alvor, bloggutfordring

“Of course it is happening inside your head, Harry, but why on earth should that mean that it is not real?”

― J.K. Rowling, Harry Potter and the Deathly Hallows

 

Jeg er ikke alltid så flink til å være snill med meg selv og jeg er ikke alltid så flink til å ta vare på meg selv. Faktisk ville jeg nok aldri vært så streng mot andre, som jeg er mot meg selv.

For snart ett år siden hadde jeg det så dårlig psykisk at jeg en stund var redd for at jeg skulle dø av det. Jeg ville ikke dø, men det føltes som om jeg holdt på å dø. I ettertid tenker jeg at jeg kanskje overdrev en smule, at det ikke kan ha vært så ille som det føltes, men der og da føltes det virkelig som om jeg var i ferd med å synke så dypt at det ville være umulig å komme seg opp igjen. Det føltes som om alt jeg var og alt jeg ville være, var ødelagt, og at det ikke fantes noen måte å fikse det på.

Jeg gikk på drømmestudiet. Alt jeg skulle gjøre var å skrive og jobbe med tekst og historier sammen med en flink og fin gruppe skrivere. Men jeg klarte det ikke. Jeg skrev nesten ikke. Jeg følte at jeg hadde kastet bort den ene sjansen jeg hadde. Jeg trakk meg unna de menneskene jeg kunne ha lært så mye av, som jeg kunne knyttet bånd med. Og så fikk jeg hjertet mitt knust. Det var som å få hundre harde slag i magen om dagen og det eneste jeg ville gjøre var å gi opp.

Heldigvis ble det bedre. Jeg hadde nådd bunnen, men jeg kom meg opp igjen. Det ble vår og det ble sommer og det som tynget meg forsvant mer og mer. Nå, nesten et år senere, har jeg det hundre ganger bedre enn jeg hadde det da, men jeg tror ikke vonde ting er noe som bare forsvinner. Jeg tror det er en like stor del av oss som det som er godt.

«We accept the love we think we deserve.»
– Stephen Chbosky, The Perks Of Being A Wallflower

I løpet av de siste ti årene har jeg hatt mange oppturer og mange nedturer. Jeg har enda ingen svar på hvordan man på best mulig måte tar vare på sin mentale helse. Det eneste jeg vet sikkert er at mental helse er minst like viktig som fysisk helse og at de to henger tett sammen. Har du det ikke bra psykisk, har du det heller ikke helt bra fysisk. Har du det ikke bra fysisk, går det også utover psyken. Jeg tror det er like viktig å ta godt vare på begge. Dessverre er akkurat det en ting som er lettere å si til andre enn til seg selv.

Jeg skammer meg over mye. Jeg skammer meg over at jeg sliter med å kommunisere. Jeg skammer meg over samtaler som går i stå, ord jeg ikke klarer å få sagt. Jeg skammer meg over at jeg kan være trist selv om jeg sammenlignet med så uendelig mange har det så bra. Jeg skammer meg over at jeg så mange ganger har falt inn i de samme mønstrene, at jeg har latt meg selv bli utnyttet, at jeg har latt meg selv trekke meg ut av det jeg egentlig vil være innenfor. Jeg skammer meg over at jeg ikke har utnyttet de sjansene jeg har fått. Jeg skammer meg over at jeg ikke helt klarer å være den jeg er. Jeg skammer meg over at jeg alltid har vært for redd til å be om hjelp.

Åpenhet handler på mange måter om bekreftelse; både om å få og å gi. Når jeg deler noe om meg selv, er det for å bli hørt. Kanskje er det noen som kjenner seg igjen i det jeg forteller. Kanskje hjelper det noen. Kanskje kan noen hjelpe meg. Det finnes en trygghet i det å ikke være helt alene om noe. Det er en lettelse å føle at man ikke er den eneste.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med alt dette. Kanskje vil jeg bare lufte noen tanker, kanskje prøver jeg å gjøre det lettere og lettere for meg selv å ikke sitte alene med alt. Jeg vil dele, jeg vil være åpen. Jeg vil bli flinkere til å ta vare på meg selv.


Jeg er med i en utfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «mental helse (eller hvordan jeg tar vare på min mentale helse)». De andre som er med på utfordringen er:

Marie • Caroline •  RenateLisa  • Tine Katrine • Karen Anna

(Er det noen bloggere der ute som vil være med på denne utfordringen? Gi lyd fra dere i kommentarfeltet, så kan jeg referere dere videre til «sjefen» 🙂 )

5 thoughts on ““Of course it is happening inside your head, Harry, but why on earth should that mean that it is not real?””

  1. Veldig fin tekst. Jeg trengte denne nå.

    Jeg tok meg en tur «hjem» til hjembyen i helgen fordi jeg tenkte jeg trengte en pause fra Oslo, men jeg tok så feil. Å dra dit er ikke en snill ting å gjøre mot meg selv. Er nå på toget tilbake «hjem» til Oslo, etter 24 timer. Er det ikke rart hvordan man så sjeldent lærer av sine feil? Det er veldig fint at du har det bedre nå og jeg håper at du også klarer å passe på kroppen og hodet ditt. Dette ble en litt lang kommentar, men tenker at det er viktig å være åpen om sånt. God lørdagskveld!

    1. Takk! Det er veldig rart hvordan man ikke lærer og bare gjentar de samme feilene igjen og igjen. Jeg håper man lærer til slutt eller at man i hvert fall blir litt flinkere til å se feilene man gjør før det er for sent.

  2. Jeg har drevet med så mye mental trening det siste året for å gi slipp på «falske sannheter» som har tynget meg. Det er så deilig – nå slipper jeg unødvendig mye skam og dårlig samvittighet. Men det viktigste har kanskje vært å oppsøke den hjelpen jeg trenger for å komme meg videre. Synes «sterk og selvstendig» er litt misforstått – å klare å oppsøke den hjelpen man trenger, krever en egen form for styrke.

    1. Det er noe veldig sterkt med å innrømme at man også har svakheter. Så fint å høre at du har oppsøkt hjelp og at det har hjulpet deg 🙂 Det er sånt som inspirerer til at jeg kanskje kan tørre å gjøre det selv en dag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s