boksnakk, leseutfordring 2017

Kindred av Octavia E. Butler

P1140147

Repressive societies always seemed to understand the danger of «wrong» ideas.

Tredje bok i årets leseutfordring ble Kindred av Octavia E. Butler. Den krysser jeg av som «en bok som ble skrevet før 2000», for den ble nemlig utgitt i 1979.

Kindred møter vi Dana, en moderne svart kvinne, som feirer 26-årsdagen sin ved å flytte inn i et nytt hus sammen med ektemannen, Kevin. Uten forvarsel rives Dana fra hjemmet sitt i California og transporteres til en av de amerikanske sørstatene tidlig på 1800-tallet. Der blir hun vitne til at Rufus, sønnen til en plantasjeeier, holder på å drukne. Dana redder den lille gutten, men rekker ikke å få noen forklaring på hvor hun har havnet før hun plutselig er hjemme igjen. I tiden som følger dras Dana frem og tilbake mellom sin egen nåtid og en tid der hun regnes som en slave uten rettigheter.

I never realized how easily people could be trained to accept slavery.

Dana er gift med en hvit mann. I 1976 møter hun og ektemann mange fordommer, men det er ingenting sammenlignet med den tiden Dana plutselig tvinges til å oppleve. Tidlig på 1800-tallet er ekteskap mellom hvit og svart helt umulig. Er man svart, har man få eller ingen rettigheter. Er man slave, er man tvunget til å leve under de hvite. Slavene arbeider hele dagen uten noen form for betaling og gjør de ikke som de får beskjed om, blir de pisket. Dette er hverdagen Dana tvinges inn i og overraskende raskt klarer å tilpasse seg til.

And I began to realize why Kevin and I had fitted so easily into this time. We weren’t really in. We were observers watching a show. We were watching history happen around us. And we were actors. While we waited to go home, we humored the people around us by pretending to be like them. But we were poor actors. We never really got into our roles. We never forgot that we were acting.

Tematikken Octavia E. Butler tar opp i Kindred er sterk og vond. Det er sårt og vanskelig, men det er ekte. Hun får frem en hverdag som var en realitet for så uendelig mange og hun gjør det på en troverdig måte. Det er ingen romantisering av tiden, ingen unnskyldninger. Karakterene oppfører seg på den måten man ville forvente av mennesker som levde på den tiden. Noen lever i stille resignasjon, noen drømmer om å rømme, alle gjør det de må for å overleve. Dana kommer fra en helt annen tid og vet at mye kommer til å endre seg. Hun har sterke meninger, men også hun kues, også hun må underlegge seg de hvite slaveeierne for å overleve.

There was no shame in raping a black woman, but there could be shame in loving one.

Kindred er en lettlest roman. Octavia E. Butler har et lett tilgjengelig språk som gjør at man kan lese fort uten å gå glipp av noe. Hun får frem akkurat det hun trenger uten å bruke altfor mange ord og hun gir leseren tydelige bilder uten at hun overforklarer. Dette er en stil som fungerer veldig godt for denne typen historie. Jeg liker veldig godt hvor direkte hun er og hvordan hun får noe som kanskje ikke er så realistisk (tidsreise), til å virke naturlig. Jeg tror på det jeg leser og er helt med på historien vi følger.

She went to him. She adjusted, became a quieter more subdued person. She didn’t kill, but she seemed to die a little.

Kindred er ikke en perfekt roman, men det er en viktig roman. Den setter ord på en brutal og vond del av verdenshistorien. Den handler om menneskeverd. Den handler om endring. Den handler om kjærlighet. Det eneste jeg kanskje savner litt er mer kompleksitet. Jeg kunne ønske romanen var lenger og at hun gikk dypere inn i noe av det som bare behandles overfladisk. Jeg oppfatter den først og fremst som en spenningsroman og jeg kunne kanskje ønske at den gikk enda litt dypere inn i tematikken og ble noe mer.

Slavery was a long slow process of dulling.

