bloggutfordring, filmsnakk

3 filmer

tumblr_ojy62z8M5m1v72lido1_1280
Fra What’s Eating Gilbert Grape (1993)

3 filmer jeg kan se igjen og igjen:

  • What’s Eating Gilbert Grape (1993)
  • Like Crazy (2011)
  • Good Will Hunting (1997)

3 filmer alle burde se:

  • Pride (2014)
  • Short Term 12 (2013)
  • Inside Out (2015)
tumblr_n5ojnyROM21rsyukao1_1280
Fra Short Term 12 (2013)

3 filmer jeg har lyst til å se:

  • Lion (2016)
  • Moonlight (2016)
  • Carol (2015)

3 filmer som sannsynligvis får deg til å gråte:

  • The Green Mile (1999)
  • Remember Me (2010)
  • Brokeback Mountain (2005)
tumblr_mr3t9f87qn1sepgu3o1_1280
Fra The Best Exotic Marigold Hotel (2011)

3 filmer du garantert blir i bedre humør av:

  • The Best Exotic Marigold Hotel (2011)
  • Easy A (2010)
  • Chef (2014)

3 filmer som passer perfekt om sommeren:

  • Somewhere (2010)
  • A Summer’s Tale (1996)
  • About Time (2013)
tumblr_naenjzk7Tw1r4gmf9o1_500
Fra A Summer’s Tale (1996)

Har du noen gode filmtips?


Jeg er med i en bloggutfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Forrige uke var tema «Kroppen», denne ukens tema er «3 filmer».

De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Anniken • Ester Maria • Benedicte • Kine

filmsnakk

Fire fine filmer

CONTE D’ÉTÉ (1996) av Eric Rohmer

Gaspard reiser til den franske kystbyen Dinard i håp om å møte jenta han tror han er forelska i. Han har bare vært i byen i kort tid når han møter Margot som jobber på en restaurant i byen. De to finner raskt tonen og begynner å tilbringe mye tid sammen. De diskuterer Gaspards følelser for jenta han venter på og Margot introduserer han etter hvert for en tredje jente. Filmen har gode dialoger og nydelige bilder. Karakterene er troverdige og nyanserte. Selve historien er enkel, men gjenkjennelig og ikke minst realistisk. Man blir litt forelska og litt irritert og så lengter man kanskje litt ekstra etter sommeren og sola.

PEOPLE PLACES THINGS (2015) av James C. Strouse
Will Henry er nyskilt og sliter med å balansere rollen som far med en travel hverdag som lærer og forfatter av grafiske romaner. Han skjønner at han må starte på nytt, men sliter med å komme over at kona forlot ham. Filmen handler om å ikke helt få til hverdagen, om å være pappa, om å være lærer og elsker og venn og å være veldig forvirra. Både karakterene og dialogene er troverdige og nyanserte. Jeg liker at man både elsker og hater Will litt, at man både blir frustrert og får sympati for han.
SHORT TERM 12 (2013) av Destin Daniel Cretton
Grace jobber som veileder på et gruppehjem for tenåringer med ulike problemer. Hun bor og jobber sammen med kjæresten, Mason, men har problemer med å åpne seg for han. Når en ny jente ankommer gruppehjemmet rives Grace mellom forholdet til Mason og arbeidet med ungdommene. Filmer handler om alle de utfordringene og problemene som kommer med å være ungdom og ung voksen. Regissøren Cretton skrev også manuset til filmen og baserte seg på sine egne opplevelser når han skrev. Både det velskrevne manuset og gode skuespillere gjør at denne filmen virkelig skiller seg ut. Jeg ble imponert over at man kan fortelle om så mye vondt på en så vakker måte.
STANDING UP (2013) av D. J. Caruso
På en sommerleir for barn går en tradisjonell spøk ut på at en gutt og en jente velges ut som «geiter». De blir rodd ut til en øy der de tvinges til å kle seg nakne før de blir etterlatt til seg selv resten av natta. Når Howie og Grace velges ut bestemmer de seg for å rømme heller enn å bli værende og bli latterliggjort når noen kommer og henter dem neste morgen. Filmen handler om hvor slemme barn kan være med hverandre, men også om styrken de kan finne sammen. Den handler mobbing og vennskap og vanskelige familieforhold. Jeg liker det eventyrlige ved reisen og vennskapet mellom Howie og Grace. Selv om historien er vond, får filmen også frem mye av det som er godt og fint med å være barn.
Alle filmene er tilgjengelige på amerikansk Netflix.
boksnakk, denne måneden, filmsnakk

Lest og sett i november:

Lest:

Kristinas far forlot henne og moren da hun var liten. Nå har de tatt opp kontakten igjen og Kristina bestemmer seg for å dra og besøke ham i noen uker i sommerferien. Hjemme hos faren blir hun for det meste etterlatt til seg selv, men etter hvert møter hun Adam som introduserer henne for Crank (Metamfetamin). Dette møtet forandrer Kristinas liv for alltid. Hun skaper sitt eget alter ego – Bree – og blir fort svært avhengig av stoffet. Crank er skrevet på vers og man får derfor ikke så mange detaljer, men heller en slags følelse av hva som skjer. Deler av romanen er veldig gode og gir et godt innblikk i avhengighet og konsekvensene av det, men noe blir dessverre litt for mye på en eller annen måte. Forfatteren har basert boka og handlingen på datterens liv, noe som gir en ekstra nærhet. 3/5!

Ingvild Burkeys diktsamling Den mest tenkelige av alle verdener bærer preg av en sterk poetisk diksjon og en steil subjektivitet. Hun skriver om barndom, drømmer, livet under havoverflaten, minner og mer. Diktene er enkelt utformet og er skrevet uten noen form for tegnsetting. Denne diktsamlingen leste jeg i sammenheng med poesiukene på skolen og jeg tror nok at jeg ikke ville ha funnet frem til den på egenhånd. Jeg følte at det var en veldig variert samling med noen dikt som traff meg veldig og noen dikt som ikke ga meg stort i det hele tatt. Det betyr ikke nødvendigvis at noe er dårlig, men heller det at jeg ikke er vant til å lese dikt og ofte har problem med å få ordentlig tak i mye poesi. 3/5!

