boksnakk

Et sted på grensen av Emilie Edland

Sponset innlegg!P1140099

Nora er selvsikker og søkende. Hun har akkurat begynt å studere engelsk ved universitetet i Oslo. Dette er bare ett av flere påbegynte studier, men Nora mener likevel at hun har full kontroll. Første dag på det nye studiet skjer det noe ganske uventet. Foran i klasserommet står den kjekke førsteamanuensisen Nicholas West og Nora bestemmer seg med det samme: Hun vil ha ham. Hun ha ham.

Fuck it, han er rett og slett ufattelig deilig, og jeg sitrer. Jeg har stått her i noen få sekunder og vet, vet med hver nerve i kroppen; denne mannen vil jeg ha.

Nora blir til gjennom den muntlige språkføringen i romanen. Det er hennes stemme vi leser, hennes uttrykk, hennes tanker. Hun oppleves for meg som en tydelig karakter. De andre karakterene blir også til gjennom henne. Nora observerer og analyserer menneskene rundt seg. Førsteamanuensisen Nicholas West. Vennene Kristine og Andreas. Mormoren. Foreldrene. Marit og Kristian i kollokviegruppa. Alle spiller sin rolle i Noras lille eventyr. Jeg vet ikke om alle er like troverdige og realistiske hele tiden, men de er i det minste tydelige. Hver av dem har personlighet, hver av dem skiller seg ut. Jeg likte spesielt kollokviegruppa og forholdet dem imellom. Jeg kunne nesten ønske romanen bare handlet om dem.

Jeg elsker å forføre, har brukt flere år på å finslipe kunsten, og velger utelukkende de kjekkeste mennene. De mest uoppnåelige. Allerede nå fantaserer jeg om hvordan han ser ut naken, hvordan musklene som kan skimtes i kontur under skjorten ser ut når han er svett, hvordan ha beveger seg. Sitringen glir over i lett skjelving. Dette er den ultimate utfordring.

Som man sannsynligvis regner med, inneholder Et sted på grensen sex. Mye sex. Nora klarer selvfølgelig å forføre Nicholas. De er gjensidig tiltrukket av hverandre fra første stund. Forholdet dem imellom er seksuelt og de får rett og slett ikke nok av hverandre. Det er intenst og, ifølge Nora, fantastisk. De fortsetter og fortsetter, blir tydeligvis aldri for slitne. Runde etter runde uten stopp. Og akkurat det er kanskje en av de tingene som plager meg mest. Det at det er så ubegrenset og perfekt. Hele tiden. For meg blir det ikke helt troverdig (i den grad en roman som dette skal være troverdig). Er det virkelig mulig å gjøre alt riktig hele tiden? Trenger ingen av dem en eneste pause? Når spiser de? Når puster de? Blir de ikke såre og støle og litt … lei? «Det er vanvittig at det tar så kort tid for ham, for et overmenneske,» tenker Nora på et tidspunkt. Og ja. Virkelig. De må være overmennesker begge to.

Han snur meg over på ryggen som om jeg var en dukke. Jeg nyter de sterke hendene som holder kroppen min stødig mens han går til angrep, men innerst inne skjønner jeg ikke hvem denne Nora er. Jeg har aldri likt å bli fratatt kontrollen.

Forholdet mellom Nora og Nicholas er i utgangspunktet litt problematisk. Han er en autoritetsfigur, Nora er en av studentene hans. Det er et ujevnt maktforhold der. Samme hvor selvsikker Nora måtte være, er det Nicholas som sitter med makten og kontrollen. I begynnelsen av romanen plaget det meg en del. Trenger vi virkelig enda en historie som romantiserer et usunt forhold mellom lærer og elev? Heldigvis synes jeg forfatteren klarer å vri seg litt unna akkurat det. Hun fremstiller det ikke som noe ideelt, men får frem problemene og utfordringene. Nora holder på styrken sin, selv om hun også viser svakheter og dårlig dømmekraft. Og kanskje forsøker forfatteren å legge vekt på nettopp det allerede i navnevalget. Er det egentlig mulig å kalle en karakter Nora uten å skape en forventning om at hun skal gå til slutt, akkurat som Nora i Et dukkehjem? Er navnvalget tilfeldig eller ligger det en reell referanse der? Min lesning preges i alle fall av den likheten, selv om boka kanskje ikke ender akkurat som forventet.

Han får ikke beholde makten på denne måten. Hvorfor i helvete skal plutselig alt skje på hans premisser?

En av romanens svakheter ligger for meg i språket. Det er for all del lettlest, muntlig og intenst, men det er likevel ikke så godt som mange skal ha det til. Boka bærer preg av en del klønete setninger og rar tegnsetting. Det er nok et forsøk på å «muntliggjøre» språket, men jeg synes ikke alltid det fungerer like godt. Samtidig skal det sies at dette først og fremst er en underholdningsroman. Den er ment for å underholde og, jeg vet ikke… pirre? Det er handlingen, karakterene og følelsene som er viktige – ikke om det er et litterært mesterverk (hint: det er det ikke). På tross av noen mangler i språket, har romanen et godt driv som gir leseren lyst til å fortsette å lese.

P1140114

Jeg visste allerede på forhånd at dette kom til å være en bok langt utenfor min komfortsone. Jeg har aldri lest en erotisk roman tidligere, prøvde meg aldri på 50 Shades of Grey eller Calendar Girl, og har vel heller aldri helt hatt behov eller interesse for det. Men så fikk jeg spørsmål om jeg ville lese Et sted på grensen og tenkte at, tja, hvorfor ikke prøve? Jeg tror jeg glemte litt hvor flaut jeg synes det er å snakke/skrive/lese om sex, men jeg klarte å legge det litt til side, tror jeg, jeg gjorde i alle fall et hederlig forsøk. Jeg tror ikke at «erotisk litteratur» er noe jeg kommer til å kaste meg etter i fremtiden, men det er jo morsomt å ha prøvd. Og hvis du har likt bøker i denne sjangeren tidligere, tror jeg ikke Et sted på grensen er en dum fortsettelse. Boka er i salg fra i dag og selges i de fleste bokhandler rundt omkring i landet.

5 thoughts on “Et sted på grensen av Emilie Edland”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s