boksnakk, leseutfordring 2017

Karitas av Kristín Marja Baldursdòttir

P1140223

Du mistet ganske riktig deg selv, men slutt å prøve å finne deg selv igjen. Det går aldri bra. Finn heller en annen og ny Karitas.

Bok nummer fem i årets leseutfordring ble Karitas av Kristín Marja Baldursdòttir. Den krysser jeg av som «en bok med handling et sted du ønsker å besøke». Handlingen i Karitas foregår på Island og det er et sted jeg virkelig har lyst til å besøke en dag!

Karitas Jónsdóttir vokser opp i en stor, farløs søskenflokk på Island tidlig på 1900-tallet. Det er trange kår for familien, men moren er likevel fast bestemt på at barna skal få utdannelse. For at det skal bli en realitet, må familien flytte til den andre siden av landet. Der møter Karitas ved en ren tilfeldighet en kvinne som skal forandre alt. Denne kvinnen ser på Karitas’ mange tegninger og bestemmer seg for å lære den unge jenta å tegne og male. Senere betaler hun også for at Karitas skal få gå på kunstskole i København. Livet ser ut til å smile for det unge talentet, men å være kvinnelig kunstner i en tid der hardt arbeid står sterkest, viser seg å være vanskelig. Enda vanskeligere blir det da Karitas møter fiskeren Sigmar og blir gravid.

Kvinner kan ha dårlige dager, og da skåner de ingen, minst av alt dem de er glade i.

Karitas er en historisk roman om en kvinne som møter all tenkelig motstand. Kristín Marja Baldursdòttir skildrer dette livet på en veldig sterk måte. Hun skriver med en poetisk tone samtidig som det aldri blir for emosjonelt, for følelsesladd. Det er til tider en kald, nesten kynisk tilnærming til beskrivelsen av Karitas’ liv. Denne dobbeltheten gjør at man får et nært, men samtidig nyansert blikk på det som skjer. Jeg synes det skaper en troverdighet som ikke hadde vært der i like stor grad hvis romanen var skrevet annerledes.

Vi har kurs mot døden fra vi blir født, og det kan du ikke gjøre noe med, like lite som jeg. Men vi har da lov til å gråte når vi mister noe, det bestemmer vi selv.

Boka handler om det å være kunstner. Den handler om å finne sin egen retning i livet og oppleve at den veien likevel ikke er så lett å følge. Det er en sterk skildring av et liv som ikke går slik man ønsker. Det er tungt, til tider kanskje for tungt. Kanskje mangler historien noen nyanser, kontraster, eller kanskje den er akkurat slik den bør og må være. Jeg tror den i alle fall klarer å sette ord på hva det vil si å ville noe sterkt uten at man helt klarer å oppnå det. Kanskje sier den noe om at viljestyrke ikke alltid er nok.

Det er også en bevegelse i meg. En liten glød, som venter på å komme til live. Det er ikke de store begivenhetene som forandrer verden, men hverdagslige ting og usagte ord.

Er Karitas en perfekt roman? Kanskje ikke, men det er en roman som fester seg. Den traff meg uten at jeg helt klarer å sette ord på hvorfor. Jeg tror det handler litt om gjenkjennelse, litt om fascinasjon, litt om frykt. Det er en bok som setter i gang mange tanker, samtidig som den forteller en interessant og spennende historie. Jeg likte den godt, mye bedre enn jeg hadde forventet på forhånd.

Lyset der var bedre enn noe annet sted, det kom fra himmelen, havet, isbreen, det var som om hun var badet i lys året rundt, og når lyset var i øynene og sjelen hennes, kunne ingen skygger nå henne.

Vurdering: ★★★★


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s