boksnakk

Lest i desember og januar:

His Dark Materials er triologien om Lyra og hennes reiser mellom verdener. Lyra er foreldreløs og vokser opp ved universitetet i Oxford der hun oppdras av professorer og andre ansatte. Barndommen hennes er rolig og fylt med lek inntil hennes beste venn plutselig forsvinner. Lyra mistenker at han har blitt stjålet på samme måte som mange andre barn i området. Det tar ikke lang tid før hun vikles inn i noe som gjør at hele hennes verden forandrer seg for alltid. Den første boka i serien ble gitt ut i 1995 og har sin siden den gang blitt en av de aller største og mest kjente fantasy-seriene. Jeg hadde tidligere bare sett den ganske dårlige filmatiseringen fra 2007 og visste derfor ikke helt hva jeg skulle forvente. Den første boka likte jeg veldig godt. Pullman bygger opp en annerledes og spennende verden som man raskt dras inn i. Jeg har tidligere lest få (eller ingen?) bøker som tematiserer parallelle verdener, så akkurat det syntes jeg var veldig spennende. Karakterene er dessuten lette å bli glad i og det at de har dæmons gir dem noe litt ekstra og unikt. Bok to og tre likte jeg nok ikke like godt som den første, men serien er likevel vel verdt å få med seg hvis man liker fantasy og eventyr. 3.5/5!

Annabel er blakk, romantisk og skamløst egoistisk. Christian er skyhøy og deilig. Sammen er de kaos. Jeg gidder ikke leve uten deg er en kjærlighetshistorie om to nattmennesker som drikker mer enn de sover, røyker mer enn de spiser og drømmer mer enn de får gjort. Begge lever hardt, og når de er høye, er kjærligheten det største av alt. Men hva er fantasi, og hva er virkelighet? Hva skjer når dagen kommer? Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg hadde veldig høye forventninger til denne boka. Det jeg likte aller best ved den, var språket. Det er en utrolig fin driv i det og jeg liker at det virker så levende. Dessverre ble jeg ellers ganske skuffet. Det var noe med overdrivelsene og gjentakelsene som rett og slett ble for mye. Historien mistet noe av troverdigheten og jeg klarte ikke helt å la meg rive med. Jeg følte kanskje at det ble litt for enkelt, litt for kort og at den manglet noe, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva dette noe skulle vært. 3/5!

Alle nyanser av sinne er en samling fortellinger om alle de dagene som ikke ble sånn som man trodde de skulle bli. Når du står med øksa i hånda og har slått i stykker en dør, når du har sneket deg inn på en pelsdyrfarm og ikke vet hvorfor, når du har ligget med tre av kameratene til nesten-kjæresten din, når noen forteller deg at Norge er et føkka sosialdemokratisk høl, og om byen der det står skrevet SUG DEG SELV med sprittusj på en dør. Personlig er jeg veldig glad i å lese noveller og kanskje spesielt korte noveller. Jeg liker når man klarer å si mye med ikke så altfor mange ord. Stagrim får til dette på en veldig god måte. Språket er sterkt og hun får frem en god stemning i historiene hun forteller. Jeg liker det at det fremstår som noe uforløst og at hun får frem den stille desperasjonen i et menneskes liv. Samlingen er nok ikke noe av det alle beste jeg har lest, men den er likevel så absolutt leseverdig og ikke minst inspirerende. 4/5!

Eva har levert masteroppgaven og har hele verden foran seg, men vet ikke hva hun skal gjøre. Derfor reiser hun hjem. Til mamma, pappa og Furuset. Det er selvfølgelig bare midlertidig. Til hun har jobb og penger. På Furuset møter hun igjen den gamle vennegjengen som hun har mistet litt i løpet av studietida. De har ikke dratt noe sted og før Eva vet ordet av det er hun, med sitt nye liv, tilbake i sin første verden. Furuset er på mange måter en stillegående roman. Den beskriver en gjenkjennelig og vanskelig livsfølelse. Følelsen av å ikke helt klare å finne frem til hva man vil og hvor man skal dra. Strømsborg forteller en fin og rolig historie med troverdige karakterer og et godt språk. Hun får frem stedet og hun får frem livsfølelsen. Det er noe betryggende ved å lese en roman om dette mellomstadiet i livet som de aller fleste møter på et eller annet tidspunkt. 4/5!