Jessie Cave er nok aller mest kjent for rollen som Lavender Brown i Harry Potter, men de som følger med på sosiale medier vet at hun også er komiker og kunstner. Hver dag de siste årene har hun tegnet en doodle som hun har lagt ut på twitter. Disse tegningene handler om alle sidene ved å like noen, forelskelsen, vennskap, forhold og brudd. I boka Love Sick har hun samlet noen av sine aller beste tegninger og resultatet er fantastisk. Jeg har fulgt Jessie på twitter i mange år og kjøpte selvfølgelig boka med en gang den kom ut. Hun har en utrolig god og gjenkjennelig humor og det er så fint at hun tør å vise frem virkeligheten på denne måten! 5/5!

Max Hansen er regissør på turné med et teaterstykke på tvers gjennom USA. Over tjue år tidligere flyttet han til Amerika sammen med søsteren og foreldrene deres. Helst skulle han ønske at han aldri hadde reist fra Norge, men nå kan det hende at han har blitt amerikaner. Max er søvnløs og kjører alene gjennom landet. Han tenker tilbake på livet han har levd så langt og alle menneskene han har møtt, og da kanskje spesielt på bestevennen og skuespilleren Mordecai, kjæresten og kunstneren Mischa og onkelen og pianisten Owen. Max, Mischa og Tetoffensiven er en roman om de som har vært i krig og de som demonstrerte mot dem, om hyperrealistiske malerier og jenter som ligner på Shelley Duvall, om solen ute på Fire Island og en ettertraktet arbeidskopi av Apocalypse Now, men mest av alt er det en roman om spørsmålet som enhver som har reist hjemmefra før eller siden må stille seg: Hvor lenge kan man egentlig være borte før det er for sent å dra hjem? Johan Harstad er uten tvil min favorittforfatter. Ikke bare skriver han ufattelig godt, men han kan så mye også. Romanen om Max inneholder så uendelig mye kunnskap, Harstad viser en god kjennskap til både historie, teknikk, vitenskap og teater. Han vet akkurat hva han skriver om og han klarer å få frem alt det han vil på en god og troverdig måte. Gjennom romanen beskriver han en karakterutvikling som er så gjennomført at det like gjerne kunne ha vært en biografi om virkelige mennesker. Harstad kjenner karakterene og deres historie ut og inn, i den grad at det virker som om han vet hva de har gjort hver dag hele livet. Det eneste som kan trekke denne romanen litt ned er omfanget av den. Den er enormt lang (nesten 1100 sider!) og man må dermed sette av mye tid for å få lest den. Jeg leste den på under to uker, men da leste jeg i mange timer hver dag og kanskje i overkant fort. Romanen er mildt sagt tettskrevet og fylt av uendelig mange sidespor. Jeg tenker at den enten burde ha blitt kortet ned enkelt steder eller blitt delt opp i flere romaner, rett og slett fordi jeg tror at lengden skremmer bort altfor mange lesere. Dette er en så bra roman at alle burde lese den, men dessverre tror jeg ikke at mange nok kommer til å gjøre det. Uansett er det en bok jeg er veldig glad for å ha lest og jeg kommer nok til å plukke den opp igjen flere ganger senere. 5/5!


Persepolis handler om Marjane Satrapi og hennes barndom og ungdomstid i en stor og omsorgsfull familie i Tehran under Den iranske revolusjon. Den handler om motsetningene mellom det private og det offentlige livet i et land preget av politisk omveltninger, om hennes år på videregående skole i Vienna, om å vende hjem igjen og om hennes senere frivillige eksil fra hjemlandet. Det er en roman om en ung jentes oppvekst som både er gjenkjennelig og opprørende og om hvordan hennes liv flettes sammen med landets historie. Persepolis er en grafisk roman. Den er selvbiografisk og gir et innblikk både i Satrapis liv og Irans historie. Det er en veldig sterk roman med mange inntrykk. Jeg visste så og si ingenting om Irans historie før jeg leste denne og dette var definitivt en bra introduksjon. Satrapi skriver reflektert og ærlig om sine egne opplevelser, men jeg får likevel ikke inntrykk av at hun er styrende og forsøker å presse meningene sine på noen. 5/5!


Sett:

  • Love, Rosie
  • I Am Slave
  • Unge lovende
  • Ask Me Anything
  • 6 Years
  • Someday this pain will be useful to you
  • The Ice Princess
  • The Hunger Games: Mockingjay, part 2 (kino!)
  • Patti Smith: Dream of Life
  • Pitch Perfect 2
  • Big Hero 6
  • Master of None, sesong 1
  • A Woman of No Importance
  • Happy Christmas
  • An Ideal Husband

Et av de aller største høydepunktene i november var den norske serien Unge lovende. Den setter så utrolig godt ord på hvordan det er å være ung og ville noe så sterkt at man ikke klarer å tenke på noe annet. Ellers i november så jeg for det meste på film. De fleste filmene jeg så var ganske midt-på-treet, men noen var veldig gode. Jeg likte spesielt godt Patti Smith’s Dream of Life, A Woman of No Importance og Mockingjay (som jeg så to ganger på kino!). I slutten av måneden så jeg dessuten serien Maser of None som jeg likte veldig veldig godt, og da spesielt episode 7: Ladies and Gentleman. Anbefales veldig!

Hva leste og så du på i november?

    boksnakk, denne måneden, filmsnakk

    Lest og sett i oktober:

    Lest:

    Unn går for langt inn i den frosne fossen og forsvinner. Siss kjemper en lang vinter mot frosten i sitt eget sinn. Is-Slottet handler om vennskapet mellom to jenter i gryende pubertetsalder. Jentene opplever å knytte bånd på en måte de ikke kan forklare. Romanen handler om å være et barn som står på terskelen til de voksnes verden. Det handler om hva sorg og savn kan gjøre med et voksende sinn. Is-Slottet er en av de sterkeste romanene jeg har lest. Tarjei Vesaas har et gripende språk og han er en utrolig historieforteller. Han gir et troverdig bilde av de unge jentene han skriver om og klarer å gi en god innsikt om verdenen de lever i. 5/5!

