boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Fortellingen om øde av Ida Hegazi Høyer | 237 s. | ★★★☆☆
fortTannlegen Carlo bestemmer seg for å forlate sivilisasjonen og flytte til  en øde øy i stillehavet. Der har han store planer om å leve resten av livet, alene, men ting blir ikke helt som han har tenkt seg. Livet alene i den ville naturen er brutalt og ensomt, men Carlo gir likevel ikke opp. Men så en dag dukker flere mennesker opp på øya. Et ektepar, der kvinnen er gravid, bosetter seg, og så stund senere kommer en baronesse og hennes tjenerskap. Det hele ender i en katastrofe. Fortellingen om øde er løst basert på virkelige hendelser på Galápagosøyene og inneholder dermed et element av realisme. Denne realismen blandes med det absurde og overnaturlige. Romanen er skrevet på det som fremstår som et forsøk på et poetisk og kanskje arkaisk språk. Dessverre blir det med forsøket. Personlig opplever jeg språket som rotete og forvirrende. Jeg klarer ikke helt å forstå hva det vil være og hvorfor det er som det er. Forsøker forfatteren å knytte tiden handlingen spiller seg ut i sammen med språket? Er det nødvendig? Jeg tenker at hun verken får det til eller at det er nødvendig. Jeg vet jo at Høyer kan skrive godt, så jeg synes det er synd at hun roter det til her. Dessuten synes jeg ikke hun utnytter det utgangspunktet hun har godt nok. Det kunne vært en spennende roman, men jeg føler at den faller litt sammen. Jeg kunne rett og slett ønske at den var mer enn den er. Men for all del, den er altså ikke direkte dårlig, den bare lever ikke opp til forventningene mine og blir litt tam.

«Det er ikke havet som stiger, sa hun avsluttende, dere vet vel at det er vi som synker.»

Vicious av V. E. Schwab | 340 s. ★★★☆☆
18180495
Victor og Eli var romkamerater, begge intelligente og voldsomt ambisiøse. I sitt siste år på college forsket de på og eksperimenterte med adrenalin og nær-døden-opplevelser, og endte med å finne ut at et menneske kan ende opp med overnaturlige evner, under de rette forholdene. De går etter hvert fra teori til praksis og det ender med at noe går veldig galt. Så møter vi Victor ti år senere. Han har akkurat sluppet ut fra fengsel og er fast bestemt på å finne igjen sin gamle venn, nå fiende, Eli. Vicious er en roman om hvilke krefter som ligger skjult i et menneske og hvordan sterke ambisjoner kan virke som drivkraft. Det er en velskrevet bok med en original historie og komplekse karakterer, men jeg synes nok at det ble litt for forutsigbart. Det var ikke spesielt vanskelig å forutse hvordan det ville ende. Karakterene er dessuten vanskelige å like, noe som gjør at man får en slags avstand til dem når man leser. Det er for all del spennende med bøker der man ikke helt vet hvem man skal heie på, men jeg følte kanskje det ble litt for ekstremt her. Karakterene fikk ikke bare overmenneskelige evner, de virker overmenneskelige ellers også. Jeg savnet kanskje en slags realisme inne i alt det overnaturlige.

«Plenty of humans were monstrous, and plenty of monsters knew how to play at being human.»

Himmelblomsttreet av Gert Nygårdshaug | 583 s. ★★★★☆
34035939
Jens Oder Flirum, alias Yenso, fra Flirumbygda i Norge blir i ung alder dømt for mord. Han har hatt en oppvekst uten mål og mening og vært småkriminell, men det viser seg at dommen var feil og Jens mottar 21 millioner kroner i erstatning. Ved hjelp av pengene reiser han ut i verden, gjennom Europa og videre til Amazonas, der han starter en forskningsstasjon som samler inn alle verdens planter. Derfra vikles han inn i kampen om å redde regnskogen. Himmelblomsttreet er bok nummer to i Mino-triologien. Den handler om regnskogen og hvordan menneskene påvirker og ødelegger den. Det er en sterk roman med en dramatisk og reflektert historie og karakterer som virkelig vil noe. Den er godt skrevet, kanskje ikke helt perfekt, men definitivt bedre enn sin forløper Mengele Zoo. Jeg synes dessuten at det er veldig gøy med idealistisk litteratur og forfattere som tør å dra den helt ut. Gert Nygårdshaug er synlig engasjert i tematikken han skriver om og det skinner så veldig klart gjennom. Det ligger en kampvilje der som jeg synes er inspirerende og rørende. Er historien realistisk? Jeg vet ikke, kanskje ikke, men den får frem poenget. Den får sagt noe viktig. Romanen regelrett skriker: nå må noe gjøres, før det er for sent!

«Kloden led av en sykdom verre enn kreft, et virus som truet med total utslettelse. En blind bakterie skapt i hans kultur, av den europeiske tradisjon. En sykdom som åt og åt og aldri ble mett. Som erstattet alt det grønne med grå asfalt, stinkende røyk, rustne blikkfat, dynger av plast, Spearmint tyggegummi og Marlboro sigaretter, dynger av søppel, av overflod, cocacola-flasker og kondomer, bilvrak, mer asfalt, mer røk, stadig mer som kunne forbrukes, kastes, overflødiggjøres; sprakende radioer og TV-apparater, basketball-luer, whisky, spilleautomater, syntetisk lykke og neon, mer asfalt, mer møkk, mer søppel og hele ørkner av ufruktbar jord.
Slik var det. Det var slik det skulle bli.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s