hverdag, jeg vet ikke jeg bare tenker

Jeg vil skrive

9QEVP5YHO3

Det er lenge siden jeg skjønte at man ikke kan leve av å skrive bøker, at de fleste som skriver også må gjøre andre ting for å overleve.

Det finnes selvfølgelig unntak. Jo Nesbø. Dan Brown. J. K. Rowling. Stephen King. De som virkelig har fått det til, som kan skrive omtrent hva som helst og selge tusenvis av bøker. De er unntakene. Bak dem står hundrevis av forfattere som gir ut én bok, to bøker, tre, men knapt tjener noe på det. Forfattere som også må gjøre andre ting, som må ha ordentlige jobber ved siden av skrivingen.

Selv om jeg vet at jeg ikke kan leve av det, selv om det sannsynligvis aldri vil bli noe mer enn en liten biinntekt eller ingenting, er det dette jeg vil. Jeg vil skrive. Jeg vil fortelle. Jeg vil sette sammen karakterer og fortelle deres historier. Jeg vil uttrykke noe, sette ord på en tanke, en følelse, et øyeblikk.

Av og til føles det håpløst, meningsløst, bortkastet. Jeg skriver, men hva så? Hvem vil egentlig lese dette? Hvorfor er dette viktig? Hva hvis ingen vil gi ut boka jeg skriver? Burde jeg ikke heller bruke tiden min på noe fornuftig? Noe jeg faktisk kan tjene penger på og leve av?

Jeg skriver ikke fordi jeg tror det leder til noe stort. Jeg skriver ikke fordi jeg forventer å selge tusenvis av bøker. For meg har det aldri handlet om penger eller berømmelse eller noen av de tingene. Skrivingen er en del av meg, det er noe jeg gjør uten å tenke over det. Jeg skriver hele tiden. Jeg skriver og skriver og skriver. Jeg har flere historier enn jeg klarer å få skrevet ned, men de er der, de vokser i meg, og en dag vokser kanskje en av dem seg stor nok til å bli en bok.

Jeg skriver fordi jeg vil, fordi jeg må, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre uansett om det jeg skriver kanskje aldri blir lest av noen andre enn meg selv og noen få andre. Jeg vil skrive, uansett hva det fører til.


Jeg er med i en bloggutfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «Jeg vil».

De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Anniken • Ester Maria • Benedicte • Kine

hverdag, lister

I sommer skal jeg:

19022438_10159039207670727_490092999_o

  • lese minst 15 bøker
  • skrive ferdig andreutkastet til romanen jeg skriver på
  • spise masse jordbær
  • blogge minst 3 ganger i uka

18949065_10159039207665727_1479784327_o

  • søke på så mange jobber som mulig
  • bli vant til å ikke være student lenger
  • gå mye i kjoler
  • komme meg ut på dager der det er sol

18986312_10159039208135727_566140730_o

  • bli mer komfortabel i min egen kropp
  • begynne å ta selfier igjen
  • prøve å få flere følgere på Facebook-siden til bloggen
  • flytte ut av studenthybelen
  • +++

Hva skal du gjøre i sommer?

alvor, hverdag

Å blottlegge seg

unnamed

9. juni er det premiere på noe som inntil nå har vært fjernt og litt uvirkelig. Filmen Mellom oss. Et filmprosjekt laget av Aftenposten, men filmet av mennesker rundt i hele Norge. Jeg er med i filmen og jeg aner ikke hva jeg kan forvente.

For å være helt ærlig, husker jeg veldig lite av april 2016 – den tiden jeg filmet til prosjektet. Jeg var langt langt nede og langt utenfor meg selv. Jeg var i sorg. Jeg følte meg liten, ubetydelig, dum, stygg. Verdiløs. I løpet av de ukene var jeg mye alene. Jeg isolerte meg selv fra alt og alle og gikk for det meste bare ut av hybelen da jeg skulle på skolen, hvis jeg da dro på skolen. Jeg drakk mye alkohol, av og til på fest, men mest alene. Jeg skrev lite, sov mye. Jeg var sint og frustrert og så uendelig lei. Jeg følte ingenting og jeg følte alt. Jeg ville bare slippe.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvorfor alt var så tungt akkurat da, men jeg tror ikke det er noe poeng. Han fortjener ikke noe mer oppmerksomhet og jeg har uansett lagt det langt bak meg. Det holder å si at noe drev meg til bristepunktet og at det plutselig gikk opp for meg hvor langt unna meg selv jeg hadde kommet. Jeg brøt sammen. Jeg hadde fått nok.

Men så ble det heldigvis gradvis lysere. Jeg hadde en natt der jeg var helt ute og så våknet jeg dagen etter og skjønte at jeg ikke kunne forsette. Jeg måtte slutte å være så slem med meg selv, for det var faktisk ikke meg det var noe galt med. Det var så enkelt. Fra en dag til en annen, plutselig forsto jeg at det fantes muligheter, at det fortsatt var håp.

Jeg får høre at jeg er tøff som deler, som tør, men jeg var ikke tøff da jeg filmet meg selv, jeg var desperat. Desperat etter å bli sett og hørt, desperat etter å føle meg mindre alene. Så jeg snakket. Snakket til et mobilkamera som om den lille linsen var en slags livslinje. Det var ingenting som egentlig ble enklere av å gjøre det, men likevel var det en slags lettelse i å gjøre noe og i å tenke at kanskje noen andre også har det som meg, kanskje jeg ikke er helt alene.