    I 1983 blir snart tre år gamle Jung Suh-soo adoptert fra Sør-Korea til Norge. I den lille bygda Feios i Sogn og Fjordane får han navnet Gjermund Brekke. Han vokser opp som enebarn og odelsgutt i idyllisk vestlandsnatur, men kjenner seg fremmed hjemme på gården. 29 år gammel har han etablert seg i Oslo med kone og barn. Likevel plages han av sin adoptivbakgrunn. Selv om Kinamann ikke er en selvbiografi, er det naturlig å dra linjer mellom livene til karakteren Gjermund Brekke og forfatteren Brynjulf Jung Tjønn. Romanen er på mange måter en fiksjonalisert versjon av forfatterens eget liv. Jeg har tidligere lest to av Tjønns romaner og elsket dem, men denne når dessverre ikke helt opp hos meg. Jeg får rett og slett følelsen av at den hviler litt for mye på historien og ikke legger så mye i verken språk eller utforming. Det er ingenting som overrasker meg noe særlig og flere steder opplever jeg at det er unødvendige gjentakelser av de samme tingene. Jeg får kanskje litt følelsen av at han undervurderer leseren og dermed til tider overforklarer. Likevel tenker jeg at dette er en roman man absolutt bør lese, det ligger mye interessant og fint i den om identitet, arv og rasisme. 3/5!

     
    Ti år gamle Finn og moren bor i en liten leilighet på Årvoll i Oslo på slutten av 1960-tallet. I likhet med mange andre på den tiden, er det knapt med penger i Finn og morens liv. Derfor bestemmer moren seg for at de skal få en leieboer inn i huset. Annonsen de plasserer i avisa fører til at de blir kontaktet av moren til Finns halvsøster: Linda. Finns far er død og Lindas mor klarer ikke å ta vare på henne. Dermed bestemmer Finns mor seg for at hun må ta på seg ansvaret for Linda. Vidunderbarn fortelles gjennom øynene til tiåringen Finn og vi får et godt innblikk i hans tanker og følelser. Roy Jacobsen skriver på den måten frem en sterk skildring av en barndom. Gjennom barnets blikk beskriver han de vanskelige mellommenneskelige forholdene. Han gir dessuten et godt innblikk i tiden Finn vokser opp i. Jeg likte romanen veldig godt, men tenkte kanskje til tider at det ble litt ensporet. Barneblikket er på mange måter godt, men det er også begrensende og til tider føles det som blir fortalt rett og slett litt for begrenset. 4.5/5!

    Mikey er bare en vanlig gutt som ønsker å fullføre skolen og gå på skoleballet. Han er ikke en av de utvalgte. Han skal ikke redde verden. Hans største utfordring er å finne motet til å spørre Henna om hun vil gå på ballet sammen med han, helst før noen sprenger skolen. Igjen. Rundt Mikey kjemper «the indie kids» en desperat kamp om å redde verden mens Mikey og vennene hans bare forsøker å komme seg gjennom hverdagens vanskeligheter. The Rest of Us Just Live Here er en bok jeg hadde veldig høye forventninger til. Jeg er veldig glad i Patrick Ness og har elsket det jeg har lest av ham tidligere. Denne boka ble jeg dessverre veldig skuffet av. Den hadde et godt utgangspunkt, å fortelle om en karakter som ikke er helten, men dessverre blir det dårlig utført. Karakterene er flate og den eneste egentlig dybden de tillegges er deres diverse psykiske problemer. Mikey har for eksempel OCD og angst/depresjon. Hadde det vært en vanlig ungdomsbok hadde den vært helt grei, men opplegget med «the indie kids» og verden som må reddes ved siden av blir rotete og lite troverdig. Boka blir dermed ikke så mye mer enn enkel underholdning, men heldigvis velskreven underholdning. 3/5!

    Selvportrett er ikke en selvbiografi, men nettopp et selvportrett i skrift. Den beskriver ikke forfatterens livsløp, men gir en konstellasjon av fakta og påstander – hovedsakelig sannferdige – om ham. Ti dager etter at Levé hadde overrakt manuset til sin siste bok Selvmord til sin forlegger, tok han livet av seg, kun 42 år gammel. Romanen handler da også om selvmord, men ikke forfatterens eget; i stedet er boka en usminket granskning av livet – og endeliktet – til en av forfatterens næreste venner. Romanene Selvportrett / Selvmord er to veldig sterke leseropplevelser. Skrivestilen er ulik det meste jeg har lest tidligere og det er noe med enkeltheten i det som virkelig treffer meg. Levé klarer å si mye med lite. Hver setning har betydning, hver formulering føles nøye gjennomtenkt. Jeg tror nok disse to verkene er noe man enten elsker eller hater, kanskje avhengig av om man klarer å relatere seg til det man leser. Min opplevelse var i alle fall såpass sterk at jeg vil påstå at det er noe av det beste jeg har lest. 5/5!

    After You fortsetter en stund etter der Me Before You sluttet. Lou Clark har ikke glemt. Halvåret hun fikk sammen med Will Traynor forandret henne for alltid. Etter å ha forsøkt å reise og leve slik Will ønsket at hun skulle gjøre, har Lou endt opp med å jobbe i en bar på flyplassen. Der jobber hun lange skift for en utakknemlig sjef og kommer hjem til leiligheten hun kjøpte for arven etter Will. En dag får hun besøk av en hun aldri hadde sett for seg at kunne eksistere. After You er skrevet i kjent Jojo Moyes-stil. Språket flyter lett og karakterene er enkle å forholde seg til. Jeg var nok en av dem som syntes at Me Before You var helt grei, men ikke så mye mer og jeg hadde ikke så veldig høye forventninger til oppfølgeren. Likevel klarte den å skuffe meg. Historien føles som en eneste stor klisjé og jeg opplever det hele som lite troverdig og ganske karikert. Spesielt noen av vendingene mot slutten av boka gjorde at jeg satt igjen med følelsen av å ha kastet bort tiden på en bok som egentlig aldri burde ha blitt skrevet. Det eneste som veier litt opp er at boka tidvis klarer å underholde. 1.5/5!

