bloggutfordring, jeg vet ikke jeg bare skriver, skriving

Før og nå

hm0w-uirgma-laura-aziz

Vi måtte slutte å være venner etter at det begynte å gå rykter om at du hadde ligget med broren din. Det var ikke personlig. Det handlet ikke om deg, ikke egentlig, men du skjønner vel at jeg ikke kunne ha noe med sånne folk å gjøre. Ryktene fucka deg opp. Sånn skikkelig fucka opp. Du ble liksom en helt annen, trodde at folk snakka om deg hele tiden og så ville du bare gjemme deg, satt inne på do og grein. Og det kunne jo like gjerne vært meg, du skjønner det, at hvis jeg hadde fortsatt å henge med deg, så hadde jeg vært ille ute. Selv om jeg ikke hadde noen bror.

Lenge før ryktene pleide vi å legge oss ned i snøen, lukke øya og prøve å sove. Vi hadde hørt om to jenter som hadde sovnet i snøen. De ble henta av sykehelikopter. Vi hadde ikke sett det selv, men vi hadde hørt historien mange ganger. Jeg hadde alltid hatt så lyst til å fly i helikopter, men mamma sa bare nei, hun var så paranoid for alt som kunne drepe meg, var helt sikker på at jeg kom til å dø før jeg fylte femten. Så da måtte jeg ordne det selv. Det med helikopteret.

Vi gravde oss litt ned, samlet snø over beina og armene, og så lukka vi øya. Jeg tenkte på sol og sommer og prøvde å ikke fryse, men så begynte det å prikke i hele kroppen og du begynte å fnise, klarte ikke å ligge stille. Kroppene våre rista og vi verken sov eller besvimte, og da ble det ikke noe av det helikopteret samme hvor mange ganger vi prøvde, det ble bare bløte klær og folk som hviska om oss i gangene, sa at vi var rare, som fortsatt lekte selv om vi gikk i femte. Egentlig skulle vi stå i gjenger og sladre, hviske om hårfrisyrer som ikke funka, leke nødt eller sannhet og kysse kvisete gutter på kinnet.

Etter skolen dro vi hjem til meg og spiste nudler. Vi kokte dem ikke, bare holdt posene mellom hendene og klemte til alt var knust til bittesmå biter. Så helte vi pulveret nedi og rista posen. Nudlene knaste mot tennene og smaken var den beste vi visste om. Bedre enn marshmallows og bløtkake, bedre en sjokolade og pizza fra Tony’s. Jeg fikk alltid restene dine. Du holdt jo på å bli tjukk og jeg var tynn som en flis. Jeg kunne spise hva som helst uten at kroppen ble noe større. Du slanket deg hele tiden uten at det hjalp.

Det var du som hadde mest greier. Faren din var rik. Han jobba med olje og var aldri hjemme, men du fikk sykt mye lommepenger. Du hadde tretten forskjellige barbiedukker og kjøpte nye hele tiden. Jeg hadde bare to, men jeg fikk låne av deg. Vi hadde sluttet å leke som barn for lenge siden. Dukkene hadde jobber og kjærester og sex og sa fucking og jævla og faen, og de hadde peiling, de hadde orden på livet og skulle ikke ha unger, skulle bare være rike og pene, leve livet og feste, ligge med hvem de ville, spise hva de ville, og alle andre skulle hate dem fordi de var så bra.

Vi var så forskjellige. Du var stor, jeg var liten. Du var tjukk, jeg var tynn. Du var mørk, jeg var lys. Men vi var like også. Begge likte Sjokade bedre enn Nugatti, begge likte best nudlene med biff, begge plukket bare de svarte krokodillene, begge ville bli journalist og skrive om kjendiser. Vi hadde lagt planer sammen siden vi var fem og fremtiden blinka i øya våre.

Så begynte vi på ungdomsskolen. Tre små barneskoler ble blanda sammen til en stor ungdomsskole. De første ukene var en eneste stor maktkamp vi ikke fikk ta del i. Alle jentene med brunkrem og hårspray sloss om å få ligge med de kjekkeste tiendeklassingene, sloss om å få sitte på benken under taket, sloss om å bli snakka om, sloss om å ha de beste klærne, den råeste sminken, det korteste skjørtet. Og så var det du som skulle stoppe hele kampen. Ryktene endra jo alt sammen.

Broren din var seksten, du var tretten. Vi var aldri hjemme hos meg, så jeg så han nesten aldri, men dere var like. Litt tjukke med fett hår og svetteringer under arma. Den største forskjellen var at han alltid lukta ostepop og gamle sokker, mens du lukta body spray fra Hennes. Noen sa at broren din hadde strøket i alle fag i tiende og at det var derfor han ikke begynte på videregående, men du sa at han bare ikke gadd, at han satt på rommet sitt og svetta og spilte spill. Han er egentlig ganske smart, sa du, han bare gidder ikke.

