jeg vet ikke jeg bare skriver

“Well, you can go on looking forward,” said Gandalf. “There may be many unexpected feasts ahead of you.” — J.R.R. Tolkien, The Fellowship of the Ring

Jeg gikk feil vei, og da jeg oppdaget det var det for seint å snu, eller jeg kunne fortsatt snu, men jeg ville uansett ikke rekke frem i tide, så jeg bare fortsatte, gikk feil vei til jeg hadde så vondt i beina at jeg måtte sette meg på en benk som sto sånn helt tilfeldig på et gatehjørne, og så ble jeg bare sittende der, jeg vet ikke hvor lenge, men sola flyttet seg over meg på himmelen og det begynte å bli mørkt, og kaldt, og jeg tror jeg skalv, men jeg merket det ikke, ikke før det vibrerte i lomma og jeg trodde det var hånda mi som skalv, men så var det bare mobilen som var på lydløs, jeg lot den dure, så ikke på den en gang, visste jo hvem det var som ringte, og visste at jeg ikke kunne svare, og det ble kveld, plutselig, men samtidig ikke, gatelysene lyste opp, det rett over meg blinket hvert tredje sekund, som om det blunket, jeg blunket i takt med det, satt bare der i halvmørket og blunket, jeg hadde ikke sett et menneske på mange timer, bare en og annen bil med ansiktsløse førere, og en svart katt som satt og stirret på meg en stund, en gardin hadde flyttet på seg i et vindu i bygningen tvers over for der jeg satt, men ellers var det bare meg og mobilen min som durte i lomma med jevne mellomrom, når den stoppet gikk det bare et par sekunder før den durte igjen, jeg klemte hendene mine sammen noen ganger i et mislykket forsøk på å varme dem opp før jeg forsiktig fant frem telefonen og kikket på skjermen som lyste og vibrerte, navnet ditt, bildet av deg og litt av den venstre siden av ansiktet mitt fra i fjor sommer, smilet ditt, jeg kunne høre latteren din bare ved å se på bildet, høy og uten hemninger, så annerledes fra min egen som alltid var halvveis og anstrengt, jeg satt med fingeren over avvis-knappen, men trykket ikke, bare ventet til ansiktet ditt forsvant og skjermen viste antall ubesvarte anrop og nye meldinger og en facebookoppdatering, før den ble svart i noen sekunder, og så ansiktet ditt igjen, latteren, jeg sukket høylytt og da jeg så opp fra skjermen så jeg at den svarte katten hadde kommet tilbake og den stirret på meg som om den sa ‘skal du ikke ta den?’ eller ‘han kommer ikke til å gi seg, du kan like gjerne svare.’, den kom mot meg mens den sa dette med øynene og strøk seg mot beina mine, gikk frem og tilbake langs benken, jeg hørte at den begynte å male selv om jeg ikke hadde rørt den, og mobilen fortsatte å vibrere, og jeg fortsatte å stirre på skjermen, men på et eller annet tidspunkt må jeg ha trykket på noe for plutselig hørte jeg stemmen din, høy og tydelig, varm og full av bekymring, og du sa sikkert tusen ord i løpet av bare noen få minutter, jeg sa ingenting, bare lyttet, bare pustet, og så ble det stille i noen sekunder før du spurte, hvor er du, og jeg sa ingenting, bare pustet, og du pustet, vi pustet, jeg er her, sa jeg til slutt og du sukket, kanskje ristet du på hodet i frustrasjon, kanskje vurderte du om du skulle legge på, kanskje var du nære ved å gi meg opp, sender du meg adressen, spurte du og jeg nikket selv om jeg visste at du ikke kunne se meg før jeg la på uten et ord, skrev en melding med navnet på gata rett ovenfor meg, la telefonen ned i lomma igjen, og så klappet jeg endelig katten og smilte til den, og i et halvt sekund var det som om den smilte tilbake før den løp over gata og forsvant.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s