    Det er begynnelsen av sommeren i en liten by i Irland. Emma er 18 år, vakker, lykkelig og selvsikker. En kveld holdes det en fest. Alle er der og alles øyne er på Emma. Neste morgen våkner hun på verandaen utenfor huset sitt. Hun kan ikke huske hva som har skjedd eller hvordan hun har havnet der, men det vet alle andre. Bilder som ble tatt på festen viser hva som skjedde med Emma den natten, men noen ganger vil ikke folk tro på det de ser rett foran seg, spesielt ikke når det gjelder byens store helt. Asking For It er en usensurert historie om en jente som blir voldtatt og senere isolert og latterliggjort av samfunnet rundt seg. Den gir et brutalt bilde av opplevelsen og tankene som oppstår i ettertid. O’Neill viser hva skyldfølelse og skam kan gjøre med et ungt menneske som blir presset fra alle kanter. Det er vondt å lese og mange av temaene og problemstillingene som tas opp er gjenkjennelige. Personlig tenker jeg at det som skjer med Emma i romanen er litt for ekstremt til at det blir helt troverdig. Selvfølgelig kan slike ting skje, men jeg tenker at boka hadde stått sterkere hvis hendelsen var mindre overdreven. Likevel tenker jeg at det er en veldig viktig bok som tar opp skyldspørsmålet uten å være belærende. Jeg likte dessuten godt at slutten ikke var lykkelig og oppklarende, men heller realistisk og vond. 4/5!

    Da Anne Lamott var liten satt broren hennes og forsøkte å skrive en rapport om fugler som han hadde hatt tre måneder på å skrive. Den skulle leveres neste dag og han var fullstendig lamslått av det store arbeidet han hadde foran seg. Da satte faren seg ned ved siden av han og sa at han skulle ta en fugl om gangen. ‘Bird by bird, buddy. Just take it bird by bird.’ Bird by Bird er en steg-for-steg guide til skriving og å leve som en skriver. Lamott gir tips om alt fra hvordan man skal komme i gang til karakterer og handling og om hvordan man skal vite når man er ferdig. Rådene er ofte kombinert med historier og erfaringer fra forfatterens eget liv. Boka føles ærlig og gir et godt innblikk i hvordan det er å leve av å skrive. Jeg likte den godt og ble både inspirert og motivert av å lese den, men det er ikke en bok du bør lese med en forventning av å bli veldig overrasket. De fleste av rådene er ganske selvfølgelige, men det er likevel noe med måten Lamott skriver på som gjør at man rives litt ekstra med. 4/5!

    Sett:

    • The Match Factory Girl
    • Dans Paris
    • Shrek the Musical 
    • Backcountry
    • Gilmore Girls, sesong 4
    • Le mépris
    • Love Crazy
    • Corpse Bride
    • Not Another Happy Ending
    • Fucking Åmål

    Denne måneden hadde vi to uker med film på skolen og jeg så derfor fire filmer sammen med klassen. The Match Factory Girl, Dans Paris, Le mépris og Love Crazy er alle filmer jeg sannsynligvis aldri ville ha sett hvis jeg ikke hadde sett dem denne måneden. Aller best likte jeg nok Dans Paris. Den kommer jeg nok til å se flere ganger. Jeg så også noen filmer på egen hånd. Den jeg likte best var Fucking Åmål, som jeg har sett før, men likte enda bedre denne gangen.
    Not Another Happy Ending var også ganske fin, veldig enkel, men morsom. Shrek the Musical er dessuten et must å se!

    Hva leste og så du på i oktober?

      boksnakk, denne måneden, filmsnakk

      Lest og sett i september:

      Lest:
      I En fremmed i verden følger vi flere ulike historier som varierer i både tid og rom, men som likevel henger sammen. Noah er seksten år og bor i et av Cape Towns bedre strøk. Han er en svart adoptert gutt i en hvit verden og lever et godt liv, men begynner etter hvert å stille spørsmål ved livet han lever. Hvor kommer han egentlig fra? Hvorfor ble han etterlatt av foreldrene da han bare var en baby? Noah bestemmer seg for å dra inn i slummen for å forsøke å finne svar. I 1652 seiler Jan van Riebeck mot sydspissen av Afrika der han har fått i oppdrag å etablere en handelsstasjon for Det nederlandske handelskompaniet. I det som senere blir Sør-Afrika må Riebeck forsøke å bygge et samarbeid med de innfødte. På midten av 1990-tallet seiler Simon Stranger over Atlanterhavet i en liten båt. Reisen blir dramatisk og når de endelig kommer frem får Simon beskjeden om at faren er innlagt på sykehus hjemme i Norge. Dette er den boka av Simon Stranger som jeg har likt aller best. Historiene er velskrevne og troverdige og vekslingen mellom dem fungerer godt. Jeg liker godt hvordan Stranger blander sin egen historie med fiksjonen. Det som kanskje trekker boka litt ned er at det etter hvert blir litt for mange tråder og litt for mye å forholde seg til. 4/5!

      I dag er ein fin dag handler om Maria. Maria er student og bor i en liten hybel i en stor by. En dag ser hun en jente som er helt lik henne selv. Denne jenta går rundt i gatene, stopper foran en grønn tredør og banker på. Maria bestemmer seg for å banke på den grønne døra. Romanen gir et innblikk i øyeblikkene og erfaringene som utgjør Marias liv. Ingrid Aanestad har et fint språk og skaper med det gode karakterer og fine stemninger. Dette er absolutt en god debutroman, men jeg følte likevel at det ble litt for lite. Den manglet for meg en ordentlig handling og det hele ble til tider litt for vagt. Heldigvis er språket så godt at man vil fortsette å lese og jeg gleder meg til å lese flere av Aanestads romaner. 3/5!

      How to be both kombinerer to historier – en om en plaget tenåring og en om en italiensk freskomaler. George har akkurat mistet moren sin. Noe av det siste de to gjorde sammen var å se «the Ferrara frescoes» og etter morens død vokser interessen hennes for kunsten. Francesco del Cossa hjemsøkes av merkelige syner av en tenåringsjente og hennes hverdag i en verden så ulik fra den del Cossa kjenner. De to historiene om kjærlighet og urettferdighet gjør tiden tidløs og leker med strukturer. Karakterene gis nye sjanser og muligheter. Jeg likte How to be both godt, men jeg tror det er en bok man må lese flere ganger for å virkelig forstå. Av og til var det som om jeg falt litt ut og måtte kjempe for å finne veien inn igjen. Likevel har Ali Smith et utrolig vakkert og annerledes språk som griper deg fast. Skrivestilen hennes er helt ulik noe jeg har sett før og jeg liker det utrolig godt. Jeg gleder meg til å lese mer av henne. 4/5! 