Vurdering: ★★★★☆


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

De urolige av Linn Ullmann | 409 s.
27836011Linn Ullmann vokser opp med skilte foreldre. Faren er regissør og hun møter ham kun om sommeren, i et sommerhus på en øy. Moren er skuespiller og er litt overalt med Linn på slep. Etter at Linn har blitt voksen setter hun seg ned sammen med faren og begynner å jobbe med en bok. Boka skulle handle om aldring og bli til gjennom samtaler mellom henne og faren, men alderdommen hadde allerede tatt tak i faren og før de blir ferdig, døde han. De urolige er en roman om en barndom, en oppvekst, og om å bli gammel. Det er en bok om Linn Ullmanns liv og hvordan det ble formet av menneskene hun hadde rundt seg. Først og fremst er det kanskje en roman om hukommelse, om hva man husker og hva man glemmer. Jeg likte den godt, men synes til tider den ble over grensen invaderende. Den er ærlig, og det er bra, men den er såpass utleverende at det føles litt som å grafse i noen andres grums. Jeg ender med å føle litt at jeg vet mer enn jeg trenger. I tillegg må jeg innrømme at jeg til tider kjedet meg. Jeg klarte ikke å engasjere meg nok i det som ble fortalt og følte at mye ble repetert og gransket til det uendelig. Likevel – det er en god bok, en interessant bok. Jeg fikk lyst til å lese mer av det Ullmann har skrevet. ★★★★☆

For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang.

On the Other Side av Carrie Hope Fletcher | 352 s.
31193124Evie Snow dør åttito år gammel med familien sin rundt seg. Hun våkner ved døren til sin egen private himmel, men døra er låst. Før hun kan komme inn må hun kvitte seg med alt som tynger sjelen hennes. Hun må ta et oppgjør med fortiden. For å gjøre det må hun dra tilbake til de hun er glad i og avsløre hemmelighetene hun har holdt på helt siden hun var i tjueårene. On the Other Side er en roman av sjangeren magisk realisme – en roman plassert i en verden som ligner vår, men med magiske elementer som gjør den litt annerledes. Romanen har et spennende utgangspunkt, men dessverre preges den av litt for mange feil og mangler. For det første er det noe med fortellerstilen. Fortellerstemmen er forvirrende, den har innsyn i absolutt alt og skifter så fort at man aldri helt vet hvor man står. Det kan sikkert fungere hvis det gjøres godt, men det gjør det ikke her. Fletcher ser heller ikke ut til å ha forholdt seg noe særlig til regelen som sier «show, don’t tell». On the Other Side er en veldig fortellende roman, noe som gjør at både språket og historien blir flatt og uinteressant. Et annet problem er de magiske elementene. De virker malplasserte og følger ingen indre logikk. I det ene øyeblikket virker for eksempel verdenen veldig lik vår egen og i det neste øyeblikket er det helt naturlig at en karakter bokstavlig talt river ut sitt eget hjerte og overlever. De magiske elementene kommer helt uventet og følger ingen logiske regler, det gjør at jeg ikke klarer å tro på dem. Et tredje problem ligger i tidsperspektivet. Det er helt umulig å forstå når denne romanen foregår. Evie lever i en verden med både skinny jeans og mobiltelefoner og kjønnsroller fra 50-tallet. Fletcher har mange gode ideer, men hun evner ikke å utvikle dem eller skrive dem ut. Denne romanen er mer et førsteutkast og en idé enn en ferdig roman og jeg synes det er trist at den ble publisert lenge før den var ferdig. Med litt mer jobb, kunne dette faktisk blitt en bra roman for utgangspunktet er jo interessant. ★☆

I think about it all the time, about what makes everyone who they are, and if we went back in time and changed anything, whether or not it would make a difference. Would it make us better or worse, or would we just stay exactly the same because we were always destined to end up this way no matter what happened throughout our lives?

Alt det lyse og alt det mørke av Brynjulf Jung Tjønn | 304 s.
34521197
Vibeke bor på institusjon. Hun har gardinene trukket for. Hun liker ikke utsikten mot skogen. En dag kommer datteren Hildegunn på besøk. Mor og datter har ikke sett hverandre siden Hildegunn var seks år gammel. Datteren har nå blitt voksen. Vibeke har bestemt seg for at alt skal være annerledes denne gangen. Tankene skal ikke få komme i veien. Hun skal være seg selv. Eller i det minste den hun vil være. Alt det lyse og alt det mørke er en roman om flere generasjoner med svikt. Foreldre svikter barna sine, barna vokser opp i usikkerhet. I romanen forsøker Tjønn å få frem hvordan man lever med fortida og hva fortida gjør med oss, og han får det fint til. Skrivestilen er nøktern og lavmælt, det sies aldri mer enn nødvendig. Det er sterkt og tydelig uten at det blir sagt for mye. Samtidig er språket poetisk, fylt av fine vendinger og metaforer. Språket er nok det som fungerer aller best i denne romanen. Tjønn legger opp til at leseren skal få tolke selv, han gir ingen klare svar, men holder seg til en litt vag tone. Stilen er dessuten tydelig preget av film og historien fortelles dermed scenisk. Det fungerer veldig godt. Jeg fikk i alle fall veldig tydelige bilder i hodet da jeg leste. Alt det lyse og alt det mørke er ikke en perfekt roman, men den kommer veldig nært. Brynjulf Jung Tjønns forfatterskap er virkelig verdt å få med seg og denne romanen er helt klart en av hans beste. ★★★★☆

