jeg vet ikke jeg bare skriver

The fall in love

Du hadde akkurat lært meg å flette fransk flette og vi satt i vinduskarmen og lo av alle de rare menneskene som gikk inn i butikken på den andre siden av gata. Du satt i bh og skjørt og vinket til mennene som kikket i vår retning. Jeg satt i svart strikkegenser og håret i ansiktet og tenkte på alt jeg egentlig ville si. For jeg kunne sagt det da. Jeg kunne satt ord på det. Fått deg til å se meg inn i øynene, og så kunne jeg uttrykt alle de følelsene jeg hadde kjempet så hardt og så lenge for å undertrykke. Jeg kunne ha kysset deg, dratt en hånd gjennom håret ditt og sagt at jeg var forbanna, at jeg var så forbanna lei og at hvis det ikke ble annerledes snart så kommer jeg ikke til å åpne døra neste gang du ringer på, jeg kommer til å late som om jeg ikke er hjemme. Jeg både kunne og burde ha sagt det. Men du snudde deg bare mot meg og med latter i stemmen sa du, se på han der, han har sikkert aldri sett en jente i bh før, og i hvert fall ikke en uten, det ser ut som øynene hans skal sprette ut av hodet. Jeg lo jeg også, selvfølgelig lo jeg, stirret ned på den ensomme, litt tjukke mannen tre etasjer under oss, han vinket og du vinket tilbake. Du, sier du, vi skulle ikke noe mer vi nå, sant? Jeg vet at vi skulle være sammen i hele dag, men. Men. Du vinker til mannen som fortsatt står der nede med blikket festet på brystpartiet ditt. Gjør det noe om jeg-? Og så gir jeg etter som så mange ganger før. Sier ja og ha og selvfølgelig er det greit og sitter igjen med hele kroppen full av anger og innestengt aggresjon. Sitter igjen alene, ser ryggene deres, du som fører hånden hans inn under jakka di idet dere forsvinner rundt et hjørne. Jeg tenker faen i helvete og trekker for gardinene.

♡♡♡

Han sa, det kommer aldri til å fungere, vi kommer bare til å ødelegge hverandre, og jeg kjente denne voldsomme trangen til å skrike. At han kunne si det før vi i det hele tatt hadde gjort et forsøk. Det var over før det hadde begynt, men likevel var det noe som hadde begynt, selvmotsigelsen i det hele, hele den, det fungerer ikke, men det fungerer, jeg vil ikke, men jeg vil, det var til å le og gråte av, jeg ville knuse noe og jeg ville holde rundt han og jeg ville løpe, løpe, løpe og aldri komme tilbake.

♡♡♡

Unnskyld, sa han, men jeg tenkte, ikke si unnskyld, det er jo dette jeg vil ha, det er dette jeg har ønsket meg, dette jeg har drømt om, dette jeg har håpet på. Ikke si unnskyld. Unnskyld løser ingenting. Det skaper bare mer drama, mer problemer, mer bekymring. Kan det ikke bare være enkelt? Som på film. Kan vi ikke bare løpe mot hverandre i regnet, kan du ikke bare løfte meg opp og kysse meg, kan vi ikke bare si at vi elsker hverandre før rulleteksten kommer, den lykkelige latteren og så rulleteksten, så tar vi på oss skoene igjen, plukker opp søpla, går ut i mørket, hånd i hånd, hjem, the end.

♡♡♡


Egentlig burde jeg sikkert ha grått, men alt jeg klarte å tenke på var Timian som satt hjemme alene og ventet på meg. Du ble lagt i jorda og alt jeg kunne tenke på var den feite katten som satt hjemme og ventet på mat. Det var som om jeg ble trukket i to retninger samtidig; sorgen og omsorgen. Du som var borte, som ikke trengte meg lenger, og Timian som var avhengig av at jeg kom hjem, avhengig av maten og varmen jeg ga ham. Jeg vet ikke hva det betyr, at jeg ikke gråt, at jeg tenkte på katten og ikke på deg, gjør det meg til et dårlig menneske, kanskje, kanskje ikke, det eneste jeg vet helt sikkert er at du er borte og du blir ikke noe mindre borte av at jeg mater katten.

♡♡♡

THINGS I WILL NEVER TELL YOU: [This file is corrupt and cannot be opened]

♡♡♡

De varme hendene hans var forsiktig plassert på hoftene hennes. Han kjente hvordan hun pustet, ut og inn, litt urolig, det gikk spenninger gjennom kroppen hennes, små, nesten umerkelige, rykk, hun pustet gjennom nesa. Det var like før midnatt og han visste at hun når som helst kom til å si at hun skulle hjem, ville hjem. Blikket hennes var festet bak ham, men det virket ikke som om øynene fokuserte på noe, hun bare stirret ut i lufta slik hun pleide. Han flyttet den ene hånda fra hofta og over på kinnet hennes, strøk, hun smilte litt, men så fortsatt ikke egentlig på ham, pustet fortsatt urolig, leppene hennes vibrerte svakt. Han ville spørre henne om det gikk bra, ville høre stemmen hennes stamme frem et ja og vite at hun løy, men han turte ikke, var redd for at hun skulle vri seg bort, gå. Det var bare tre timer siden han hadde fortalt henne det, fortalt om hun andre, og han visste at han måtte være tålmodig, at hun måtte få tid til å fordøye det, at det eneste han kunne gjøre nå var å vente på at hun skulle bestemme seg. Han flyttet hånda tilbake på hofta hennes, strøk forsiktig langs hoftebeinet, tenkte at det kanskje ville roe ned den anspente kroppen hennes, eller kanskje han bare forsøkte å få en slags reaksjon, et tegn på at hun visste at han ventet, at han var der. Hun sukket svakt og han kjente blikket hennes på seg før han så det, blikkene deres møttes, noe manglet, noe hadde forandret seg, han så det nå, hun var tyngre, tom, det lå noe sårt i øynene hennes, noe han aldri hadde sett der før. Unnskyld, sa han endelig, unnskyld, unnskyld, unnskyld. Hun slapp blikket hans og rygget bakover, hendene hans mistet taket på hoftene, hun forsvant baklengs bort fra han med blikket festet på bakken. Idet hun snudde ryggen til han, hvisket hun noe, men han hørte ikke og han visste at han ikke kunne følge etter henne, han visste at nå var det var over og det var ingenting han kunne gjøre med det.

♡♡♡

Jeg har så vondt i magen, jeg vet at jeg er fortapt. Jeg ligger bare her og stirrer på skyene og vet at det er ingenting jeg kan gjøre fra eller til. Det ble annonsert for bare noen timer siden, på facebook, svart på hvitt på en skjerm. Du skal gifte deg, du skal tilhøre en annen, det er deg og hun for alltid. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, en forvarsel kanskje, en rød varsel, pass på, nå kommer det snart en forlovelse du ikke kommer til å like, straks vil det være offisielt at du aldri får den du vil ha. Jeg ligger her på ryggen midt på en gressplen som skulle vært klipt for lenge siden og det eneste jeg klarer å tenke på er om du tenkte på meg da du gikk ned på et kne eller om du har glemt meg for lenge siden.

♡♡♡

Du kysset meg og blikket ditt var fylt av skyldfølelse. Som om det å kysse meg var en forbrytelse. Som om du hadde gjort noe forbudt, noe du aldri skulle ha gjort, noe du kommer til å angre på resten av livet.

10 thoughts on “The fall in love”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s