hverdag, jeg vet ikke jeg bare tenker

Bø – Porsgrunn – Bø

Jeg drukner i vinter og har akkurat kommet hjem fra et arbeidsopphold i Porsgrunn. Jeg sier akkurat og jeg sier arbeidsopphold, men strengt talt har jeg vært hjemme siden tirsdag og jeg gjorde egentlig ikke noe særlig arbeid jeg kan skryte av. I litt over en uke bodde jeg sammen med forfatterklassen i et hus ved siden av Grenland Friteater. På teateret fikk vi tekstene våre dramatisert ved hjelp av en regissør og skuespillere. Det var en ganske intens opplevelse. Så intens at jeg til slutt så meg nødt til å trekke meg stille tilbake og dra hjem til Bø noen dager før tida. Det var noe med det å være konstant rundt mennesker som jeg liker, men ikke kjenner så altfor godt, som gjorde at jeg følte meg akkurat litt for stressa og rar. Jeg sov lite og skrev ikke og følte til slutt at det var best for meg å dra hjem. På en måte føltes det som et nederlag, men samtidig var det en lettelse. Noen dager alene var akkurat det jeg trengte etter de lange dagene og nettene i Porsgrunn.
I desember skrev jeg det jeg kaller en roman, men som jeg egentlig ikke ser på som noe annet enn en lang tekst. I løpet av den neste uka skal klassen og lærerne lese teksten før vi på fredag skal gjennomgå det jeg har skrevet. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er redd for at jeg har skrevet noe som ikke er interessant for andre enn meg selv. En del av meg skulle ønske at jeg hadde løst oppgaven på en litt annen måte, men samtidig vet jeg at romanen er en tekst jeg trengte å skrive. Det var på en måte noe jeg trengte å få ut av systemet. Ulempen med akkurat det er selvfølgelig at jeg nå ikke klarer å skrive. Siden desember har jeg nesten ikke skrevet noe som helst. Ordene faller liksom ikke på plass, de legger seg ikke der jeg vil ha dem, historiene jeg vil fortelle fremstår som meningsløse eller kjedelige. Jeg regner jo med at skriveiveren kommer tilbake igjen om ikke så lenge, men det skremmer meg å ikke klare å skrive når det er nettopp det jeg er i Bø for å gjøre.
Jeg kunne ha skrevet så uendelig mye mer, om hvordan jeg har det, om den forbanna vinteren, om livet og kjærligheten og frustrasjonen og overlevelsen, om at Lånekassa nok en gang vil at jeg skal bevise at jeg bor der jeg bor, men jeg tror dette er nok for nå. Jeg har klær som må vaskes, et par bøker jeg vil lese og en kropp jeg må dra gjennom snøen og ned til butikken. Vi snakkes snart.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s