Frostrøyken frå munnen vår likna snakkebobler, sjølv om vi gjekk der tause, fylte eg ord inn i desse snakkeboblene, eg fylte inn samtaler mellom oss, alt det eg ønskte vi kunne seie til kvarandre, men som vi ikkje sa.

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Senteret av Victoria Durnak | 157 s. | gratis leseeksemplar
34518083
En ung kvinne har flyttet alene til en ny by og født et barn. Hun har seks måneder på å finne et navn til babyen, men føler ingen tilknytning til det lille barnet. Det kunne vært et hvilket som helst barn hun gikk rundt og passet på. For å få tiden til å gå, vandrer hun rundt på det lokale kjøpesenteret og observerer menneskene der. Senteret er en kort romanom å være alene og om å leve med fødselsdepresjon. Jeg likte den veldig godt. Stilen til Durnak minner om Erlend Loe, det er noe med humoren og det konkrete språket. Det er enkelt, men samtidig blir det tydelig at det er mye som ligger bak. Durnak får virkelig til det der med undertekst. Hun får sagt mye uten å si det direkte. Selv om jeg likte romanen godt, føler jeg ikke at den når helt opp til «toppen». Det blir litt for lite til at jeg vurderer den som noe av det beste jeg har lest, men det er absolutt en fin liten roman det er verdt å få med seg. ★★★★☆

Egentlig er jeg en sånn person som har ris, mel og tørre bønner i gjennomsiktige oppbevaringsbokser i skapet. Egentlig liker jeg brettekanter. Tidligere forstod jeg ikke hvordan det kunne bli så rotete hos andre, jeg tolket det som svak karakter eller dårlig prioriteringsevne. Men etter at jeg kom til Skien har jeg ikke klart å holde orden.

Leiligheten av Nora Szentiványi | 214 s.
33782941Leiligheten
er historien om en familie og en leilighet. I 1970 pakket et ungt par en koffert og flyktet fra Ungarn med et spedbarn på armen. Barnets mormor ble igjen i Budapest, i leiligheten hun inntil da hadde delt med den lille familien. I romanen møter vi barnet som har blitt voksen. Hun forteller leilighetens historie, som også er mormorens historie, og en historie om flukt og å leve adskilt fra de man er glad i. Historien fortelles gjennom sporadiske glimt som gradvis gir leseren innblikk i hva som skjedde da den lille familien flyktet i 1970 og hvordan det gikk med mormoren som ble igjen alene. Fortelleren forteller med en nærhet samtidig som hun har en viss avstand. Det gjør at man føler at man aldri kommer helt nært nok, selv om historien er ganske detaljert. Jeg kunne nok sagt veldig mye om denne romanen og det aller meste ville vært positivt, men jeg tror det er en sånn type bok som man må oppleve selv. For det er det romanen er – en opplevelse. En virkelig god en. ★★★★

Det er rotete i leiligheten og det ligger noen påbegynte brev framme. De begynner: Mor, ikke let etter oss, vi har reist. Ingenting mer. Hun klarte ikke å skrive noe mer. Hun prøvde flere ganger, men det ble ikke mer. Vi har reist, vi lar høre fra oss, ikke let etter oss. Mor, vi reiser. Hun avslutter ingen av dem.

