jeg vet ikke jeg bare tenker

God sommer

19893770_10159255163825727_233507492_o

Det blir litt stille. Det er sommer. Jeg skal flytte. Jeg tenker på å skrive jobbsøknader. Jeg skriver jobbsøknader. Jeg tenker på bloggen, på hva jeg vil, hva jeg kan, hva jeg skal. Jeg blogger ikke.

Det er så mye jeg vil få til, men selvtilliten svikter. Går Dette Bra?

Jeg har ikke skrevet på flere uker. Jeg har spilt Sims (selv der går det bare middels). Jeg har lest noen bøker. Jeg har sett på trylling og spilt kort. Jeg har spist kake.

Jeg vil: blogge mer, blogge bedre.

Jeg vil: skrive mer, skrive bedre.

Jeg vil: utvikle meg.

Jeg vil: spise jordbær.

Når skal jeg slutte å klage og begynne Å Gjøre Ting?

Ja, jeg sitter i sofaen og ser på Kakekrigen. Nei, jeg har ikke kledd på meg enda. Snart skal jeg reise meg. Snart skal jeg pakke bøker ned i pappesker. Igjen. Snart skal jeg. Slutte å skrive ufullstendige setninger.

I sommer kommer jeg nok til å være mer på Snapchat og Instagram enn her. Sees vi der?

jeg vet ikke jeg bare tenker

Søknad på stilling som

bram-naus-200967

Jeg vet ikke hva jeg vil bli. Jeg vet ikke hva jeg kan bli.

Jeg har to bachelorgrader. En i sosialantropologi. En i nordiske studier. Jeg sier ikke at det er de to mest ubrukelige bachelorgradene som finnes, men det er heller ikke så langt unna. Jeg har studert i seks år. Jeg har lært masse og jeg har lært ingenting. Sånn føles det. Når noen spør meg om hva sosialantropologi er, blir jeg helt blank. Det er noe med mennesker? Kulturer? Samfunn? Jeg har lest noe om gavekultur, noe om Nuerne i Afrika, noe om søtpoteten? Noen andre spør meg om forfattere, de lurer på om jeg «har jeg lest det, det og det»? Jeg har lest mye, men jeg har ikke lest alt, prøver jeg å si. Men du har jo studert nordisk litteratur, du må vel vite hva han ene svenske forfatteren heter? Og han danske som skrev den ene boka?

Da jeg var liten ville jeg bli mange ting. Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle være lege på dagtid, skuespiller på kvelden. Senere ville jeg bli forfatter. Så journalist. Så lærer.

Jeg har vokst opp i et samfunn der folk sier at «man kan bli hva man vil». På et tidspunkt innså jeg likevel at det ikke er helt sånn det egentlig fungerer. Alle kan ikke bli lege. Alle kan ikke bli pilot. Alle kan ikke bli advokat. Alle kan ikke stå i kassa på Kiwi. Vi er forskjellige. Det er ikke alt som kan læres.

priscilla-du-preez-156157.jpg

Jeg prøvde å bli lærer. Jeg var helt sikker på at jeg skulle bli lærer. Valget var så enkelt. Herregud, jeg blir bare lærer, lærer noen unger å lese og har fri hele sommeren. Men så begynte jeg på lærerstudiet og studiet sparket meg til jeg lå nede. Så stilte det seg over meg og pekte og lo. Du klarer ikke, du klarer ikke, du klarer ikke, sa studiet. Og det var jo sant. For jeg klarte det ikke. Jeg ble helt satt ut av å skulle ha rollespill foran klassen, av å skulle dra på telttur med folk jeg ikke kjente, av å skulle ha praksis etter bare én måned. Det fungerte ikke, jeg var ikke sånn, jeg var ikke der. Jeg satt med en hard angstklump i magen og ville bare bort.

Så jeg sluttet. Innså at det var lov, at man av og til må akseptere sine egne begrensninger. Det er lov å innrømme at man har valgt feil. Det er lov å feile og prøve på nytt.

luca-bravo-207676

Jeg kunne ønske at jeg hadde tenkt mer på fremtiden da jeg bestemte meg for hva jeg skulle studere. Jeg kan ikke huske å ha tenkt en eneste gang på hva jeg skulle bruke sosialantropologien til. Det eneste jeg tenkte var at det var bedre å studere enn å ikke studere.

