jeg vet ikke jeg bare tenker

Jeg ligger våken halve natta og tenker på alle de tingene jeg ikke fikk gjort på dagen og hele dagen tenker jeg på hvor trøtt jeg er og at jeg helst vil sove. Og sånn går dagene. Jeg har levert kvalifiseringsoppgave 2 av 2 og skal bruke den neste uka på å grue meg på svar på om jeg får lov til å ta eksamen. Ellers gjør jeg ikke så mye. Jeg leser. Mye. Passer på å puste. Stirrer ut i lufta. Tenker som alltid for mye på alt, legger for mye i alt. Prøver å jobbe like mye med meg selv som med studier. Jeg har begynt på en workshop med Røde Kors der jeg skal lære meg å mestre ensomheten og lære mer om hvordan jeg kan få det bedre sosialt. Hittil har det vært spennende, men også så skummelt at jeg helst bare vil feige ut og aldri dra tilbake. Men jeg vet at det er viktig at jeg utfordrer meg selv, at jeg prøver, for jeg kan ikke fortsette på den måten jeg gjør nå. Jeg må skjerpe meg, jeg vet jo det, jeg har visst det lenge. Det er bare jeg som kan gjøre livet mitt bedre, meg meg meg, det er alltid meg det kommer tilbake til selv om jeg ofte kunne ønske jeg kunne skylde på noen andre.

Jeg skriver ikke lenger. Eller, jeg skriver nesten ikke lenger. Jeg tenker i tekst, jeg tenker på skriving, men jeg kommer sjelden så langt som å skrive det ned. Ordene sitter i fingertuppene, men lenger vil de ikke. Historiene mine mangler sammenhenger og blir ikke lenger enn et par linjer. Jeg vet ikke hva det kommer av, men av og til (altfor ofte de siste årene) har jeg disse tørkeperiodene og det er ikke så mye jeg kan gjøre med det, bortsett fra å presse meg selv litt, tvinge meg selv til å skrive i stede for å for eksempel se en episode av en serie jeg egentlig ikke liker. Det er jo det å skrive jeg vil gjøre, så hvorfor kaster jeg bort så mye tid på andre ting? Jeg vet ikke, men når jeg legger meg under dyna på kvelden er jeg alltid like irritert over at jeg ikke fikk mer ut av dagen.

Dette er et skjerp-deg-Julie-innlegg, jeg trenger de av og til. Et slags spark bak til meg selv. SKJERP DEG, du kan bedre.

7 thoughts on “”

  1. Jobber litt med det samme selv. Hodet fullt, tomme dager. Ensomheten er det verste. Ønsker også ei jente å dele livet med, men vet aldri hvor jeg skal begynne. Trenger liksom en kickstart av motparten.
    Blir ofte jeg tenker og bekymrer meg for mye for.. alt.
    Workshop høres skummelt ut. Da ligger det vel mest i at jeg ikke vil bli stemplet som «en som går på workshop» osv.
    Får ta ting dag for dag.
    Lykke til hvertfall!

  2. Det jeg først og fremst har lært det siste året er at ingen andre kommer til å ta ansvar for mitt liv. Hvis jeg vil at noe skal bli annerledes, må jeg gjøre noe med det selv. Jeg vet at det kan være utrolig vanskelig å ta det første skrittet, ta kontakt med noen, begynne på en aktivitet eller bare være med ut, men som oftest er det verdt det. Jeg har tenkt mye på at det verste man kan få er et nei. Selvfølgelig er det kjipt å bli avvist, men det er noe man nesten må lære seg å takle. I løpet av livet kommer man uansett til å bli avvist mange ganger. Det jeg mener er at man ikke kan sitte og vente på at noe skal forandre seg av seg selv, på at noen andre skal ta initiativet. Da kan man ende opp med å bruke hele livet sitt på å vente, og det er det vel ingen som vil. Jeg har den uvanen at jeg venter og venter og venter på at noen skal ta kontakt eller lignende, og det ødelegger hverdagen for meg, så derfor prøver jeg nå å bli flinkere til å ta det første skrittet. Det handler jo som regel ikke om så mye mer enn å si hei til noen, og det er jo egentlig ikke så vanskelig. Også hjelper det kanskje litt å tenke på at man ikke er den eneste som har det vanskelig, man er ikke den eneste som bekymrer seg, som sitter og venter, som er ensom og deprimert, det finnes utrolig mange av oss, problemet er bare at vi ikke finner hverandre fordi vi sitter hver for oss og tør ikke å ta kontakt med noen.

    Workshop har så langt vært lærerikt og spennende, men samtidig sinnsykt skummelt. Jeg er en av de på kurset som sliter mest med å snakke med andre og det er ikke akkurat veldig kult å være den ene som ikke klarer å snakke med noen i pausa, som blir sittende alene også der uten å si noe som helst. Men jeg går likevel fordi jeg trenger det og fordi jeg tror det er viktig å utfordre seg selv. Jeg skjønner at man ikke har et ønske om å bli stemplet som «en som går på workshop», men det kurset jeg tar er i hvert fall basert på taushetsplikt, så ingen hadde trengt å få vite at jeg gikk på det hvis jeg ville holde det hemmelig. Det er mye du kan gå på, folk som kan hjelpe deg, uten at noen trenger å vite noe om det. Men jeg vil først og fremst si at jeg ikke tror det er noe negativt i et sånt stempel, jeg tror de fleste beundrer mennesker som tør å spørre om hjelp og som tar tak i problemene sine. Det er ingen grunn til å skamme seg over at man har det vanskelig, sånn er det jo bare, og det bør ikke være en hemmelighet.