Elskere av Mattis Øybø | 341 s.
31935614
22. juli 2011 ligger Mikkel på et hotellrom og venter på Anna. I over ti år har de tilbrakt noen timer i måneden sammen på ulike hotellrom før de har dratt tilbake til sine vanlige liv med hver sin familie. Akkurat denne fredagen dukker ikke Anna opp. Samme ettermiddag går en bombe av ved regjeringsbygningen i Oslo. Mikkel mister en han er glad i, men tvinges til å sørge i hemmelighet. Elskere er en velskrevet roman om en mann det er vanskelig å like. Historien er ubehagelig, men engasjerende. Det er vanskelig å føle sympati for en mann som har vært kronisk utro og løyet til familien sin i mange år, men samtidig kan man forstå sjokket av det plutselige tapet og det at han ikke kan dele det med noen. Det er en ambivalens der som fungerer veldig godt. Noe av det som trekker romanen litt ned for min del er referansene til 22. juli. Jeg forstår hva Øybø forsøker å gjøre, han ønsker både å sette en ramme og vektlegge kontrasten mellom nasjonens sorg og Mikkels, men det virker likevel litt for påtatt. Som om han bruker 22. juli fordi han vet at det vil skape en veldig spesifikk reaksjon hos de norske leserne. Dette til tross mener jeg at Elskere er en veldig sterk roman det er verdt å få med seg. ★★★★☆

Han strakte hånden ut, og Johannes tok den. Han sa jeg kondolerer, og Johannes nikket. Mikkel tenkte at nå ville han bli gjenkjent, nå ville noen si hvordan våger du å komme hit, for det fantes ikke løgn i ham lenger, alt lå åpent for alle å se. Her står elskeren hennes. Han er kanskje kledd i svart, men har ingen del i denne sorgen. I tretten år stjal han fra dem. Hver time, hvert minutt, et tyveri.

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Rastløs av Kenneth Moe | 109 s.
27216965En ung mann skriver brev til kvinnen som avviste ham. Han drives av tvil og uforløst begjær og forsøker å skrive seg frem til en ny forståelse av sin egen ensomhet. Samtidig mistenker han at det er litteraturen som har skyld i det hele. Han drømmer derfor om en litteratur som kurerer behovet for litteratur, en litteratur hvor livet har forrang. Rastløs er en tenkebok. Kenneth Moe skriver direkte og ærlig og klarer å sette ord på noe mange kan kjenne seg igjen i, uten at det blir klisjéfylt eller for mye. Jeg likte romanen godt da jeg leste den, men helt ærlig er det en roman man glemmer litt. Han har mange fine poenger og setninger, men hvor mye sitter egentlig igjen etterpå? Nå har det gått noen uker siden jeg leste den og jeg merker at jeg ikke husker så mye av det jeg leste. Samtidig vet jeg jo at det var en god leseopplevelse. Jeg tror nok jeg må lese den en gang til, og det er absolutt et godt tegn at jeg virkelig har lyst til og ser frem til å gjøre det! ★★★★☆

Jeg er full av løsninger, men løsningene er ikke interessante, slik problemet er interessant, for løsningene er ikke meg, slik problemet er det.

Den 13. disippel av Tom Egeland | 496 s.
21525272
I 1978 avdekker en israelsk arkeolog en grav fra oldtiden. Samme dag forsvinner han sporløst og det israelske militæret overtar utgravningen. De forsegler gravkammeret. Noen tiår senere trygler en døende kollega Bjørn Beltø om hjelp, samtidig som hennes mann og sønn blir overfalt av ukjente gjerningsmenn. Sammen med datteren til den forsvunne arkeologen reiser Bjørn Beltø ut i verden for å komme til bunns i mysteriet. Den 13. disippel er bok nummer fem med Bjørn Beltø som hovedperson. Jeg leste og likte de fire første bøkene ganske godt, men denne falt virkelig ikke i smak hos meg. Mysteriet er for all del spennende og godt lagt frem, men det er noe med rammen som skurrer. Jeg holdt på å gi opp boka flere ganger av én enkel grunn: Bjørn Beltø er utrolig irriterende. Han bruker halve boka på å sikle etter Rebecca og sutre over at hun ikke vil ha ham. Han oppfører seg som en fjortenåring som er sur fordi jenta han liker ikke liker han tilbake. Det er både tullete og provoserende. Romanen er underholdende, men det holder ikke, det blir for mange rare tankespinn, det blir for surrete. Mysteriet og det som faktisk er interessant med romanen forsvinner. Jeg klarer ikke å bry meg om de klarer å løse gåten når jeg misliker hovedpersonen og måten han tenker på så sterkt. Romanen får to stjerner av meg, men jeg er fortsatt usikker på om den egentlig fortjener det. Håper Tom Egeland skjerper seg før han eventuelt skriver bok nummer seks om Bjørn Beltø. ★★☆☆☆

Arkeologer graver i jord, teologer graver i ord.