The risk in talking publicly about mental health is that it becomes all people can see. You are strapping a label on yourself.
– Matt Haig (på twitter 29. mai 2016)

Jeg er redd for at Mellom oss skal gjøre at andre ser meg som en jeg ikke er, som en jeg var. Jeg er redd for at noen skal se på meg og bare se sorgen, angsten, usikkerheten. Jeg er redd for å bli dømt. Jeg er redd for at jeg har sagt noe feil, noe jeg ikke kan stå inne for. Jeg er redd for å se meg selv og plutselig falle langt tilbake og inn i gamle mønstre. Jeg er redd for å ikke kjenne meg selv igjen.

Jeg er ikke lenger den samme som jeg var for et år siden. Vi endrer oss hele tiden. Vi vokser, vi opplever, vi erfarer. Jeg er minst hundre erfaringer rikere. Jeg vet mer, jeg kan mer, jeg vil mer. Jeg er fortsatt redd. Jeg er fortsatt usikker. Jeg har fortsatt problemer med å snakke med andre. Jeg har fortsatt angst. Jeg har fortsatt dager der jeg helst skulle ligget under dyna hele dagen. Men jeg er ikke den samme.

Livet mitt er bedre. Jeg er bedre.

Mellom oss føles litt som om en av dagbøkene mine plutselig skal bli offentliggjort og tilgjengelig for alle. Det er deler av meg som ikke vet om det å publisere sin egen dagbok er en god idé. Det er deler av meg som ikke helt vet om jeg egentlig er så åpen som jeg tror. Men det er også deler av meg som tenker at det er helt greit, at det er sånn det må være. Dere skal få se meg anno april 2016. Jeg vet ikke helt hva dere får se, hvor mye dere får se, men det er meg, hun jeg var da. Jeg håper dere ikke dømmer henne for hardt. Jeg håper dere forsøker å forstå henne. Og hvis noen av dere skulle kjenne dere igjen, enten i personen dere var eller i personen dere er, ta gjerne kontakt, så kan vi snakke om det. For det hjelper faktisk å dele.

hverdag, jeg vet ikke jeg bare tenker

Hva nå?

jon-tyson-232630

Jeg er lei. Etter seks år med studier har det sagt stopp. Jeg klarer ikke mer.

Sa hun dramatisk.

Men også ærlig.

Egentlig var planen å begynne på en master i nordisk litteratur til høsten. Jeg har søkt, jeg har sagt til alle som har spurt at ja, jeg skal ta master, men nå begynner jeg likevel å bli ganske sikker på at jeg ikke har det i meg. Tanken på å skulle studere i to år til er nesten uutholdelig. Jeg er helt ærlig redd for at det ville tatt knekken på meg.

Jeg orker ikke å lese mer pensum jeg ikke helt skjønner. Jeg orker ikke å skrive flere oppgaver om ting jeg ikke bryr meg om, tekster som bare blir lest av én person, kanskje to. Jeg orker ikke å sitte i flere seminarrom og ikke klare å få med meg halvparten av det som blir sagt. Jeg orker ikke at det allerede store studielånet mitt skal øke enda mer. Jeg orker ikke å fortsette å leve på studentbudsjett når jeg ikke lenger får bo i studenthybel. Jeg orker ikke å late som om jeg bryr meg om noe jeg ikke bryr meg om.

Jeg vil gjøre noe som føles ekte.

Så nå bruker jeg tiden min på skrolle gjennom finn.no, sjekker nye stillinger, leser de samme stillingsannonsene igjen og igjen, skriver søknader, sender søknader, venter. Venter venter.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil eller hva jeg kan. Jeg vet at jeg både vil og kan skrive. Jeg har lyst til å jobbe med litteratur. Jeg har lyst til å jobbe med sosiale medier. Jeg vil tjene penger. Jeg vil ha fritid uten dårlig samvittighet. Jeg vil ganske enkelt ha en ordentlig jobb.

Herregud, jeg tror jeg vil bli voksen.

hverdag, reise

St. Gallen, Switzerland, 12. mars

P1140034

12. mars vandret vi rundt i den lille byen St. Gallen. Der var det søndagsstengt og klingende kirkeklokker i alle retninger.

P1140010

Vi kikket litt rundt i byen, fanget noen pokémon og så tok vi taubanen (?) opp til toppen av byen. Der var det turstier og kjempefin utsikt.

P1140046P1140056

På toppen av St. Gallen fant vi dessuten en bondegård, der vi ble kjent med et par kuer. Etterpå dro vi ned til sentrum igjen og spiste lunsj før vi kjørte et stykke ut av byen til Walter Zoo i Gossau. Der tok jeg ikke så mange bilder. Det var ikke akkurat den beste dyreparken jeg har vært i (skjønner ikke greia med at små dyreparker velger å ta inn masse store dyr som tigere, leoparder og sjimpanser når de åpenbart ikke har plass til det?).

P1140071

Sveits var absolutt et spennende land å oppleve, på tross av litt vel høye priser. Også har de selvfølgelig veldig god sjokolade 😉