Og så en dag var det noen som hviska bak oss.

Har du hørt at hun har liggi med broren sin? Han feite. Micki.

Jeg snudde meg for å se hvem det var, men de var allerede borte. Alle kalte broren din for Micki. Alle visste hvem han var. Og nå visste alle hvem du var.

Senere den samme dagen sto vi og låste opp syklene våre da Charlotte og folka hennes kom bort til oss.

Er det sant at du har liggi med broren din?

Hun så på meg selv om hun snakka til deg. Jeg kikka bort på deg og så at du var sprutrød i ansiktet. Du sa ingenting. Hvis du hadde sagt noe, hadde kanskje ikke alt blitt så fucka. Hvis du bare hadde slengt noe dritt tilbake eller bare ledd av det. Men du var ikke sånn.

Er det sant?

Du begynte å grine. Skikkelig grining med snørr rennende ut av nesa.

Jævla hore, sa Charlotte.

De rosa jentene rundt henne begynte å fnise. Gjentok ordene. Jævla. Hore. Og så gikk de. Flagrende blondt hår og vaggende rumper. Jeg sa, drit i dem, men du fortsatt å grine hele veien hjem, måtte av og til gå av sykkelen og trille den fordi hele kroppen rista når du hulka. Jeg gikk ved siden av og sa ingenting, kikket på deg og lurte på om du kanskje grein fordi det var sant.

Og dagen etter var det ingen som snakka om noe annet. Uansett hva vi gjorde og hvor vi var hørte vi de samme ordene. Liggi og broren og Micki og navnet ditt, og du pustet tungt og prøvde å ikke grine. Til slutt sa jeg at du skulle skjerpe deg, men da løp du inn på do og gjemte deg, kom ikke ut igjen før dagen var over.

Etter det slutta vi å være venner. Det var som sagt ikke personlig, det var mer som om vi var i en brennende bygning og vi hadde valget mellom at én av oss eller begge skulle dø. Jeg måtte bare redde meg ut mens jeg fortsatt hadde sjansen.

Og nå. Nå har det gått ti år. Jeg hadde lagt det bak meg og egentlig glemt hele greia da jeg plutselig så i avisa at broren din var død.

Valgte å forlate oss, sto det, og man skjønner jo hva det betyr.

Det var ikke det at jeg hadde dårlig samvittighet, men jeg følte jo på det at jeg burde møte opp i kirka. Kledde meg i svart og fylte ansiktet med sorg. Du sto i døra sammen med moren og faren din og ønsket folk velkommen. Jeg så i øya dine at du kjente meg igjen, men det var som om noe mørkna i blikket ditt. Du smilte litt og sa, takk for at du kom, gjennom sammenbitte tenner.

Jeg veit ikke hva jeg forventa. Kanskje jeg trodde du skulle omfavne meg. Kanskje jeg trodde at du skulle bli letta over at jeg var der. At du skulle bli glad. At du skulle glemme de åra du gikk alene i gangene og var helt tom i blikket. Kanskje jeg bare trodde at før også kunne være nå.

Jeg er med i en bloggutfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «før og nå» og jeg har valgt å skrive en novelle. Jeg egentlig ikke er så kjempefornøyd med den, men velger likevel å legge den ut. Et av målene mine i 2017 er nemlig å dele mer av det jeg skriver, både det som er helt nyskrevet og ganske uferdig og det jeg har jobbet lenge med. «Før og nå» er et eksempel på noe jeg har skrevet uten å tenke noe særlig, en liten øvelse i å finne stemmen til en karakter. De andre som er med på utfordringen er:

Caroline • Nadia • Marie • JuneCaroline •  RenateLisa 

14 thoughts on “Før og nå”

  1. La igjen kommentar, men tror kanskje sikkerhetsprogramvaren til nettleseren stoppet den, så skriver den igjen.

    Mobbing og rykter kan ødelegge så mye, og det er fælt hvor ondskapsfulle barn og unge kan være med hverandre 😦 . Synes novellen var veldig bra skrevet, om det hjelper.

  2. Oi! Det her var utrolig fint og sårt. ❤ Jeg likte veldig godt fortellerstemmen sin barnlige selfishness og tanken på deres vennskap som en 'brennende bygning'.

  3. Veldig fin novelle. Jeg syns særlig det er godt gjort hvordan du skaper en på mange måter ganske usympatisk hovedperson, samtidig som man kan forstå henne litt, det er vanskelig til tider å tørre å la karakterer være usympatiske fordi man er redd leserne ikke vil like dem, men det er bra å tørre for det er slikt som gjør at man kjenner seg igjen og opplever karakterer som menneskelige. Uansett, du er flink og jeg leser gjerne flere noveller av deg 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s