jeg vet ikke jeg bare skriver

// and when we sleep at night I hope that we write novels in our heads of what to tell the other when we wake //

Det er som om du sitter på skulderen min og følger med på alt jeg gjør og av og til er det nesten som om du kommenterer, ikke gjør det, gjør det, du klarer ikke, du klarer, og jeg vet ikke om det er min eller din stemme jeg hører, eller om jeg i det hele tatt hører en stemme. Du er alltid der selv om du ikke er det, som om jeg har fått en ekstra samvittighet, en jeg ikke helt kan stole på fordi jeg ikke kjenner den så godt som jeg kunne ønske. Jeg må kikke meg over skulderen for å være sikker på at du ikke er der på ordentlig, at du ikke følger etter meg, at du ikke står bak et hjørne og ser etter meg, passer på at jeg gjør som jeg skal eller ikke skal, eller bare passer på, følger etter, følger med. Jeg lukker øynene og kjenner blikket ditt på meg, jeg åpner dem igjen og kjenner deg ikke i det hele tatt. Det er litt som om du har tatt bolig i meg og nekter å flytte på deg, du tar opp plass, for mye plass, og jeg er så redd for at det er du som vinner til slutt, for at jeg presses helt inn i det innerste inne og at det er du som tar over.

@@@

Store, sterke, dumme deg. Du ligger på ryggen og stirrer i taket og jeg vet ikke hva du tenker på, bare at du er langt, langt, langt borte. Jeg vil så gjerne hente deg tilbake til meg, fange oppmerksomheten din, blikket ditt, jeg vil at du skal se på meg og ikke være et annet sted. Du ligger helt stille, som om hver muskel i kroppen din har sluttet å virke. Det er bare så vidt jeg kan se at du puster. Du, sier jeg, og igjen, du, og navnet ditt, og endelig vrir du på deg, ser på meg, men ser ikke på meg. Mm, sier du, ikke egentlig et ord, bare en lyd, og jeg har så lyst til å riste i deg, rope at nå må du våkne opp, nå holder det, jeg orker ikke mer, men jeg sier bare, går det bra, og du gjentar bare den meningsløse lyden, mm, mhm, mm. Du er bare usammenhengende lyder og en tom kropp. Jeg reiser meg og tramper inn på badet, tramper overdramatisk, hopper nesten i et dumt håp om at det skal vekke deg, setter på iskaldt vann i dusjen og går inn i det uten å tenke, det tar alt jeg har av selvkontroll å ikke skrike, ikke røre meg, bare bli stående under den kalde strømmen. Jeg holder pusten, teller sekunder og jeg vet at jeg venter på deg, venter på at du skal komme og se hva jeg gjør, men selvfølgelig kommer du ikke og til slutt klarer jeg ikke mer, jeg vrir på krana og vannet blir varmt, varmer meg opp og fjerner nuppene i huden, lager rynker i stede. Jeg blir stående til hele kroppen er rynkete, vrir et hånkle rundt meg, lar håret dryppe nedover skuldrene, går inn på rommet igjen, ser bare kroppen din som fortsatt ligger der, tiltaksløs og full av lyder jeg ikke vil høre, og du ser ikke på meg når jeg legger meg ned helt inntil deg igjen.

@@@

På et eller annet tidspunkt handlet det bare om en ting, om å overleve, om å komme seg gjennom en dag og så den neste, om å stå opp. Jeg vet ikke hvordan jeg havnet der, det skjedde uten at jeg merket det, like gradvis som overgangen fra vår til sommer, natt til dag og alle andre overgangsklisjeer. Plutselig en dag oppdaget jeg bare at alt var annerledes, at jeg var annerledes, at noe hadde flyttet inn i meg eller at jeg hadde flyttet inn i noe, noe jeg ikke kom ut av eller som ikke kom seg ut av meg. Jeg var enten fanget eller holdt noe fanget og dagene var så lange for hele tiden måtte jeg passe på, ligge på vakt og våke, vente, tenke at nå kommer det snart, nå kommer snart den katastrofen jeg har gått og ventet på og det eneste jeg trenger å gjøre er å overleve den, klarer jeg det så kan jeg klare alt.

@@@

Jeg vil så gjerne tro på livet etter kjærligheten. Et liv etter den bunnløse, grunnløse forelskelsen. Jeg faller alltid for fort, ender alltid opp med skader, oppskrapte knær og kul i hodet. Han var ikke spesielt pen, men han var heller ikke stygg, han hadde alltid de samme skoene og den samme jakka med hull under høyrearmen og han satt alltid med minst en hånd i lomma. Han hadde alltid en snus i leppa, lo alltid med munnen åpen og så ikke ut til å tenke over at alle kunne se snusen og det nesten brune tannkjøttet. Han snakket alltid litt for høyt og fortalte alltid litt for grove eller dumme vitser, og det var alltid noen som lo, enten av han eller av vitsen, det spilte ingen rolle, det var lenge siden han hadde sluttet å bry seg om hva folk lo av, det viktige var at de lo. Hver dag satt han på den bakerste raden og lot som om han fulgte med på det som skjedde i klasserommet mens han egentlig satt og så mot jenta i klassen med størst pupper. Hvis læreren stilte han et spørsmål, så gliste han bare og kom med en av vitsene sine, og læreren sukket, kanskje brydd, kanskje oppgitt, men lot det bare gå, lot han bare sitte der og late som, det var tross alt lettere enn en konfrontasjon, lettere enn å ta tak i et problem som bare vokste. Siste skoledag kom han bort til meg og sa at han skulle dra og han kom ikke tilbake, og jeg sa, vi skal jo dra alle sammen, og han bare smilte før han kløp meg i armen, tror du ja, sa han og lo så snusen nesten falt ut av munnen hans. Jeg tenkte at han var det verste og det beste som hadde skjedd meg og jeg tenkte at jeg aldri kom til å se han igjen og at det var dette jeg alltid kom til å huske om han, latteren og klypet og den jævla snusen. Vi sees, sa han, før han gikk før siste time var over og det var da jeg for første gang kjente hvor vondt det var, hvor vondt det var å elske en som ikke kunne elskes, en som bare var, men ikke kunne være, en som fløt og forsvant før du fikk taket på han, og jeg satt igjen med et merke i huden etter fingrene hans helt ut den siste timen før sommeren og fremtiden som kom sånn helt plutselig.

