alvor, hverdag

Å blottlegge seg

unnamed

9. juni er det premiere på noe som inntil nå har vært fjernt og litt uvirkelig. Filmen Mellom oss. Et filmprosjekt laget av Aftenposten, men filmet av mennesker rundt i hele Norge. Jeg er med i filmen og jeg aner ikke hva jeg kan forvente.

For å være helt ærlig, husker jeg veldig lite av april 2016 – den tiden jeg filmet til prosjektet. Jeg var langt langt nede og langt utenfor meg selv. Jeg var i sorg. Jeg følte meg liten, ubetydelig, dum, stygg. Verdiløs. I løpet av de ukene var jeg mye alene. Jeg isolerte meg selv fra alt og alle og gikk for det meste bare ut av hybelen da jeg skulle på skolen, hvis jeg da dro på skolen. Jeg drakk mye alkohol, av og til på fest, men mest alene. Jeg skrev lite, sov mye. Jeg var sint og frustrert og så uendelig lei. Jeg følte ingenting og jeg følte alt. Jeg ville bare slippe.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvorfor alt var så tungt akkurat da, men jeg tror ikke det er noe poeng. Han fortjener ikke noe mer oppmerksomhet og jeg har uansett lagt det langt bak meg. Det holder å si at noe drev meg til bristepunktet og at det plutselig gikk opp for meg hvor langt unna meg selv jeg hadde kommet. Jeg brøt sammen. Jeg hadde fått nok.

Men så ble det heldigvis gradvis lysere. Jeg hadde en natt der jeg var helt ute og så våknet jeg dagen etter og skjønte at jeg ikke kunne forsette. Jeg måtte slutte å være så slem med meg selv, for det var faktisk ikke meg det var noe galt med. Det var så enkelt. Fra en dag til en annen, plutselig forsto jeg at det fantes muligheter, at det fortsatt var håp.

Jeg får høre at jeg er tøff som deler, som tør, men jeg var ikke tøff da jeg filmet meg selv, jeg var desperat. Desperat etter å bli sett og hørt, desperat etter å føle meg mindre alene. Så jeg snakket. Snakket til et mobilkamera som om den lille linsen var en slags livslinje. Det var ingenting som egentlig ble enklere av å gjøre det, men likevel var det en slags lettelse i å gjøre noe og i å tenke at kanskje noen andre også har det som meg, kanskje jeg ikke er helt alene.

The risk in talking publicly about mental health is that it becomes all people can see. You are strapping a label on yourself.
– Matt Haig (på twitter 29. mai 2016)

Jeg er redd for at Mellom oss skal gjøre at andre ser meg som en jeg ikke er, som en jeg var. Jeg er redd for at noen skal se på meg og bare se sorgen, angsten, usikkerheten. Jeg er redd for å bli dømt. Jeg er redd for at jeg har sagt noe feil, noe jeg ikke kan stå inne for. Jeg er redd for å se meg selv og plutselig falle langt tilbake og inn i gamle mønstre. Jeg er redd for å ikke kjenne meg selv igjen.

Jeg er ikke lenger den samme som jeg var for et år siden. Vi endrer oss hele tiden. Vi vokser, vi opplever, vi erfarer. Jeg er minst hundre erfaringer rikere. Jeg vet mer, jeg kan mer, jeg vil mer. Jeg er fortsatt redd. Jeg er fortsatt usikker. Jeg har fortsatt problemer med å snakke med andre. Jeg har fortsatt angst. Jeg har fortsatt dager der jeg helst skulle ligget under dyna hele dagen. Men jeg er ikke den samme.

Livet mitt er bedre. Jeg er bedre.

