jeg vet ikke jeg bare tenker

"Crying does not indicate that you are weak. Since birth, it has always been a sign that you are alive.” – Charlotte Brontë

Jeg er sint, men det kan jeg jo ikke si. Det er i det hele tatt mye jeg ikke kan si. Jeg kan ikke si at jeg er forelska i deg eller at jeg ikke har vasket hybelen på tre uker eller at jeg av og til dusjer i to timer eller at jeg har begynt å trene eller at jeg ikke klarer dette eller at jeg ofte kjøper mat jeg aldri spiser eller at jeg ligger våken halve natta uten å tenke på noe eller at jeg liker musikk jeg egentlig er for voksen til eller at jeg er redd hele tiden eller at jeg glemmer å spise nok eller at jeg er i ferd med å gi opp eller at jeg fortsatt tenker på den kvelden da jeg var sytten. Jeg kan ikke si det, for da må jeg snakke om det, og jeg vil ikke det, jeg kan ikke det. Jeg vil si det, men jeg kan ikke si det. At jeg er så sliten og lei og at jeg ikke orker flere hemmeligheter. Jeg vil være ærlig, men det er så mye enklere å grave seg ned i en haug hvite løgner. (Fjellvettregel #9: spar på kreftene og grav deg ned i snøen om nødvendig). Det er så slitsomt å skulle snakke om ting som er sant hele tiden.

“I feel strong. Not strong enough to face myself, but strong enough to keep going.” ― James Frey

Men det går bra. Det gjør jo det. Sånn egentlig. Jeg har ikke vært syk en eneste gang i år, ikke forkjøla engang, og det føles bra. I fjor var jeg syk hele tiden, var sliten hele tiden, klagde hele tiden. I år har jeg energi til tusen og en kropp som stort sett jubler. Jeg har lest fjorten bøker på tre måneder. Det føles bra, av og til føles det som om lesingen er det eneste som betyr noe. Jeg har lest pensum også, og jeg henger nesten ikke etter, og uansett er det fortsatt nesten to måneder til eksamen og innlevering. Bacheloroppgaven går ikke så bra, ikke enda, jeg vet ikke hvor jeg vil med den og om det i det hele tatt går, det er bare surr og ord som går inn i hverandre uten å gi mening og det er ingen sammenhenger, men det gjør ingenting, jeg klarer ikke å ta den så alvorlig, jeg har uansett ingen planer om å bli verken sosialantropolog eller samfunnsviter, jeg vil bare få den ferdig og så aldri tenke på den igjen.

Jeg vet liksom ikke hva jeg kan si eller skrive uten at noen skal tenke at jeg er deprimert eller at de må hjelpe meg eller snakke med meg. Jeg sier ikke at jeg ikke er deprimert eller at jeg ikke trenger hjelp eller at jeg ikke vil snakke. Eller jo, det er kanskje akkurat det jeg sier. ?????

Jeg leste i en dagbok jeg skrev for omtrent fem år siden og selv om jeg husket alt som sto i den, så kjente jeg ikke igjen meg selv. Jeg vet ikke hva det betyr, men det var en rar følelse, det var som å lese en bok, bare med mindre innhold, flere skrivefeil og mer kluss, aller mest satt jeg igjen med følelsen av at jeg ville gi meg selv en klem, for selv om jeg ikke kjenner meg helt igjen i det jeg-et som skrev de ordene, så kjenner jeg meg igjen i alle de følelsene og alle de tankene og jeg vet jo at det var meg og jeg vet at det ble bedre, men jeg vet også at jeg om fem år kommer til å ville gi den jeg er nå en klem og si til den jeg er nå at alt kommer til å ordne seg. For det er det jeg tror innerst inne og det er det som alltid holder meg gående: jeg tror virkelig at alt kommer til å ordne seg.


“Sometimes you climb out of bed in the morning and you think, I’m not going to make it, but you laugh inside — remembering all the times you’ve felt that way.” ― Charles Bukowski

Det er mye jeg vil skrive eller snakke om som jeg aldri skriver eller snakker om fordi jeg er så redd for det som kommer etter at jeg har skrevet eller sagt det. Jeg er redd for konsekvenser kanskje, redd for å måtte snakke ut, redd for alvoret, redd for å ikke kunne le det bort, si at det er ikke så farlig, det var ikke så viktig, vi tar det en annen gang. Jeg har en evig motsetning i magen og i hjertet, en del av meg vil dele mens en annen del vil holde alt for meg selv. Og en annen del tenker at jeg uansett ikke har noe interessant å si. Det som betyr uendelig mye for meg er ofte helt ubetydelig for alle andre. Det skremmer meg det også, det at alle andre ser verden på en helt annen måte enn meg selv. Hvordan kan vi egentlig forstå hverandre når vi ikke ser noe på samme måte? Hvordan kan vi bli enige eller forstå når vi er så forskjellige? Kan noen egentlig forstå hva det er jeg prøver å si? Er det noen som forstår meg?
Jeg tror at det generelt er vanskelig å være menneske. Selv om jeg har tak over hodet, mer mat enn jeg trenger og folk som bryr seg, så har jeg dager der jeg helst bare vil bli liggende under dyna, egentlig har jeg mange sånne dager. Det er rart hvordan man kan ha det bra, men også ikke bra, samtidig, og det er rart hvor opp og ned det kan gå, hvor stor forskjell det kan være fra en dag til en annen. En dag føler man seg som verdens lykkeligste og den neste har man mistet all vilje til å leve. Jeg har skrevet om dette tusen ganger før, men jeg tror livet hadde vært verre uten de dårlige dagene. Jeg har lest den setningen sikkert hundre ganger og jeg vet fortsatt ikke om den gir mening. Jeg tror livet hadde vært verre uten de dårlige dagene. Det høres helt rart ut, men det er sånn det er, og sånn det må være. Vi må gråte og vi må ha det vondt og vi må miste og vi må lengte og vi må såre og bli såret og vi må gi opp, for det er bare når vi har det vondt at vi virkelig klarer å drømme om å ha det bedre, det er da vi virkelig klarer å tenke på alt det som kunne gjort alt bedre, og hvis man bare gir seg selv nok tid, så finner man frem til det gode, til de dagene som er fylt med så mye bra at man glemmer å skrive dagbok eller rister på hodet over hvor teit det var å tenke så mye på alt det som ikke egentlig betyr noe. De gode dagene kommer, man må bare være tålmodig, man må bare bite i det sure eplet, som man sier, for en dag så er det eplet du biter i det søteste og beste eplet du noen gang har smakt (hvis du da ikke er allergisk mot epler sånn som meg, da kan man jo like gjerne gi opp først som sist). 
“Vi bærer drømmene i os lige under huden. Og usynligt summende imellem os. Smukke mønstre trækkes op imellem dem. Livet er kalejdoskopisk, vi drejer det til en drøm.” ― Michael Strunge

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s