boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Egalias døtre av Gerd Branienberg | 335 s. | ★★★★★
21976163Egalias døtre er en satirisk roman om fantasilandet Egalia. Der er det kvinnene som har makten og som undertrykker mennene. Til alles og mødrelandets beste tilpasser mennene seg deres fruedømme. Bortsett fra noen få. Romanens hovedperson, Petronius Bram, en svermerisk unggutt som drømmer om å bli mannlig dykkerkvinne, gjør opprør sammen med kameratene sine og starter maskulinistbevegelsen. Men hans mor, direktør Bram, mener at en mannsbevegelse er dømt til fiasko. Egalias døtre setter kjønnsforskjeller og kampen for likestilling helt på spissen. Forskjellene mellom kjønnene er gjenkjennelige selv om de er snudd rundt og meningsløsheten i dem blir plutselig veldig tydelig. Romanen er skrevet med mye humor og ironi og man føler aldri at man blir belært eller fortalt hva man skal mene. Jeg tror dette er en roman de fleste har godt av å lese, rett og slett for å bli mer bevisst på de forskjellene som har blitt en «naturlig» del av samfunnet vi lever i. Branienberg har spesielt mange gode poenger når det gjelder språket vårt og hvor kjønnet det faktisk er. Både feminister og ikke-feminister vil nok ha noe å hente i Egalia.

– Du? Jeg tror jeg vil bli mannesaksmann når jeg blir stor.
– Det er det ikke noe å tjene på.
– Jo. Jeg kunne blitt språkforsker. Det er viktig å befrue språket. Så kunne jeg konsekvent gå inn for å utrydde alle ordene som viste at kvinnene hadde fruedømmet i samfunnet.

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen | 208 s. ★★★
32325883
En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg. Vær snill med dyrene er en roman om hva det vil si å være mor midt oppi en skilsmisse. Karen sliter med dårlig samvittighet for at hun ikke fikk ekteskapet til å fungere og med en gang datteren er hos faren, begynner hun å tviler på rollen sin. Romanen er skrevet med en tydelig stemme og en særegen stil som fungerer veldig godt med historien som fortelles. For meg blir det likevel litt for få nyanser. Hovedpersonen henger seg veldig fast i ett spor og jeg savner å se litt mer, uten at jeg helt klarer å si hva det mer skulle vært. Jeg klarer aldri helt å knytte meg til noe, får ikke helt sympati med Karen og sitter litt med følelsen av at man som voksen kanskje bør skjerpe seg litt. Men selvfølgelig, jeg har aldri opplevd en skilsmisse på kroppen og jeg har ikke barn, så hva vet jeg, kanskje havner man i en boble av håpløshet som man ikke kommer seg ut av. Romanen er i alle fall god, jeg forstår hvorfor den har fått en såpass god mottakelse, den bare fenget meg ikke helt 100%.

«Han er mer tålmodig enn meg når hun gråter; jeg våknet raskere om natten. Jeg tok henne opp. 1-1. Han er sterkere enn meg; det var stor sett jeg som løftet og bar. 2-2. Han lager bedre mat enn meg; jeg visste hvilket bestikk hun foretrakk, hvilken kopp hun nektet å drikke av. 3-3. Han er forlatt; jeg forlot. 4-3.»

Seismiske smell av Sara Sølberg | 151 s. | ★★☆☆☆
32707758
Under en ung kvinnes hjerteoperasjon begynner bilder av havet å vise seg, som om kroppen senkes ned til der blåhvalen finnes, der den blinkende dyphavsmaneten Periphylla er. Periphylla kan stå stille i timevis, og trykket fra vannmassene er flere tonn tungt. Seismiske smell er en roman skrevet i form av korte, poetiske prosatekster. Språket er konkret og visuelt og blander fakta og fiksjon sammen. Jeg hadde veldig lyst til å elske denne boka. Det var noe med beskrivelsen av den som fenget meg, som gjorde meg veldig nysgjerrig, men dessverre var romanen noe ganske annet enn jeg hadde håpet på. Den er skrevet med et språk som går i retninger jeg ikke helt klarer å følge med på. Metaforene er store og mange og jeg mister tråden. Det er fint å lese, men ikke så mye mer enn det. Jeg får ikke tak på noe, jeg klarer ikke helt å forstå historien, jeg klarer ikke å engasjere meg. Romanen er for all del velskrevet, men jeg savner noe litt mer konkret, noe mer jeg kan feste meg ved. Akkurat dette handler nok aller mest om meg og mine personlige preferanser, for jeg ser tydelig at dette er en god roman, jeg forstår hvorfor mange er begeistret, men for meg blir det hakket for poetisk, hakket for rart, hakket for uforståelig. Kanskje jeg må lese den flere ganger for å få forstå den ordentlig, men foreløpig er det dessverre ikke noe jeg tror jeg kommer til å gjøre med det første.

«Jeg forsøker å ikke tenke på at hjernen er åtti prosent vann, at i det fine nettverket med vannkanaler som omslutter hjernecellene, sirkulerer vann like ukjent som havdypet, at det farligste vannet finnes der, i oss selv: Demmes det opp eller kommer på avveier – en forvillet nanodråpe er nok – dør vi. Jeg lurer på om også du kjenner det konstante suget fra vannet i kroppen, hvordan det strømmer og vibrerer, trekker seg sammen i små virvler, samles til høye bølger, forbereder vannmolekylenes tidsalder.»

4 tanker om “3 bøker jeg har lest i det siste”

  1. Brantenbergs Egalias døtre vil jeg veldig gjerne få lest. Det er ei bok jeg har hørt så mye om. Faktisk så lurer jeg på om jeg har sett den i bokhylla hos mine kjære foreldre, kanskje den må boknappes derfra i 2017? Vær snill med dyrene er jeg nesten litt overrasket at ikke dukket opp på langlista til bokbloggerprisen. For jeg har inntrykk av at det er en godt likt roman, men kanskje er det mange som mener som deg, at den mangler litt for å nå helt opp. Seismiske smell høres interessant ut, synd den ikke levde opp til forventningene dine.

    Tusen takk for et flott innlegg om dine tre siste leste 🙂

    1. Egalias døtre er absolutt en bok det er verdt å få med seg! 🙂 Jeg har også fått inntrykk av at veldig mange liker Vær snill med dyrene, men har også sett en del som synes hovedpersonen er litt sytete. Jeg tror kanskje hun rett og slett mangler en utvikling og at det er det som plager mange. Romanens form og forfatterens skrivestil er jo absolutt veldig bra.

  2. Vær snill med dyrene likte jeg så godt at jeg føler jeg allerede har sagt (skrevet) mer enn nok om den 🙂 – Så jeg skal forsøke å unngå mer i dette kommentarfeltet.

    Egalias døtre, derimot, er en bok jeg i lengre tid har hatt som (hemmelig) mål å lese. Jeg vegrer meg såpass at jeg ikke har turt å føre den opp på årets – og mitt livs første – OTS-liste. Hvor teit er vel ikke det. Din omtale fikk meg til å revurdere den beslutningen. Jeg burde kanskje bare hoppe ut i det. Ja, jaggu. Jeg gjør det nå!

    – Fører den opp på listen altså. Haha.

    1. Håper du liker Egalias døtre! Den kan være litt treig og omstendelig til tider, men det er absolutt verdt det. Jeg koste meg veldig og lo høyt flere ganger – og akkurat det gjør jeg nesten aldri av bøker 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s