      Liska og Ruth bor i en liten hytte på nordkysten av Skottland. Der venter de på at deres første barn skal bli født. For å få tiden til å gå forteller de historier til det ufødte barnet, men begge holder historiefortellingen hemmelig for den andre. De har nemlig lovet hverandre at de ikke skal fortelle barnet noe annet enn sannheten. Fortellingene vokser sammen med barnet og etter hvert blir det mer og mer tydelig at sannheten likevel ligger i historiene de forteller. A Portable Shelter er en novellesamling med en fin hovedhistorie. Novellene ligger nært eventyret og er svært varierte. Jeg hadde veldig høye forventninger til denne samlingen og de ble på alle måter innfridd. Kirsty Logan skriver utrolig fint og forteller historier som både rører og engasjerer. Det som kanskje rørte ved meg spesielt er hvordan hun klarer å si så mye med få ord. Denne anbefaler jeg absolutt alle å lese! 5/5!

      Unnskyld handler om en ung kvinne som møter en ung mann. De flytter sammen nærmest umiddelbart og er fullstendig oppslukt av hverandre. Etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, virkelighet og drøm? Unnskyld har fått mer eller mindre utelukkende positiv omtale etter at den ble utgitt i 2014. Derfor var kanskje forventningene mine ekstra høye og jeg ble egentlig ganske skuffet. Ida Hegazi Høyer har et utrolig godt språk, men det hjelper ikke når historien aldri klarer å engasjere meg. Jeg tror ikke på karakterene og jeg tror ikke på forholdet mellom dem. Dessuten blir det overtydelige altfor irriterende og slutten altfor åpenbar. På meg virker det som om forfatteren forsøker å gjøre noe hun ikke helt får til. Høyer vinner på språket, men taper for min del på resten. 3/5!

      Drømmefakultetet er en litterær fantasi som tar utgangspunkt i den døde amerikanske forfatteren Valerie Solana. Da Valerie Solanas døde i et fattigherberge i San Fransisco i 1988, hadde hun levd et liv fylt av prostitusjon, fyll, stoffmisbruk og nedverdigelse, men hun hadde også utmerket seg som en usedvanlig begavet psykologistudent. Hun var et ikon, berømt og beryktet for to ting: sitt manifest Scum (Society for Cutting Up Men) og for å ha prøvd å drepe Andy Warhol. Jo mer jeg tenker på denne romanen, jo bedre liker jeg den. Sara Stridsberg skriver helt utrolig fint og er en veldig god historieforteller. Det dokumentariske materialet sklir fint sammen med fiksjonen og skaper en fortelling som griper tak i deg og holder deg fast. Den både engasjerer og rører. Jeg kommer nok til å lese denne mange ganger og om ikke så lenge kommer jeg til å lese den på originalspråket; svensk. 5/5!

      Sett:

      • Gilmore Girls, sesong 2 + 3
      • How I Live Now
      • Poldark, sesong 1
      • La Grande Bellezza
      • Sunset Blvd. 
      • Bølgen (kino!)
      • Men, Women & Children 
      I september fortsatte jeg «prosjektet» med å se alle episodene av Gilmore Girls. Jeg elsker å skli inn i en serie som er så fin og enkel når livet er litt ekstra utfordrende og stressende. Jeg så også den britiske serien Poldark som er akkurat den typen kostymedrama jeg ikke kan få nok av. Sammen med klassen så jeg to filmer jeg kanskje aldri ville ha funnet på å se på egenhånd. Den første var La Grande Bellezza som jeg likte godt. Den er veldig spesiell, men på en god måte. Sunset Blvd. likte jeg kanskje ikke like godt, men det er likevel en film det er morsomt å ha sett. Månedens kinotur ble for å se den norske filmen Bølgen som for all del var spennende, men til tider litt for utrolig. Det er ikke måte på hva Kristoffer Joner kan få til og overleve, tydeligvis!

      Hva leste og så du på i september?

        boksnakk, denne måneden, filmsnakk

        Lest og sett i august:

        Lest:

        Før hun møtte Matt hadde Ella en plan. Hun skulle komme over eksen, fullføre videregående og flytte fra Florida hvor hun har bodd hele livet. Matt var aldri en del av den planen. Det var heller ikke en del av planen å være på en fest som ble avbrutt av politiet bare minutter etter at de kom eller å tilbringe en hel kveld med å si ja til alt de kunne komme på. The Night We Said Yes er en ungdomsroman som følger et ganske typisk ungdomsromanskjema. Karakterene er forutsigbare og kjedelige, jeg har lest om akkurat de samme type karakterene før, de mangler rett og slett dybde. Historien fremstår dessuten som overdrevet barnslig med tanke på alderen det er meningen at de skal være i. De såkalte ville utfordringene de gir hverandre handler om ting som å leke nødt eller sannhet eller å klatre opp på skoletaket. Det er ingenting i denne romanen som er enten spennende eller nytt, det er rett og slett en kjedelig bok som ikke ga meg noe som helst. 1/5!


        Mark er strandet på Mars. Alene. Uten mulighet til å kontakte Jorden. Teamet han dro dit med har dratt og tror at han er død. Han har forsyninger for 11 måneder. Redningsaksjonen kommer om tidligst fire år. Alle oddsene er imot hans overlevelse, men Mark er på ingen måte klar for å gi opp. The Martian er en roman med en enorm spenningskurve. Andy Weir klarer på en imponerende måte å få en utrolig historie til å virke realistisk. Man får virkelig følelsen av at Mark er strandet på Mars og at han virkelig gjør alle de tingene han dokumenterer i loggen sin. Mark er dessuten en velskrevet karakter med en god dose sarkasme og vilje. Det som trekker boka litt ned for meg er at det noen ganger blir litt vel mye teknisk prat som går litt over hodet på meg. Det tekniske føles litt som en unødvendig måte å senke tempoet i historien på. Ellers liker jeg veldig godt humoren som løser opp i alvoret og gjør at ingenting føles fullstendig håpløst. 4/5! 