Mellom oss føles litt som om en av dagbøkene mine plutselig skal bli offentliggjort og tilgjengelig for alle. Det er deler av meg som ikke vet om det å publisere sin egen dagbok er en god idé. Det er deler av meg som ikke helt vet om jeg egentlig er så åpen som jeg tror. Men det er også deler av meg som tenker at det er helt greit, at det er sånn det må være. Dere skal få se meg anno april 2016. Jeg vet ikke helt hva dere får se, hvor mye dere får se, men det er meg, hun jeg var da. Jeg håper dere ikke dømmer henne for hardt. Jeg håper dere forsøker å forstå henne. Og hvis noen av dere skulle kjenne dere igjen, enten i personen dere var eller i personen dere er, ta gjerne kontakt, så kan vi snakke om det. For det hjelper faktisk å dele.

12 tanker om “Å blottlegge seg”

  1. Jeg syns uansett at du er modig jeg, som våger å dele. Og jeg håper at prosjekt som dette bidrar til åpenhet, og ikke minst forståelse. At du skal slippe å være redd for hva folk tenker om deg, da og nå, men at du og andre som opplever tøffe perioder får forståelse. Det skal ikke være noe å skamme seg over eller å være flau for. Sender deg en enorm klem ❤

  2. Saa spennende og skummelt samtidig!
    Jeg vurderte aa sende inn en video til dette prosjektet selv, men gjorde det ikke; delvis pga latskap og delvis pga frykt. Saa det er ikke bare modig gjort, men ogsaa kult at du overkom en slags mental doerstokk og engasjerte deg i et stoerre prosjekt, spesielt mens du var saa langt nede.

    1. Jeg satt lenge lenge og stirret på innsendingsknappen før jeg turte å faktisk sende, er glad for at jeg turte, selv om det også er skummelt! Håper du finner en annen måte å uttrykke ditt på, det finnes heldigvis mange mange sjanser og muligheter til det 🙂

  3. Det er sterkt gjort å dele med offentligheten, selv om det kun var din egen mobillinse der og da. Vær stolt av at du var så åpen, og vær glad for at du ikke lenger er så langt nede.

    Jeg ligger alene under dynen og kommer meg noen dager ikke opp. Det er de færreste jeg deler det med, selv om mange vet at det ikke går så bra. Det kunne ikke falt meg inn å vise andre denne smerten, delvis fordi jeg ikke vil konfronteres med omfanget selv, og fordi jeg skammer meg over å ha det så vondt og ikke klare å gjøre noe med det. Det er vanskelig å skyve elefanten av brystet som tynger deg ned i sengen, og man blir helt hjelpeløs.

    Nå tok jeg deg litt på ordet med å dele her, ser jeg. En delt glede er en dobbel glede, en delt sorg er en halv sorg. Fra ett eller annet sted i Bibelen. Snakker gjerne med deg om dette, Julie.

    1. Hei Mari.

      Håper du vet at det å ha det vondt og vanskelig ikke er noe å skamme seg over. Jeg vet hvor lett det er å gjøre det der og da og hvor umulig det er å tenke seg ut av det, men virkelig, du har ingenting å skamme deg over. Jeg tror at det å være ærlig med seg selv, det å innrømme for seg selv at «nå har jeg det vanskelig», er et av de første stegene mot å få det bedre.

      Vet at det er ganske klisjé å si, men – du er ikke alene. Husk det. Send meg gjerne en mail (jesandsnes@gmail.com) eller noe hvis du vil snakke. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan hjelpe, men av og til holder det å bare «få det ut».

  4. Fint skrivet! När jag läser din blogg så tänker jag ofta på Clémentine Beauvais, som i sin bok The Mighty Child skriver om hur barn och unga människor symboliserar framtidsmöjligheter som finns kvar och att när man åldras så känns det som om möjligheterna bara håller på att försvinna hela tiden. Och hon skriver också om det som Sartre kaller «the problem of others»: att man blir sedd av andra även om man inte känner sig «färdig» som person, och att andra inte ser en som en kontinuerlig varelse, de ser inte en som den personen man kanske är på väg att bli, utan de ser en bara som man är just nu och att det är därför som det känns jobbigt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s