@@@

Jeg vet aldri helt hvor jeg skal ha hendene. Det blir liksom alltid feil. Jeg kan ha dem liggende i fanget, ned langs lårene, i en lomme, i to lommer, rundt magen, i kryss, jeg kan folde dem, klemme dem, vikle fingrene inn i hverandre, jeg kan sitte på dem, holde dem inne mellom lårene, jeg kan ha hendene på ryggen. Men uansett hva jeg gjør med dem så blir det feil. Når de ikke er i bruk, er de bare i veien, to utvekster på hver sin side av kroppen som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Det er aller verst når jeg føler meg sett, når han sitter i den andre enden av rommet og sender blikket i min retning og jeg flytter på hendene av ren uvane, ned i lommene, ut av lommene, i kryss, langs siden, det tar aldri slutt og blir bare seende ut som merkelige rykninger og den tanken får meg bare til å bli enda mer urolig. Hendene mine lever sitt eget liv, snakker sitt eget språk, og jeg klarer ikke å tolke det, hva vil dere, tenker jeg, hvor vil dere, hva holder dere egentlig på med?

@@@

Hun kjører for fort, hun vet det, men det haster, hun må komme seg frem og tallene på kilometermåleren er plutselig så uvirkelige og urelevante, det handler kun om en ting. Å komme seg dit så fort som overhode mulig, å komme seg dit før det er for sent. Hun tråkker ned på gassen, lar tallet på dashbordet øke og øke til hun bare ser glimt av bilene hun kjører forbi. Alt hun klarer å tenke er, kjør kjør kjør, med korte innslag av, dette går ikke fort nok faen i helvete. Telefonen hadde ringt tre ganger mens hun sto i dusjen og akkurat da hun skulle til å ringe tilbake, ringte telefonen igjen. Stemmen i den andre enden skalv og hun skjønte med en gang hva det handlet om, men likevel var det som om ordene hun hørte ikke gikk inn, det var som om hun ble snakket til på et fremmed språk, hun måtte be om å få ordene gjentatt og da hun endelig ordentlig forsto innholdet kjente hun at det svimlet for øynene, plutselig var badet og lyset over vasken langt borte og knærne var i ferd med å knekke da hun likevel klarte å ta seg sammen. Jeg kommer med en gang, sa hun og la på før hun fikk noe svar. Hun vred om nøkkelen i bilen under et minutt senere, det var bare så vidt hun hadde fått dratt på seg klærne, og nå satt hun midt på motorveien med altfor høy fart og tenkte at det gikk for sakte, dette går ikke fort nok, jeg må kjøre fortere, kjør kjør kjør. Det er irriterende mange biler ute og kjører sånn midt på dagen, hvorfor er de ikke på jobb, tenker hun i sinne, og flytter seg fra det ene feltet til det andre for å komme seg forbi de bilene som kjører så altfor sakte. Foten hennes trykker fortsatt gasspedalen bestemt ned i gulvet da hun ser det, en bil på den andre siden av midtrabatten, den ligger ikke på veien i fart, men henger i lufta og det er som om tiden stopper opp og hun ser hvordan bilen flyr og snur seg rundt før den lander på taket bare noen meter foran henne. Hun rekker ikke å tenke, hun rekker bare å vri på rattet i ren refleks, rekker bare å trampe på bremsen og kjenne hvordan det rykker i hele bilen, og helt automatisk ser hun seg rundt, holder seg unna de andre bilene som også bremser, som også vrir seg i andre retninger enn de hadde tenkt seg bare sekunder tidligere. Og så rykker hele kroppen hennes frem og inn i setebeltet idet hun treffer noe, ikke en annen bil, men en gressbakke, hun har kjørt ut av veien, helt ut, helt av, og bilen har gått fra maksfart til full stopp før hun har rukket å trekke pusten. Hele kroppen hennes begynner å skjelve, det verker i nakken, og hun ser ingenting, har airbag i ansiktet og tårer i øynene og pusten sitter fast i halsen, hun vil skrike, men klarer ikke, hun vil se seg rundt, men klarer ikke, hun vil ut av bilen, men hun sitter fast og kroppen hører ikke lenger etter. Hun hører stemmer, mennesker som åpner døra og legger en hånd på henne, går det bra, spør de, kan du høre meg, ambulansen er på vei, har du vondt i nakken, nei, ikke rør deg, det går fint dette, bare slapp helt av, det går bra. Hun hører ordene, men forstår ikke sammenhengene, tenker bare, jeg har ikke tid til dette, jeg kan ikke vente, det går ikke fort nok, kanskje er det allerede altfor sent, jeg kan ikke være her, jeg må videre.

(Tittel: Rusty Clanton – Novels )

2 thoughts on “// and when we sleep at night I hope that we write novels in our heads of what to tell the other when we wake //”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s