        Der jeg tenker er det alltid mørkt er en samleutgave av Stig Sæterbakkens «hemmelige» essaytrilogi, utgitt som boksingler på Flamme Forlag i tidsrommet april 2009–august 2011. Ja. Nei. Ja tar utgangspunkt i en samtale mellom Peter Handke og vennen Peter Hamm, og svinger innom både Schopenhauer, Camus og Montaigne før teksten munner ut i et forholdsvis rungende forsvar for skilsmissen. Umuligheten av å leve er et bekjennelsesskrift om barnsligheten som forfatterens dominerende personlighetstrekk, om vanskene med å ta livet på alvor, og om den grunnleggende sorg som hefter ved tilværelsen, hvor godt man enn måtte ha det. Det fryktinngydende handler om det punkt i livet hvor man blir innhentet av sine sjokkerende feilskjær, sine gresselige dumheter, sine buksespjærende blundere. Det er noe helt spesielt med språket til Stig Sæterbakken. Det føles rett og slett riktig. Denne samlingen er ikke min favoritt av ham, det er mye bra og fint i den, men mye klarte jeg ikke helt å forstå eller relatere meg til. Kanskje liker jeg det bedre etter flere gjennomlesninger. 3/5!


        Finn Easton ser verden i mil i stede for minutter. Han er epileptisk og sliter med å overbevise seg selv om at han er en virkelig gutt og ikke en karakter i farens bestselgende kultroman. Dagene tilbringer han stort sett sammen med bestevennen Cade som er langt villere enn han selv. Så flytter Julia inn i et hus i nærheten og Finn blir fort forelsket i henne. Alt ser ut til å gå i riktig retning helt til Julia plutselig forsvinner ut av livet hans igjen. 500 sideways miles er en roman om en gutt som forsøker å forstå verden han lever i og finne sin plass i den. Romanen er velskrevet med gode karakterer og en spennende historie. For meg skilte denne seg veldig ut fra de mange like og kjedelige ungdomsromanene jeg har lest de siste årene. Andrew Smith er en god forteller og han  gjør mye nytt og godt med denne romanen. Jeg kommer definitivt til å lese denne igjen, men trekker den likevel ned fordi historien noen ganger blir litt for stillestående og repeterende. 4.5/5!
        The ask and the answer fortsetter der The knife of never letting go sluttet. Todd har båret den skadde Viola til byen der de trodde de skulle finne redningen bare for å bli fanget av Mayor Prentiss. De blir øyeblikkelig skilt fra hverandre og Todd tvinges til å lære Prentiss’ nye orden. Hemmeligheter skjuler seg utenfor byen, Viola er borte og plutselig en dag begynner bombene å falle. Todd presses nok en gang til ytterpunktet for å overleve. Jeg er veldig glad i Patrick Ness og jeg likte godt den første boka om Todd. Bok nummer to i serien skuffet definitivt ikke. Det er spenning fra første side og det slutter egentlig aldri. The ask and the answer føles dessuten enda mørkere enn den første boka og presset på Todds psyke får minst like mye oppmerksomhet som det fysiske han går gjennom. Jeg liker også godt hvordan flere av karakterene får mer dybde i denne og at det ikke er noen som er bare gode eller bare onde. På tross av at jeg likte denne boka veldig godt, så trekker jeg litt ned på det at det ofte blir litt for mye og litt for utrolig, det er ikke alltid alt er helt troverdig. 4/5!

        Jack fyller fem år. Han bor sammen med moren sin i Room. Rommet har en låst dør og et takvindu. For Jack er rommet det eneste som finnes, i tillegg til Old Nick som av og til kommer på besøk om natten. Alt det han ser på tv har han alltid blitt fortalt at ikke finnes i virkeligheten, men en dag tvinges moren til å fortelle han at det finnes en verden utenfor. Room er en roman med en tung historie fortalt gjennom øynene til et barn. Emma Donoghue bruker barnets uskyldighet og nysgjerrighet til å drive historien fremover. Hun skriver godt, men til tider blir det for mye. Jeg tenkte flere ganger mens jeg leste at skrivestilen hadde gjort seg bedre i en novelle. I en roman på denne lengden ble det rett og slett for mye og jeg ble etter hvert veldig lei av alle repetisjonene. Fordi synsvinkelen er såpass bundet til femåringen Jack er det mye av historien som forsvinner og ofte føles det som et litt for stort tap. Det er absolutt en roman man burde lese, men jeg personlig ble litt skuffet av den. 3/5!

        Andreas Doppler er en vellykket mann med kone, to barn og en god jobb. En dag han er på tur i marka faller han av sykkelen. Halvt svimeslått kjenner han en ro han ikke har kjent på lenge. Erkjennelsen om farens død blir tydeligere, mens alle tankene om valg av fliser og armatur til det nye badet er borte. Hendelsen får ham til å flytte ut i marka. Han bosetter seg i telt, og en dag da han begynner å bli fryktelig sulten, slakter han en elg. Tilbake står elgkalven Bongo, som blir Dopplers nærmeste venn. Doppler er en morsom og velskrevet roman om en mann som melder seg ut av storsamfunnet. Dette er nok den aller mest kjente romanen til Erlend Loe, så det var definitivt på tide at jeg leste den. Romanen skuffer på ingen måte og forteller en underholdende historie i typisk Loe-stil. Jeg liker hvor rett-frem, men likevel absurd det hele er. Hvordan Loe forteller rare historier med en god troverdighet og selvsikkerhet. 4/5!

        William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv. Bienes historie er en velskrevet roman om bienes påvirkning på menneskenes liv. Maja Lunde skaper gode karakterer som er troverdige og lette å følge. Hun gir et godt innblikk i rollen foreldre har i sine barns liv og hvordan barnas forsøk på løsrivelse kan påvirke foreldrene. Engasjementet for naturen står sterkt gjennom romanen og det er tydelig at Maja Lunde har noe hun vil fortelle også utenom historiene vi får høre. Jeg likte romanen veldig godt, men trekker litt ned for forutsigbarhet og for at det noen ganger føltes som om historien sto litt for stille. 4/5!

        En persisk myte forteller om Akbar den store som bygget et palass som han fylte med nyfødte barn som ble ivaretatt av stumme pleiere. Dette gjorde han i et forsøk på å finne ut av om språk er medfødt eller lært. Palasset ble senere kjent som Gang Mahal (The Dumb House/det stumme huset). I romanen The Dumb House følger vi en forteller som etter morens død skaper sin egen variant av Akbars palass ved å bruke sine egne barn i et bisarr eksperiment. Når barna ender opp med å skape sitt eget musikalske språk, er det vokteren deres som blir stående utenfor. The Dumb House er uten tvil en av de mest absurde og grusomme bøkene jeg har lest. Jeg måtte flere ganger rett og slett legge fra meg boka og gjøre noe helt annet fordi det jeg nettopp hadde lest var så forferdelig. John Burnside forteller uten å legge skjul på noe, han legger frem alle detaljer og slipper leseren inn i et sinn som forhåpentligvis er ganske utenom det vanlige. Dette er nok en av de aller beste romanene jeg har lest hittil i år, så den anbefales veldig. 5/5!