Er hun din? av Nils-Øivind Haagensen | 233 s.
31457236
Det er sommer, og Are blir invitert i bursdagen til en venninne han ikke har sett på flere år. Feiringen er i et sommerhus på en øy. I huset finnes seks år gamle Eira, som får øye på Are og begynner å stille ham spørsmål. Samtalene med den lille jenta åpner rom i Are som har vært lukket i lang tid. Historien om barnet som aldri ble født blir gradvis avdekket. Er hun din? er en kort roman som rommer mye. Det jeg kanskje liker aller best er hvordan Haagensen skriver frem forholdet mellom Are og Eira. Samtalene dem imellom er både morsomme og realistiske samtidig som de peker på noe alvorlig. Jeg liker også måten historien fortelles på. Det er fragmentert, men ikke uforståelig. Stemningen i boka er så sår. Man får en god forståelse for Are, selv om man kanskje ikke kan relatere til hans sorg. Jeg satt med klump i halsen gjennom store deler av teksten. Dette er virkelig en god roman, jeg kunne bare ønske den var enda litt mer. Jeg følte at det var noe som manglet, selv om jeg ikke helt klarer å sette ord på hva det var. ★★★★☆

Han sitter på en stol i det grønne, tilfeldige gresset, sitter med Mac-en i fanget og forsøker å huske det med utgravinger og kropper og vennskap og tid. Misunner gresset at det bare har én ting å konsentrere seg om: vokse og være gress.

boksnakk

Bøker lest i mars

17622844_10158674327055727_1574103904_o

Denne måneden gjorde jeg det jeg egentlig aldri hadde tenkt til å gjøre. Jeg begynte å lese ebøker. Det begynte som en nødløsning da jeg ikke hadde råd til de bøkene jeg hadde aller mest lyst til å lese, og etter at jeg først hadde begynt, var det så lett å bare fortsette. For én ting skal ebøker virkelig ha, de er lett tilgjengelige. Denne måneden leste jeg til slutt 11 bøker til sammen, 9 av dem leste jeg på mobilen. Det er tall jeg er veldig fornøyd med, selv om jeg ikke leste så mange av de bøkene jeg egentlig hadde planlagt å lese.

Jeg leste:

  • Et sted på grensen av Emilie Edland
  • Chicks o’hoi av A. N. P.
  • James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug
  • Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm
  • Rastløs av Kenneth Moe
  • Den 13. disippel av Tom Egeland
  • Er hun din? av Nils-Øivind Haagensen
  • Leiligheten av Nora Szentiványis
  • Alt det lyse og alt det mørke av Brynjulf Jung Tjønn
  • Elskere av Mattis Øybø
  • De urolige av Linn Ullmann

Den beste boka:
Jeg leste mange gode bøker denne måneden, men favoritten min er nok James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug. Den er velskrevet og forteller en engasjerende historie. Jeg synes den begynner bedre enn den slutter, men det er absolutt en veldig imponerende debutroman. Ellers likte jeg også Er hun din? av Nils-Øivind Haagensen og Leiligheten av Nora Szentiványis veldig godt! Leiligheten er nok den beste boka jeg leste denne måneden, selv om jeg likte James Franco spytter når han snakker best.

Den dårligste boka:
Det må nok være Chicks o’hoi av A. N. P. Jeg har skrevet mer om hvorfor her. Jeg likte heller ikke Den 13. disippel av Tom Egeland spesielt godt, det skal jeg si mer om i et innlegg om ikke så lenge.

Månedens sitat:

Hva om litteratur er både symptom og medisin om hverandre? Hva om det skifter så umerkelig mellom de to, at man tror det er det ene, når det egentlig er det andre?
– Kenneth Moe, Rastløs

Lesemål for neste måned:
Å fortsette å lese mye. Akkurat nå vil jeg bare komme meg gjennom mye litteratur, det er ikke egentlig så viktig hva det er. Jeg vil også prøve å lese litt bredere og ikke bare lese norske forfattere.

Hva leste dere i mars?

