boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

The Book of Strange New Things av Michel Faber | 585 s. | ★★★☆☆
26020767Peter blir sendt på sitt livs oppdrag flere galakser unna jordkloden. På jorda etterlater han seg kona, Bea. Peter fordypes i et nytt miljø, overvåket av det gåtefulle selskapet kjent som USIC. Arbeidet hans introduserer ham for den tilsynelatende vennlige innfødte befolkningen som sliter med farlige sykdommer og er sultne etter Peters lære – Bibelen hans er deres «Book of Strange New Things». Fra jorda får han stadig mer desperate brev fra Bea; tyfoner og jordskjelv ødelegger hele land og regjeringer faller fra hverandre. Beas tro, som en gang var så sterk, begynner å svikte. The Book of Strange New Things er en science fiction roman med filosofiske og dystopiske trekk. På forhånd hadde jeg hørt veldig mye positivt om den og jeg hadde derfor veldig høye forventninger. Dessverre ble jeg ganske skuffet. Hovedproblemet mitt med romanen, var nok først og fremst at jeg aldri knyttet meg noe særlig til hovedpersonen. Han fremsto på meg som en parodi på seg selv og jeg klarte aldri helt å forstå om det var meningen at jeg skulle ta ham på alvor. Jeg følte hele tiden at han var på avstand og at selve karakteren ble gjemt bak religiøse tanker og historier. Et annet problem jeg hadde var at jeg forventet mer av plottet. Det ble litt for enkelt og jeg følte til tider at jeg fikk kristendom presset ned halsen. Likevel vil jeg tro dette er en roman som kan engasjere mange. Michel Faber skriver godt og er god på å finne nye perspektiver. Det er mye ved denne romanen som jeg har tenkt mye på i ettertid, kanskje spesielt tankene om biologi og utvikling, jeg kunne bare ønske religion hadde spilt en mindre rolle (men akkurat det er kanskje en veldig subjektiv greie).

«Peter was struck by the scar’s essential nature: it was not a disfigurement, it was a miracle. All the scars ever suffered by anyone in the whole of human history were not suffering but triumph: triumph against decay, triumph against death.»

Et godt liv av Jens M. Johansson | 391 s. | ★★★☆☆
5dff108c96f9cda08d598b381f73455b287248e4d6a4aa1b5661fa6f
I løpet av et halvt år har Katja mistet både moren og faren sin. På kontoret i andre etasje plasserer hun restene fra foreldrenes liv, kasse på kasse med dagbøker og brev, almanakker og lister. Katja er gift med Simon, som er forfatter. Sammen har de sønnen Leon, som helst unngår å være hjemme. Simon og Katjas krangler er mange og sårende. Ekteskapet har sett bedre dager. Ved en tilfeldighet begynner Simon å lese i papirene på kontoret, og oppdager med forbløffelse hvor åpent svigermoren, Else, forteller om sitt eget liv. Et godt liv er en veldig fin roman som trekker på mange interessante spørsmål knyttet til identitet og hvor godt vi kan kjenne andre. Jeg synes Johansson stort sett skriver veldig fint, men jeg synes dessverre han roter det litt til for seg selv når fortelleren veksler mellom å henvende seg til kona som «hun» og «du». Det kunne ha vært et interessant grep hvis det førte til noe, men i stedet virker det kun forvirrende på meg som leser. Til tider synes jeg dessuten romanen er litt for repeterende og stillestående, jeg blir sittende og vente på at fortelleren skal komme til poenget, men føler aldri at det egentlig kommer. Jeg savnet kanskje noe som overrasket og engasjerte litt mer, for det føltes som om fortelleren forsøkte å bygge opp til noe som aldri helt kom. Romanen bygger på en god idé, men jeg vet ikke helt om jeg ble overbevist av utførelsen.

«Hun tenkte på leiligheten på Sagene og på hvor fort de første hjemmene våre glemmer oss. Det er som om livene våre er så fjærlette at de ikke setter et eneste spor, tenkte hun. De går forbi, løses opp og forsvinner. Hun husket den gamle kvinnen de hadde overtatt leiligheten etter, flekkene som var igjen etter henne, skårene i emaljen, fettbelegget på voksduken, men så våknet Katja, og hun måtte begynne å synge for henne for at hun ikke skulle gråte.»

Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt av Ingvild Lothe | 72 s. | ★★★★☆
32702338
Ved hjelp av bastante påstander og små, uventede nedslag skaper forfatteren overraskende overganger. Tekstene kan til tider oppleves nesten urimelige i sine utsagn, andre ganger så enkle at det blir hardt og svimlende. Diktjeget pines av sin egen skam og anger, fanget i en tilværelse av apati og isolert sinne. Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt er en diktsamling med sterke og samtidig lett tilgjengelige dikt. Ingvild Lothe har et veldig direkte språk og gir mange gode observasjoner og bilder. Jeg ble veldig fanget av diktene hennes, leste samlingen fort og kommer nok til å komme tilbake til den flere ganger. Det er noe ganske spesielt med måten hun får sagt mye med så få ord på. Man blir på en måte litt slått ut. Alt i alt likte jeg denne samlingen veldig godt og jeg gleder meg til å lese mer av Lothe senere. Det eneste som trekker samlingen litt ned for meg (den er omtrent så nære fem stjerner det går an å komme uten å få fem stjerner), var at jeg av og til følte at det skulle vært gjort flere innstramninger. Noen dikt var for meg litt unødvendige og svake sammenlignet med resten, men kanskje kan man ikke kreve at alt skal være like sterkt gjennom en hel samling. Jeg anbefaler i alle fall denne på det sterkeste, både for de av dere som leser dikt til vanlig og de som aldri gjør det.

«Mennesker dør og blir født hele tida,
jeg bare lever og lever.

Jeg blir snart nødt til å ta en pause
fra denne pausen jeg holder på med.

Jeg forandrer meg i morgen, tenkte jeg,
og hver kveld tenker jeg det samme.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s