        Du er menneske nå er en diktsamling om tapet av en far, om sorgen og stillheten og oppløsningen som følger etter dødsfallet. Diktene handler om å finne et annet menneske og klamre seg fast, om å prøve å lete etter mening og sammenhenger, om å komme seg ut av ensomheten. De handler om en lengsel etter kontinuitet og livsfylde. Lengselen fører ut i en poetisk undersøkelse av liv på ulike steder i verden, i avkroker, utkanter, i groper under havet. Diktene jakter på en slags rød tråd – fra urtid til nåtid til fremtid. Jeg var veldig spent på å lese denne, mye fordi jeg har fulgt Eirin Gundersen en stund gjennom blogger og andre sosiale medier. Forventningene mine ble møtt på alle måter. Tekstene er velskrevne og griper veldig tak i meg. Jeg gråt flere ganger mens jeg leste og akkurat det skjer veldig sjelden når jeg leser poesi. Det er noe veldig fint og spesielt med språket og det føles veldig nært på en god måte. Jeg kommer nok til å lese denne mange ganger. 5/5!

        Sett:

        • Kingsman: The Secret Service
        • Paper Towns (kino!)
        • Kongen av Bastøy
        • Easy A
        • Frozen
        • The Last Song
        • Dryads – Girls Don’t Cry (kino!)
        • The Walking Dead, sesong 1-5
        • Kramer vs. Kramer
        • Gilmore Girls, sesong 1
        • Blue Sushi
        I august var jeg på kino to ganger. Paper Towns er min favorittbok av John Green, så jeg gledet meg veldig til filmen og ble på ingen måte skuffet. Jeg likte spesielt godt Cara Delevingne som Margo og det at filmen klarte å fange dette med at mennesker sjelden lever opp til det bildet vi skaper av dem. Jeg så også den norske filmen Dryads – Girls don’t cry. Den følte jeg at manglet en ordentlig god historie, men jeg likte veldig godt musikken og det visuelle. Store deler av august gikk med til å se serien The Walking Dead. Jeg har hatt den på lista over ting jeg skal se lenge, men har utsatt det fordi jeg veldig sjelden liker historier som har med zombier å gjøre. TWD likte jeg overraskende godt og jeg ble kanskje unødvendig hekta, men jeg må jo si at jeg tror jeg hadde likt serien enda bedre hvis katastrofen i serien handlet om noe annet enn zombier. Den beste filmen jeg så denne måneden var nok Kramer vs. Kramer, som jeg også så for noen år siden, men likte minst like godt nå. Dessuten likte jeg veldig godt kortfilmen Blue Sushi som er laget av Bertie Gilbert og Sammy Paul. Den håper jeg at så mange som mulig tar seg tid til å se for den er ikke bare fin, men også veldig viktig. Ellers har jeg nå begynt å se alle episoder av Gilmore Girls og det er nok et prosjekt jeg kommer til å fortsette med de neste månedene! 
        Hva leste og så du på i august?
          boksnakk, denne måneden, filmsnakk

          Lest og sett i juli:

          Sarah har det helt greit. Ja, hun har vært singel i fem år. Ja, hun er mer eller mindre tvunget til å tilbringe tid sammen med eksen og hans nye kjæreste. Ja, hun jobber som assistenten til en ganske lite tiltalende mann og er en konstant skuffelse for moren. Men hun har det jo bra, hun er jo lykkelig, på en måte. Likevel er det ikke overraskende at Sarah begynner å se frem til å legge seg når hun begynner å drømme om en kjekk fremmed hver natt. Når denne mannen plutselig dukker opp i Sarahs virkelige liv også blir hverdagen hennes plutselig snudd på hodet. Dream a Little Dream er en noe surrealistisk kjærlighetsroman. Giovanna Fletcher klarer gjennom gode drømmebeskrivelser og velskrevne karakterer å skape en god og underholdende roman. Noen ganger er det kanskje litt for enkel, litt for urealistisk, litt for pinlig, litt for forutsigbart, men det er likevel en bok det er verdt å lese. Dette er definitivt min favorittroman av Giovanna, jeg liker veldig godt at hun i denne går inn i det drømmende og noe rare. Fortellerstemmen i denne romanen føles dessuten mer tydelig enn i hennes tidligere bøker. 4/5!


          Ung jente, voksen mann handler om en mann i begynnelsen av 30-årene som innleder et forhold til en 13 år gammel jente. Han er klar over at dette er utenfor alle normer i samfunnet, at de kan avsløres, mens hun ikke synes å bry seg like mye, det er hun som ofte tar initiativet. Romanen skifter mellom å følge mannen og jenta og følger dem og forholdet gjennom flere år. Det som slår meg som positivt med denne romanen er språket. Eline Lund Fjæren skriver utrolig godt. Historien i romanen føles imidlertid litt for usikker, litt for utydelig. Dessuten er den vanskelig for meg å akseptere. Det er ingenting som for meg kan unnskylde et forhold mellom en trettenåring og en voksen mann. Uansett hvordan man snur og vender på det så blir det feil, det kan ikke forsvares. Romanen betegnes av mange som en kjærlighetsroman og for meg blir det bare feil. Akkurat på dette synes jeg ikke at forfatteren er klar nok. Forholdet fremstilles for positivt og for meg blir det bare ubehagelig å lese. Jeg liker likevel skrivestilen til Fjæren godt nok til at jeg gleder meg til å lese mer av henne. 2.5/5!