Hva kan skje hvis du er helt åpen for verden? Hvis det ikke fins grenser for hva du kan være med på? Den unge jenta i romanen Null er villig til å gå langt i sin søken etter et liv der hun er helt til stede, helt oppfylt, der hun er noen. Dette er en roman jeg synes det er vanskelig å si noe om. Den er ekstremt intens og forteller en historie det er vanskelig å gjenfortelle. Skrivestilen er original og språket er godt. Mitt største problem når jeg leste den var at jeg rett og slett falt ut. Det var noe med både språket og historien som gikk over en slags grense. Det ble for mye, for voldsomt, for intenst, til at jeg klarte å tro på det og få noe ut av det. Dette er nok en roman som man enten elsker eller er litt likegyldig til og jeg faller nok dessverre litt i den andre kategorien. Jeg hadde veldig lyst til å like romanen, men den gir meg rett og slett for lite. Jeg får kanskje litt følelsen av at man velger å dra alt litt for langt bare for å overraske eller provosere og at det kanskje blir litt påtatt? Det er faktisk veldig vanskelig å sette fingeren på akkurat hva jeg mener, jeg tror man bare må lese den og enten gi seg over til stilen eller bare legge den fra seg. 3/5!


Byen er okkupert, og rundt den er det reist en mur. Bare et minimum av matvarer slipper gjennom. Det finnes ingen veier ut eller inn, bortsett fra én. I all hemmelighet jobber Mikael med å grave ut en tunnel til den andre siden. Doktorgraden hans er det ingen som har bruk for, men han kan grave, og han kan bære. Når tunnelen åpner, blomstrer byen på ny. Befolkningen har mat å velge mellom, og Mikael finner igjen spor av glede i blikket til Miriam og Isak, hans kone og deres åtte år gamle sønn. Det som en gang var jord er en lettlest og ukomplisert roman om okkupasjon, flukt og familieforhold. Jeg er veldig glad i Simon Stranger som forfatter. Jeg liker at han er så tydelig idealistisk og at han har klare budskaper i det han skriver. Likevel blir det noen ganger litt for enkelt. Denne romanen er rett og slett for kort og unyansert. Historien er spennende, men det hjelper ikke helt når karakterene fremstår som ganske flate og uinteressante. Jeg følte rett og slett at det manglet en ordentlig dybde som jeg føler han har i sine tidligere romaner. Det som kanskje trekker den litt opp er at den har noen ganske viktige poenger. 3/5!


Willowdean Dickson er tjukk og stolt av det. Hun har alltid følt seg hjemme i sin egen kropp og med den vakre bestevenninnen, Ellen, ved sin side har alt alltid fungert. Dette forandrer seg fort når Will begynner å jobbe på Harpy’s, en fast-food restaurant, og møter privatskoleeleven Bo. De finner fort tonen, men i stede for å få økt selvtillit av Bos oppmerksomhet, blir Will mer og mer selvbevisst og usikker. For å gjenvinne selvtilliten bestemmer hun seg for å melde seg på byens store skjønnhetskonkurranse. Dumplin’ er en ungdomsroman (YA) litt utenom det vanlige. Hovedpersonen er ganske annerledes fra det som er vanlig i denne sjangeren og det fungerer veldig bra. Jeg elsker at roman er kroppspositiv og at den tematiserer kroppshysteriet i samfunnet. Som mye annen litteratur i YA-sjangeren blir det likevel til tider litt for overfladisk og enkelt. Noen ganger opplever jeg at boka er irriterende treig og repetetiv og det irriterer meg at forfatteren velger å ta med et trekantdrama i en bok som kunne handlet om så mye annet. Romanen mister rett og slett litt av seg selv etter hvert og fokuserer for mye på forelskelsen når den hadde kledd bedre å fokusere enda mer på kropp og vennskap. 3/5!


Var det voldsomme ryggsmerter som gjorde at Lars Petter Sveen endelig klarte å bli forfatter? Og begynte virkelig Ruth Lillegravens Urd med at forfatteren kom over en eng av gule blomster? Hvor mange ord tror du Jon Fosse fikk knota ned da han dro til Athen for å fullføre Stengd gitar? På hvilken måte er John Erik Rileys Heimdal, California venstrehåndsarbeid? Og hva var det som egentlig skjedde med Erlend Loe i studentavisa Under dusken som gjorde at han endelig fikk til en roman? Skrivehistorier er en samling tekster skrevet av mange ulike forfattere. Tekstene handler om skriving og det å være en som skriver. Tekstene er forskjellige og går inn på ulike temaer og problemer knyttet til skrivearbeidet. Variasjonen i tekstene er god og man får derfor mange ulike perspektiver og inntrykk. Det er nesten garantert noe man kan kjenne seg igjen i hvis man selv skriver. Blandingen av kjente og ikke fullt så kjente navn gjør dessuten at man kan bli enda litt bedre kjent med de man kjenner og at man kan finne seg noen nye forfattere å lese. Jeg synes denne boka var veldig inspirerende og fin og jeg kommer nok til å bla litt opp i den når jeg trenger inspirasjon eller motivasjon. 4/5!

Har du lest noen av disse bøkene? Hva har du lest i det siste?

    Legg igjen en kommentar

    Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

    WordPress.com-logo

    Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

    Twitter picture

    Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

    Facebookbilde

    Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

    Google+ photo

    Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

    Kobler til %s