemet er at jeg ikke klarer å gjøre det. Jeg klarer ikke å få ordene fra hodet ut gjennom munnen, det stopper opp et sted. Selv om jeg vet akkurat hva jeg skal si, stopper ordene opp, jeg får de ikke ut. Det ender som regel med at jeg snakker i enstavelsesord, at jeg stammer, blander ord, rødmer og har mest lyst til å gråte. Dette skjer ikke av og til, som sikkert de fleste har opplevd, men nesten hele tiden, i nesten hver eneste samtale. De eneste jeg ikke har problemer med å snakke med, er familien min, de jeg har kjent hele livet.Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, det er så mye jeg vil være, men jeg begrenser meg selv hele tiden, livet mitt styres av angsten, det styres av frykt, det styres av at jeg ikke klarer det sosiale, av at jeg heller trekker meg tilbake og holder meg for meg selv. Jeg vil forandre meg, selvfølgelig vil jeg det, men det kommer til å ta tid, lang tid. Forandring kommer ikke til å skje over natten og jeg kan ikke «bare skjerpe meg». Hvis jeg må gå enda et år på universitetet uten å bli kjent med noen, så er det greit, sånn er det bare, jeg må ta ting i mitt eget tempo. Jeg skal utfordre meg selv, men jeg kan ikke presse meg for langt, jeg må lytte til kroppen min, jeg må lytte til meg selv, sette realistiske mål, prøve, øve, akseptere at ting tar tid. Jeg kommer ikke til å gi opp, ikke enda. 


(Jeg har skrevet alt dette før og dere har sikkert lest det før, men jeg ville sette ord på det igjen, prøve å forklare på nytt.)

10 thoughts on “En slags forklaring, kanskje.”

  1. Jeg har lest bloggen din en stund og du skriver veldig bra 🙂

    Jeg har det også litt sånn i forhold til folk,kanskje ikke i like stor grad. Jeg har vanskelig for å få venner og frykten hindrer meg i å utfordre meg selv.Dette har ført til at jeg sitter mye for meg selv. Jeg skulle ønske det ikke var sånn.

  2. Jeg hadde en venn som kanskje kan minne litt om deg. (han flyttet så jeg ser ikke han lenger). Han hadde mange gode kvaliteter som kanskje ikke syntes så lett gjennom samtaler og sånt, og det tok lang tid å nærme seg det som skjulte seg under huden hans. Det jeg prøver å si er at du definitivt har kvaliteter folk setter pris på, selv om du kanskje ikke ser dem så lett selv, eller du ikke klarer å vise dem verbalt. Ofte betyr det mye å kunne være stille, å møte opp eller være en som er der. Det betyr ikke at du må være midtpunktet eller bestevennen eller … men det betyr at i noen gjenger (sikkert alle) er det plass til en som deg.

    Det hører kanskje til historien at han her tok mange kurs i sosialisering i regi av studentsamskipnaden og etterhvert flyttet fordi depresjonen tok overhånd. Nå har han det mye bedre, selv om han fortsatt er stille og inadvendt.

    Jeg håper i hvert fall at du får et av de finere semesterene nå, og at du finner noen som setter pris på deg akkurat sånn du er. Da er det lettere å utfordre seg på andre områder også.

  3. Åh, takk! :))
    Det er så vanskelig når man egentlig vil være sammen med andre og ha venner, men ikke klarer fordi man er redd. Det er ingen som vil ha det sånn, men det er veldig vanskelig å komme seg ut av det. Håper det blir lettere for oss etter hvert. ❤

  4. Takk! Jeg er ofte redd for at noen bare er venn med meg fordi det er en slags forpliktelse og ikke fordi de faktisk liker meg, men jeg vet jo at for de fleste av vennene mine er ikke det sant. Jeg håper i hvert fall ikke det. Jeg har heldigvis en veldig fin vennegjeng, som jeg riktignok ikke ser så ofte, men som tar godt vare på meg og aksepterer meg, det er jeg glad for, at de har plass til en som meg. Det er nok flere enn man tror som er i lignende situasjon som meg og det er litt godt å høre lignende historier, litt fint å vite at man ikke er helt alene om noe, at det finnes flere. Jeg håper virkelig at dette semesteret blir bedre og mindre ensomt enn det forrige 🙂

    Takk for at du tok deg tid til å skrive til meg, jeg setter virkelig pris på det! ❤

  5. Hei Julie!
    Jeg har lest bloggen din en god stund nå. Jeg leste lillefrknorge før dette, og muligens noe før det? Kan det stemme? Jeg var medlem på HP damm for en god del år siden. Jeg tror ikke du vet hvem jeg er, for du har aldri snakket noe med meg, men jeg har lest om deg.

    Ikke vondt ment, overhodet. Men har du sjekket om du har asperger syndrom? Jeg syns jeg kjenner igjen så mange symptomer som kan minne meg om dette. Ikke det er sikkert at du har det, men bare på måten du forklarer hvordan du oppfatter hverdagen og alt det rundt, så virker det sånn.

    Syns du er ei kjempe herlig jente, og selv om du kanskje ikke forteller alle hvordan du føler det, kan du hvertfall sette ord på det du føler, og det er veldig viktig!

    Vil gi deg en stor klem <3, og vil si at jeg tenker på deg av og til! 🙂 Håper semester går bra <3, og presentasjonen går også veldig fint 🙂

  6. Hei! 🙂 Så koselig å høre at du har fulgt meg så lenge! Det stemmer nok at jeg hadde noe før lillefrknorge også, både blogger og hjemmesider, men husker veldig lite av det, har nok fortrengt det litt 😉 Husker veldig godt tiden på HP damm! Det var der jeg først begynte med den sosiale delen av internett 🙂

    Jeg har nok ikke asperger syndrom. Jeg har aldri vært på noe sjekk eller noe sånt, men føler ikke at det stemmer med meg. Tror det også er noe man har fra man er barn, om ikke det er medfødt? Jeg ble ikke sånn som jeg er nå før litt ut i ungdomsskolen. Den nærmeste «diagnosen» jeg selv har kunne kommet frem til er «selektiv mutisme», det stemmer veldig godt på meg i hvert fall, så det er det jeg selv går utifra, selv om jeg ikke har noen «offisiell diagnose».

    Tusen takk! Det er viktig for meg at det jeg skriver i hvert fall gir mening, når jeg ikke alltid klarer å si det 🙂

    <3 Takk! Det betyr mye for meg at noen tenker på meg :)

  7. KJære Julie 🙂

    Jeg har nå lest bloggen din en god stund nå, og det kom som et lite sjokk at du skriver disse ordene. Helst siden jeg fant bloggen din, har du vært den personen som har inspirert meg mest. Den personen som har lært meg til å drømme mer, den personen som har lært meg til å se de små tingene, den personen som har lært meg å skrive mer, fått leselysten tilbake, rett og slett lært meg og være meg selv. Håper du ikke blir skremt av disse ordene, for jeg vet det høres veldig rart ut siden jeg aldri har møtt deg. Men du har en stor stemme med bloggen din som påvirker mannge mennesker. Inkludert meg.

    Jeg håper du går inn dørene på universitetet hver dag og sier til deg selv at du klarer det, for det gjør du! Jeg har tro på deg! 🙂

  8. Ååh, tusen tusen takk! Dette er nok den fineste kommentaren jeg har fått noen gang! Det jeg vil mest med livet mitt er å kunne inspirere andre, så jeg er veldig glad for at jeg av og til klarer nettopp det 🙂

    Takk; neste gang det blir vanskelig skal jeg tenke på at jeg har sånne som deg der ute som støtter og tror på meg 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s