          “Sometimes pain is so unmanageable that the idea of spending another day with it seems impossible. Other times pain acts as a compass to help you get through the messier tunnels of growing up. But the pain can only help you find happiness if you can remember it.” I månedene etter farens selvmord har seksten år gamle Aaron Soto slitt med å finne tilbake til lykken. Kjæresten Genevieve og den overarbeidede moren hjelper ham i riktig retning, men sorgen og arret på håndleddet hindrer han i å glemme helt. Når Genevieve reiser bort i noen uker begynner Aaron å tilbringe tid sammen med den nye gutten Thomas. Vennskapet deres møter motstand fra alle kanter og etter hvert vurderer Aaron å gjennomgå Leteo-metoden for å glemme de følelsene han har begynt å utvikle for sin nye venn. More Happy Than Not er en av de sterkeste ungdomsromanene (YA) jeg har lest kanskje noen gang. Adam Silvera skriver utrolig bra i tillegg til å ha en sterk historie og gode karakterer. Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger. Det er så sterkt og godt og viktig og jeg håper at alle velger å lese den! 5/5!


          Når den kjente skuespilleren Arthur Leander får hjerteinfarkt på scenen, er tidligere paparazzi og nyutdannet ambulansearbeider Jeevan Chaudhary blant publikum. Han kommer seg opp på scenen for å hjelpe, men skuespillerens liv står ikke til å reddes. Barneskuespilleren Kirsten Raymonde blir skrekkslagen vitne til Arthurs død. Senere samme kveld begynner spredningen av en dødelig influensa som bare de aller færreste overlever. Femten år senere er jorda nesten ikke til å kjenne igjen og hver dag er en kamp for å overleve. Handlingen i Station Eleven flyttes frem og tilbake mellom før influensautbruddet og årene etter. Man følger flere forskjellige karakterer og får innblikk i ulike måter å takle den nye hverdagen på. Station Eleven er en imponerende velskrevet dystopisk roman. Personlig har jeg nok fått en overdose dystopi de siste årene og jeg kjenner at jeg er rimelig lei av den sjangeren, men dette er absolutt en av de beste jeg har lest. Både språket, karakterene og historien er gode og det er helt klart en bok det er vanskelig å legge fra seg. 4.5/5!


          Lydia Erneman har vokst opp som eneste barn på et småbruk nord i Jämtland. Hun utdanner seg til veterinær og flytter etter noen år i Skåne til et lite tettsted i Norge. Vi følger Lydia i hennes virke som dyrlege, i gjøremålene som følger de skiftende årstidene og landlivets rutiner. Kontakten med foreldrene er sporadisk, for selv om Lydia lett vinner respekt og tillit for sin iherdighet, er det likevel som om hun er prisgitt ensomheten som den altomfattende betingelsen for sitt liv, en betingelse som kan slå et menneske til marken, men som like fullt er et utspring for lykke. Ensomheten i Lydia Ernemans liv er en veldig velskrevet roman. Språket til Rune Christiansen er det ingenting å si på, det rett og slett flyter over sidene og er utrolig behagelig å lese. Historien i romanen er ganske stillestående og hendelsesløs, men akkurat det er litt av poenget. Jeg likte denne godt, men dessverre ble jeg veldig skuffet av slutten, jeg hadde håpt den skulle gå i en litt annen retning. 4/5!

          Tenåringen Theo Decker får livet snudd på hodet da moren blir drept i et terrorangrep ved et kunstgalleri i New York. Theo overlever mirakuløst og får på forunderlig vis med seg Carel Fabritius’ lille mesterverk fra 1654, ‘The Goldfinch’, ut av ruinene. Theo beholder bildet i all hemmelighet, mens han blir trukket mellom en velstående og dysfunksjonell New York-familie, sin egen alkoholiserte far og den hjertevarme antikvitetshandleren Hobie. The Goldfinch er en utrolig bra roman! Den er spennende fra første til siste side og tar for seg karakterer og historier som både fenger og føles ekte. Det som spesielt skiller seg ut med denne er Donna Tartts språk. Det kommer tydelig frem at hun har jobbet med hver eneste setning og det er ganske imponerende når romanen er  over 800 sider lang! Likevel er det den troverdige karakterutviklingen som for meg er det beste med hele romanen. Donna Tartt tar seg tid til å vise hvordan karakterene forandrer seg, hvordan de har motstridende sider, hvordan de ombestemmer seg eller gjør ting man ikke forventer. Det er karakterer man tror på og lærer seg å både elske og hate samtidig. Jeg hadde skyhøye forventninger til denne romanen og de ble absolutt innfridd. Anbefales veldig! 5/5!


          Kaz vakler fortsatt etter å ha blitt dumpet av kjæresten. Bestevenninnen Ruby er lei av å høre om det. Hun mener det er på tide å komme seg videre og tar derfor med seg Kaz på en av årets største musikkfestivaler. Der skal de tilbringe tre dager med gode venner og musikk de elsker. Problemet er bare at eksen til Kaz også skal dit. Klarer Kaz å komme seg videre eller må hun gi forholdet en sjanse til? Remix er en kort og ganske enkel ungdomsroman. Den tar for seg en historie det er lett å sette seg inn i og kanskje også relatere seg til. Synsvinkelen skifter mellom de to venninne og vi får dermed innblikk i begges tanker. Jeg må innrømme at jeg ble veldig positivt overrasket av denne. Karakterene er kanskje litt vel a-typiske (jeg er så lei bøker med venninnepar der en er innadvendt og fornuftig mens den andre er utadvendt og eventyrlysten!), men måten de takler situasjonen sin på er bedre enn i de fleste ungdomsbøker jeg har lest tidligere. Non Pratt skriver ikke om urealistisk hyperkjærlighet, men beskriver realistiske og kompliserte forhold. Hun lar ikke jentene godta alt mulig fra håpløse gutter, men gir dem styrke og egenvilje. Hun skaper gode forbilder og skriver en bok om vennskap heller enn en bok om bare håpløs ungdomsforelskelse. Likevel blir det til tider litt for enkelt og litt vel mye drama for min del. 3.5/5!

          Sett:

          • Marco Polo, sesong 1
          • We’re the Millers
          • One Day
          • Banished, sesong 1
          I juli så jeg ikke på så veldig mye, men kom meg likevel gjennom to serier. Marco Polo er en helt grei serie med ganske gode skuespillere og en spennende historie. Banished er også ganske bra, men det ble kanskje litt for mye romantikk og litt lite historie? Begge filmene jeg så i juli hadde jeg sett før og de er begge helt midt-på-treet, men absolutt underholdende!

          Hva leste og så du på i juli?