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Uten vesentlige feil eller mangler av Linda Skomakerstuen
33783750Elvira bor alene i barndomshjemmet sitt i Risør. Hun jobber som revisor og trives best i sitt eget selskap. Andre mennesker forstår hun seg ikke på. Hun holder dem helst på avstand. Dette fungerer fint helt til den pensjonerte jordmoren i nabohuset brått dør og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner. Elvira mistenker at noe ikke er helt som det skal og bestemmer seg for å nøste opp det som tilsynelatende er et mysterium med mange løse tråder. Uten vesentlige feil eller mangler forsøker å være mange ting samtidig. Den er litt krim, litt humor, og litt kjærlighetsroman. Jeg mener ikke at dette er en umulig kombinasjon, men Skomakerstuen får det dessverre ikke helt til. Det blir rotete og til tider rett og slett litt fjasete. Humoren bygger på stereotyper vi har sett før, karakterene fremstår som typer og store deler av romanen forsvinner i forutsigbare retninger og dårlige dialoger. Romanens største svakhet ligger for meg i språket. Det er enkelt og pregløst, til tider både stivt og klønete. Romanen har for all del en slags varme og deler av historien er interessant, men det blir borte i et mysterie som egentlig ikke er spesielt spennende å følge med på. Jeg blir mer irritert enn interessert. ★★☆☆☆

Hvordan er det med deg, Elvira Antonsen? Er du uten vesentlige feil og mangler?

James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug
33797443
Kenneth samler på stjerneskudd og bruker hvert ønske på at storesøster Jenny ikke skal forsvinne. Han kommer fra en familie som ikke klemmer og han drømmer om å leve av å skrive. Før han flytter hjemmefra, må han knekke mormoren og få henne til å avsløre alle hemmelighetene sine før hun dør. Etterpå drar han ut i verden og får oppleve hvor vanskelig det kan være å være seg selv og å leve av det man alle helst vil. James Franco spytter når han snakker er en veldig sterk roman. Erik Eikehaug skriver godt, han er tydelig og morsom. Selv om historien selvfølgelig er ganske spesifikk, er det mye mange kan kjenne seg igjen i. Romanen tar for seg mange ulike temaer uten at det blir rotete. Han beskriver blant annet godt hvordan det kan føles å ville skrive samtidig som man føler at man ikke er helt god nok. Jeg kjenner meg godt igjen i følelsen av å sitte i et rom sammen med andre skribenter og føle at jeg er den svakeste. Karakterene hans er dessuten tydelige og komplekse. Jeg koste meg veldig da jeg leste denne. Det er en varme og humor der som gjør den til tider tunge tematikken lettere å svelge. Jeg liker også at han tør å ta med virkelige personer inn i romanen. James Franco gjør seg bra som romankarakter! Er dette en perfekt roman? På ingen måte. Men det skal den heller ikke være. Det er en god roman, en fengende roman. En roman alle burde lese. ★★★★★

«I love you, I love you, I love you, I love you.»
Jeg klarer bare å si det på engelsk. Sier jeg det på norsk, blir jeg flau. R-en i elsker er for voldsom.

Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm
30622333
Jens er redd for mange ting. Han er redd for å drite seg ut, redd for vann og redd for blod. Edor er ikke redd for noe. Han er sammen med Beate, øver på nye skatetriks, bader i havet og svømmer lenger ut enn han burde. Så møter han Jens og plutselig er Edor redd for noe likevel. Han er redd for måten Jens får det til å krible i magen hans på. Nærmere kommer vi ikke er Monika Steinholms andre ungdomsroman. Jeg likte veldig godt debuten Fuck verden da jeg leste den i 2015 og har hatt lyst til å lese bok to lenge. I Nærmere kommer vi ikke får vi gjensyn med karakterene fra forrige roman, men i denne er det Jens som er hovedpersonen. Vi følger han i en tid der han forsøker å akseptere den han er. Jeg likte nok ikke denne boka like godt som jeg likte den første, men den er likevel god. Jeg liker måten Steinholm skriver om seksualitet på, jeg liker at hun velger å vise bredden og ikke bare bruker stereotyper. I tillegg skriver hun med et godts språk og skaper gode karakterer. Jeg synes kanskje at denne romanen manglet litt på handlingsfronten, det ble litt for knapt for min del, men det er absolutt en god roman om forelskelse og å forsøke å finne ut av sin egen seksualitet. Jeg kunne ønske jeg hadde lest flere romaner som dette da jeg var 16, jeg tror Steinholm treffer målgruppa veldig godt. ★★★★☆

Hvor mye tid skal jeg egentlig måtte gi fra meg? Jeg kan ikke gå hele livet og vente på folk. Man vet aldri hvor lang tid man har. Venter man for lenge, er det kanskje for sent. Jef vet allerede hva de kommer til å skrive på gravsteinen min. Han ventet.