Nå skriver jeg jobbsøknader. Jeg søker på jobber jeg ikke vet om jeg kan få, som jeg ikke egentlig vet hva vil kreve av meg. Kommunikasjonsrådgiver, journalist, bibliotekar, skribent, tekstforfatter, innholdsprodusent? Alle disse yrkene kunne jeg hatt, men hva gjør man uten helt riktig utdannelse i ryggen? Går det an? Holder det? Er jeg bra nok? Og hva med det at jeg har angst og ikke er så god på å snakke med folk? Kommer det til å hindre meg fra å nå dit jeg vil?

Jeg føler meg retningsløs. Jeg føler at jeg vil så mye, så sterkt, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg dit. Må jeg begynne på nytt? Må jeg starte på to nye år med studier? Tre år? Fem år? Eller holder det med det jeg har? Kommer jeg til å komme noen vei eller må jeg ta til takke med en jobb som bare føles ok? Hva kan jeg? Hva vil jeg?

Dere kan godt regne dette som en jobbsøknad.

hverdag, jeg vet ikke jeg bare tenker

Jeg vil skrive

9QEVP5YHO3

Det er lenge siden jeg skjønte at man ikke kan leve av å skrive bøker, at de fleste som skriver også må gjøre andre ting for å overleve.

Det finnes selvfølgelig unntak. Jo Nesbø. Dan Brown. J. K. Rowling. Stephen King. De som virkelig har fått det til, som kan skrive omtrent hva som helst og selge tusenvis av bøker. De er unntakene. Bak dem står hundrevis av forfattere som gir ut én bok, to bøker, tre, men knapt tjener noe på det. Forfattere som også må gjøre andre ting, som må ha ordentlige jobber ved siden av skrivingen.

Selv om jeg vet at jeg ikke kan leve av det, selv om det sannsynligvis aldri vil bli noe mer enn en liten biinntekt eller ingenting, er det dette jeg vil. Jeg vil skrive. Jeg vil fortelle. Jeg vil sette sammen karakterer og fortelle deres historier. Jeg vil uttrykke noe, sette ord på en tanke, en følelse, et øyeblikk.

Av og til føles det håpløst, meningsløst, bortkastet. Jeg skriver, men hva så? Hvem vil egentlig lese dette? Hvorfor er dette viktig? Hva hvis ingen vil gi ut boka jeg skriver? Burde jeg ikke heller bruke tiden min på noe fornuftig? Noe jeg faktisk kan tjene penger på og leve av?

Jeg skriver ikke fordi jeg tror det leder til noe stort. Jeg skriver ikke fordi jeg forventer å selge tusenvis av bøker. For meg har det aldri handlet om penger eller berømmelse eller noen av de tingene. Skrivingen er en del av meg, det er noe jeg gjør uten å tenke over det. Jeg skriver hele tiden. Jeg skriver og skriver og skriver. Jeg har flere historier enn jeg klarer å få skrevet ned, men de er der, de vokser i meg, og en dag vokser kanskje en av dem seg stor nok til å bli en bok.

Jeg skriver fordi jeg vil, fordi jeg må, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre uansett om det jeg skriver kanskje aldri blir lest av noen andre enn meg selv og noen få andre. Jeg vil skrive, uansett hva det fører til.


Jeg er med i en bloggutfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «Jeg vil».

De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Anniken • Ester Maria • Benedicte • Kine

jeg vet ikke jeg bare tenker

Noe kommer til å skje

P1140243

For noen år siden leste jeg Nokon kjem til å komme av Jon Fosse. Den sto på en pensumliste i omtrent en uke før den ble byttet ut med Morgon og kveldMorgon og kveld husker jeg ingenting av. Virkelig. Ingenting. Nokon kjem til å komme derimot. Den sitter som klistret. Kanskje fordi stykket er en eneste stor gjentagelse av de samme ordene, på ulike måter, igjen og igjen og igjen, men jeg tror det er noe mer også. Det er en styrke i de fem ordene. De holder til et helt stykke. Fem ord. Fem ord! Det holder. De holder til alt.