    Uansett! Jeg skal ikke skrive så mye mer, jeg håper dette ga litt mening i alle fall, jeg har veldig mange tanker rundt akkurat dette for tiden. Poenget er uansett at du ikke er alene om å være ensom. Det finnes mange som har det som deg og det er mulig å gjøre noe med det, men man må nesten ta tak i det selv, for ingen andre kommer til å gjøre det. Men det viktigste er uansett å ta alt i sitt eget tempo, ta hver dag som den kommer, som du selv sier. Det er ingenting som egentlig haster.

  3. Takk for utfyllende svar! Ja det gav veldig mye mening, og det er vel det som har fascinert meg med bloggen. Du er god til å ordlegge deg og jeg har kjent meg igjen i det du skriver og har fått en del tankevekkere.
    Går egentlig greit med meg, men de små detaljene som jeg føler mangler gnager voldsomt.
    Ofte er det bare innbilninger. Lager en fjær til 5 høns.
    Har blitt mye bedre med det å prate til andre folk, spesielt hvis de begynner, men også å ta initiativ. Før var jeg helt umulig. Gikk rundt i egen boble (noe jeg forsåvidt gjør en del fortsatt heh).
    Kort sagt; trives egentlig veldig godt i eget selskap, men andre ganger helt motsatt.
    Ingen andre kjenner meg igjen på det jeg tenker om meg selv, for jeg er ikke sjenert, bare litt startproblemer 🙂
    Har fulgt med på bloggen ei god stund. Var vel den eldre bloggen jeg kom over først. Er vel bare nå nylig jeg har begynt å kommentere litt.
    Skal ikke mase mer, god natt!

    Mats

  4. Åh, takk! Alltid veldig fint å høre at noen får noe ut av det jeg skriver! 🙂
    Jeg tror nok de aller fleste har små ting vi er misfornøyde med, men som ingen andre egentlig tenker over eller legger merke til. Ting blir ofte større enn det er når man tenker for mye på det også. Jeg tror at det å trives i sitt eget selskap er viktigere enn noe annet, for da er det ikke så farlig hvis man er litt alene av og til. Selvfølgelig er det ingen som vil være alene hele tiden, men trives man alene så blir det lettere å ikke alltid være sammen med noen.
    Takk for at du leser! Jeg setter alltid veldig pris på kommentarer, da føles det litt mindre som om jeg bare snakker til meg selv, hehe 😉

  5. Er vel i grunn merkelig at jeg aldri har kommentert innleggene dine tidligere, med tanke på at jeg har 'kjent' deg så lenge. I det siste har jeg faktisk tenkt mye på at jeg burde gjøre det. Jeg har lest innleggene dine siden du blogget på blogg.no, og uansett hvor rart det høres ut så føler jeg på en måte at jeg selv kunne ha skrevet det selv.

    Det er mange ting som ikke kommer frem når man bare er overfladiske venner på facebook, som for eksempel hvordan ulike mennesker sliter med ensomhet. Jeg har også hatt problemer med det, og har for første gang på flere år følt at jeg har kommet litt over kneiken. Men samtidig så har jeg ikke det, fordi det føles som om ikke så mange forstår hva som går gjennom hodet på en person som har slitt mye med ensomhet og er høy-sensitiv.

    Men når jeg leser innleggene dine, så får jeg en følelse av at jeg er ikke alene. Misforstå meg rett, jeg er ikke glad for å lese om likesinnede, men det gir meg en slags trøst ved at det viser at man er ikke alene, at det er ikke noe rart med deg som person.

    Jeg har all tro på at det kommer til å gå bra med deg Julie, og kommer til å fortsette å lese videre 🙂 Tusen takk for at du deler!

  6. Det er fint å høre at noen kan kjenne seg igjen i det jeg skriver, det føles litt mer meningsfylt å dele ting når noen andre også får noe ut av det 🙂 Det er utrolig vanskelig å vite om noen er ensomme, nettopp fordi det er noe man helst ikke snakker om, man skriver ikke om det på facebook og man holder det kanskje bare for seg selv. Det som er trist er at det gjør at så mange av oss sitter og tenker at det er noe galt med oss fordi vi er så ensomme, at vi er de eneste som ikke klarer å få til det sosiale, som blir sittende alene, men det finnes jo faktisk utrolig mange av oss. Selv om det er trist at mange er ensomme, så er det helt klart en liten trøst at man ikke er alene om å være alene, det finnes mange som føler og går gjennom akkurat de samme tingene. Jeg tror det kommer til å ordne seg til slutt for oss alle, jeg håper i hvert fall det. Tusen takk for kommentaren, Malin! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s