jeg vet ikke jeg bare skriver

Det skummer over

kayle-kaupanger-195942

Noen har helt såpe i fontenen ved Nationaltheatret. Det står to menn i refleksvest og klør seg i hodet. De har fått beskjed om å fjerne skummet, men ikke hvordan de skal gjøre det. På den andre siden av fontenen står to unger og ler. De har skum i håret, på hendene, på klærne. Se på meg, roper de, se, se, se. Litt på avstand står fire foreldre og ler oppgitt.

Det er lørdag. I Oslo er det sol. Det skummer over.

Jeg skulle holde meg hjemme, men er her likevel, har tatt t-banen fra utkanten til sentrum for å komme meg bort. Jonas sov da jeg dro.

I midten av Karl Johan ligger en mann med både knær og albuer i bakken. Han presser ansiktet ned mot asfalten. Foran ham står en kopp, den er nesten tom. Jeg hører at han mumler noe på et annet språk. Rundt ham går folk og kjøper ting de ikke trenger. Han får tusen blikk, men ingen kroner. Han jamrer, kanskje vil han bare hjem.

På en eller annen måte vet jeg alltid når jeg får melding, selv når mobilen står på lydløs. Jeg plukker den opp av lomma, på skjermen lyser meldingen, mottatt akkurat nå.

Hvor er du?

I byen, skriver jeg.

Jeg legger mobilen i lomma igjen, vet at jeg får en ny melding, kanskje to, men lar den ligge, lar ham vente.

Nederst i Karl Johan sitter en gutt på tjuetre år. Han har et skilt foran seg.

Kan du hjelpe meg? Jeg er norsk.

Han har penger i koppen, nok til mat og kanskje kaffe, men det er ikke det han kommer til å bruke dem på. Det er andre ting han trenger mer.

Jeg gir ham en tjuekroning. Han sier takk skal du ha, men han ser ikke opp, ser ikke at det er meg.

Inne på Oslo City er det fullt kjør. Det er det jeg liker best, når det er så mange folk at man knapt kan snu seg uten å gå på noen. Det er da man kan gå inn i butikkene uten å bli stirret i hjel, uten å få de samme ordene slengt mot seg. Trenger du hjelp? Kan jeg hjelpe deg med noe?

På H&M står en unge og griner. Hun har lyse krøller, fregner og rosa kjole. Ved siden av står en mor kledd i sort. Du får ikke noe mer nå, sier hun. Ungen bare griner.

Jeg prøver klær jeg ikke har råd til og klær som passer andre kropper enn min egen. Jeg har fått fire meldinger, har to ubesvarte anrop, men jeg bruker bare mobilen til å ta bilder av meg selv i speilet. I det grelle lyset, med disse klærne, ser jeg ut som en annen.

Jonas ringer igjen. Jeg svarer.

Når kommer du hjem?

Jeg har lyst til å si aldri, men sier snart. Han lager noen irriterte lyder før han sier ok.

Har du stått opp? Spør jeg.

Jeg studerer meg selv i speilet mens jeg snakker, ser hvordan de tørre leppene er i ferd med å sprekke opp, gnir en finger over de mørke områdene under øynene.

Nei, sier Jonas.

Kjolen jeg har på meg er mørk blå og lang, med små, hvite prikker. Den henger på meg som en sekk. Jeg er for spinkel. Denne kjolen skal fylles ut av pupper, hofter, lår. Jeg har ingen av delene.

Det er rester i kjøleskapet, sier jeg og begynner å dra i glidelåsen.

Er ikke sulten.

Jeg har lyst til å si at han må spise uansett, at han trenger maten, men vet at det ikke hjelper, at han gjør som han selv vil. Jeg hører at han skrur på tv-en. TV3. NCIS. Reprise. Jeg bare legger på.

Ei jente med bleika hår og stramme klær stirrer surt på meg da jeg går ut av prøverommet. Jeg skjønner at hun jobber der og at hun ikke liker folk som lar klærne henge igjen, spesielt ikke hvis de ser ut som meg.

Blikkene våre møtes, jeg sperrer opp øynene, hun ser brydd bort og trekker seg unna. Jeg lurer på hva hun kommer til å gjøre med klærne jeg har prøvd, om hun henger dem tilbake eller om hun legger dem bort et sted, redd for at det jeg har kan smitte.

På Tanum stjeler jeg tre penner og en blyant. Det er lett å bare legge ting i lomma når det er så mange folk rundt. Ingen ser noen andre enn seg selv og jeg har dype lommer. Jeg smiler til han i kassa før jeg går.

Sola har gjemt seg bak et skylag da jeg kommer ut av senteret igjen. Tynne skyer som ligner på melk. Det er varmt i lufta.

