jeg vet ikke jeg bare skriver

Utdrag fra et utkast

srkdurvyqfsfkmyhvwsu_spinnenweb-9536

Anni er den første vi mister. Vi gråter og holder rundt de minste, men egentlig er vi lettet, egentlig er vi glade for at vi ikke lenger trenger å vente på den tunge kroppen. Det er ingen av oss som vet hvor gammel hun er når hun lukker øynene og ikke åpner dem igjen, men hun er den eldste av oss. I huden hennes er det tusenvis av tynne, tørre bekker. Hun har vært blank i øyene så lenge jeg har kjent henne. Det tar oss flere timer å grave og likevel blir det ikke dypt nok, vi stoppes av røtter, av dyr, av steiner.

*

Et stort bygg. Rødt. Noen sier ordet før jeg kommer på det. Låve. Det har vært andre bygg her også, men alt som står igjen av dem er restene av det som var grunnmur. Låven står fortsatt. Litt bortenfor alt det andre. Stor og rød og i ferd med å falle fra hverandre. På avstand ser vi at det allerede er et stort hull i taket og at fugler flyr inn og ut gjennom det. På bakken rundt bygget ligger det knuste takstein. Noen av bitene er skarpe nok til at vi kan bruke dem som kniver. Vi samler sammen de beste, legger dem i de allerede overfylte sekkene våre. Det er ikke lenge til låven endelig gir opp og raser sammen, men innen den tid er vi for lengst borte.

*

Det er sjelden vi møter andre mennesker, men av og til skjer det. De har mørke ringer rundt øynene og beveger seg sakte. Vi gjemmer oss bak trærne til vi er sikre på at de ikke bærer våpen, at de ikke vil ta fra oss det vi har. Så kikker vi frem. Sier noen forsiktige ord. De er skeptiske. Ser på oss som om de allerede har akseptert at vi kommer til å ta fra dem alt de bærer på. De tror at vi er flere, at resten av oss fortsatt skjuler seg blant trærne.

*

Vi skulle hatt noe å skyte med, hvisker Mona mens vi kryper mot et rådyr. Det er det første vi har sett som ikke er en del av en flokk. De lange, tynne beina beveger seg sakte over lyngen. Det spiser fra bakken, lytter med ørene. Jeg svarer ikke. Mona tror tydeligvis at jeg ikke hørte henne, for hun hvisker det samme en gang til, bare litt høyere. Det er høyt nok til at rådyret hører henne. Det løfter hodet med raskt og ser vilt rundt seg. Det spretter avgårde med det samme det får øye på oss. Mona legger den ene hånda over munnen. Oi. Hun ser på meg med redde øyne. Lukten av rådyret henger fortsatt igjen i lufta rundt oss. Vi har aldri kommet så nære før.

1 thought on “Utdrag fra et utkast”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s