Han sitter der fortsatt, nederst i Karl Johan. Noen har kjøpt en burger til han. Han tygger sakte med øynene lukket.

Jeg kan stoppe, jeg kan sette meg ned, jeg kan spørre om hvordan det går. Jeg kan invitere ham hjem, lage mat, la han ta en dusj. Eller jeg kan bare gå, være en av de som bare går forbi.

Han åpner øynene, er helt tom i blikket, men ser meg likevel.

Halla, sier han.

Hey, sier jeg, legger vekt på y-en, liksom avslappa, liksom casual. Skjer?

Vil du ha?

Han holder opp en halv burger. Jeg ser på øya hans at han ikke egentlig har lyst til å gi den fra seg, at sulten sitter som et stikk i hele kroppen hans.

Har spist, sier jeg og kjenner at jeg begynner å svette på ryggen av alle blikkene som flytter seg fra han til meg.

Jeg er nødt til å sette meg ned nå, nødt til å bli en del av gata, slå av en prat, bare fordi han har sett meg. Han flytter på seg, tilbyr meg plass på teppet og pappen han sitter på. Han lukter burger og svette og urin og tygger høylytt, spiser fortere nå som han ikke er alene.

Hørte du har flytta, sier han.

Det er det her jeg ikke tåler. At de har snakket om meg, om meg og Jonas. At de snakker om oss, følger med, vet hva vi driver med.

Jævla nice med leilighet da, sier han.

Hvor er Jonas? Spør han.

Jeg vil si at han er hjemme, men får meg ikke til å si det ordet. Hjem. Det er et av de ordene jeg ikke kan si, som ikke passer inn i munnen min.

Jeg trekker bare på skuldrene, klarer uansett ikke å si noe når alle går forbi og ser på meg uten å se på meg. Det er de unnvikende blikkene som er de verste, de folka du vet at ser, men som gjør alt de kan for å ikke se.

Han stapper den siste biten av burgeren inn i munnen før han begynner å sleike på papiret, sleiker av sennep og fett.

PK er død, hørte du det?

Jeg vil ikke høre dette, jeg vil ikke vite dette.

Jævlig trist, sier han.

Jeg må si noe nå, vet at jeg kan komme langt uten å si noe, men ikke hit, ikke nå.

Ja, sier jeg, jævlig.

Han rister rolig på hodet og lener seg fremover, løfter opp koppen og kikker nedi, plukker opp tjuekroningene, tierne, lar resten ligge, setter koppen foran seg igjen, legger de tunge myntene i lomma.

Jeg tar opp mobilen, har fått tre nye meldinger.

Nice, sier han ved siden av meg.

iPhone, sier han.

Det er en gammel modell med sprekker i skjermen, men likevel. En gang var det en dyr telefon.

Jeg åpner meldingene fra Jonas.

Jeg må nesten gå, sier jeg.

Han nikker sakte.

Fett å se deg, sier han og legger en hånd på armen min.

Den er varm og møkkete og stinker fett. Jeg smiler.

Deg og, sier jeg uten å mene det.

Det pleide å føles naturlig. Lukta, fargene, smakene, å kjenne kulda fra asfalten gjennom hele kroppen om vinteren. Jeg hadde også møkkete, stinkende hender, jeg hadde også kopp, hamburgere og pappskilt.

Jeg går oppover Karl Johan, kunne tatt T-banen fra Jernbanetorget eller Stortinget, men vil ikke møte flere jeg kjenner, må oppover i byen, gå raskt og være usynlig. Når jeg går er det ingen som ser meg. Jeg er for blank til å bli stoppet av Amnesty eller rumenere. Jeg får gå i fred.

Det er fortsatt skum i fontenen. Skum og barn. De ler og skriker og er bare unger, er bare her akkurat nå.

Jeg går gjennom Slottsparken, over gresset, under trærne, blir svett av at det går oppover, blir tung selv om jeg er lett, vet at jeg får flere meldinger, men sjekker ikke telefonen, bare går og går. Går til Majorstua. Her kjenner jeg ingen, var aldri så langt oppe, det er for fint her, for rent.

Jeg går på T-banen. Linje 5 til Sognsvann. Den er nesten full, full av folk som skal grille og bade, barnefamilier, vennegjenger. Jeg blir stående ved døra, ved veggen i bakerste vogn.

Fem nye meldinger fra Jonas. Det er lett å se hvor han er på vei. Jeg sender en melding, sier at han skal legge seg og sove, håper at han kan sove det av seg. Får svar med en gang. En smilende bæsj og en tommel ned.

Utenfor vogna begynner det å regne.

 

2 thoughts on “Det skummer over”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s