Noen kommer til å komme.

En dag blir barn og ungdom skutt på en øy. En annen dag blir barn og ungdom sprengt på en konsert. Hver dag herjer kriger vi nesten ikke hører noe om. Det smeller overalt. Barn skriker, barn gråter. Avbrytes før de er i gang. Det gir ikke mening. Det skal ikke gi mening. Det er ingenting meningsfylt med å dø. Det er bare død.

Noe kommer til å skje.

Det ligger en skygge over verden. Den deler oss, splitter oss. Fordi vi ikke snakker sammen, fordi noen ikke vil høre. Vi bygger murer. Vi deler opp. Sier dette er mitt, dette er ditt. Her går grensen. Glemmer at ingen kan eie noe som helst, at en dag skal alt dette bli borte, at vi alle bare lever til vi dør.

Ingenting kan vare.

Men vi er så sterke. Det er det eneste jeg ser. Mennesker som slipper alt, som løper, som hjelper. Mennesker som ofrer seg selv for andre. Vi er immune. Vi reiser oss. Igjen og igjen og igjen. Det blir ikke mindre vondt. Det skal aldri bli mindre vondt. Men vi fortsetter likevel, selv om noen hele tiden kommer, selv om noe hele tiden skjer.

jeg vet ikke jeg bare tenker

Fraværende

18452140_10158904433575727_1297422411_o

Jeg skriver det jeg håper er min siste semesteroppgave noensinne. Både konsentrasjonen og motivasjonen er fraværende og det går sakte fremover. Jeg skriver om litteraturkritikk og det er rart hvor vanskelig det er å skrive om noe som egentlig interesserer meg veldig. Jeg tror jeg har fått hele akademia langt opp i halsen. Det føles så meningsløst å bruke så mye tid på en oppgave som skal leses av én, kanskje to, når det jeg vil er å skrive noe som skal leses av mange.

18516829_10158925642665727_1954593400_o

Det er under en måned til jeg er ferdig, til jeg kan puste ut. Kanskje er jeg da ferdig med studiene for alltid. Kanskje begynner «det ordentlige livet» 9. juni. Kanskje får jeg en av de jobbene jeg ønsker meg. Kanskje ikke. Det eneste jeg vet helt sikkert, er at mye kommer til å endre seg fremover. Jeg er både spent og nervøs og hele kroppen er full av følelsen: Hva nå?

hverdag, jeg vet ikke jeg bare tenker

Hva nå?

jon-tyson-232630

Jeg er lei. Etter seks år med studier har det sagt stopp. Jeg klarer ikke mer.

Sa hun dramatisk.

Men også ærlig.

Egentlig var planen å begynne på en master i nordisk litteratur til høsten. Jeg har søkt, jeg har sagt til alle som har spurt at ja, jeg skal ta master, men nå begynner jeg likevel å bli ganske sikker på at jeg ikke har det i meg. Tanken på å skulle studere i to år til er nesten uutholdelig. Jeg er helt ærlig redd for at det ville tatt knekken på meg.

Jeg orker ikke å lese mer pensum jeg ikke helt skjønner. Jeg orker ikke å skrive flere oppgaver om ting jeg ikke bryr meg om, tekster som bare blir lest av én person, kanskje to. Jeg orker ikke å sitte i flere seminarrom og ikke klare å få med meg halvparten av det som blir sagt. Jeg orker ikke at det allerede store studielånet mitt skal øke enda mer. Jeg orker ikke å fortsette å leve på studentbudsjett når jeg ikke lenger får bo i studenthybel. Jeg orker ikke å late som om jeg bryr meg om noe jeg ikke bryr meg om.

Jeg vil gjøre noe som føles ekte.

Så nå bruker jeg tiden min på skrolle gjennom finn.no, sjekker nye stillinger, leser de samme stillingsannonsene igjen og igjen, skriver søknader, sender søknader, venter. Venter venter.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil eller hva jeg kan. Jeg vet at jeg både vil og kan skrive. Jeg har lyst til å jobbe med litteratur. Jeg har lyst til å jobbe med sosiale medier. Jeg vil tjene penger. Jeg vil ha fritid uten dårlig samvittighet. Jeg vil ganske enkelt ha en ordentlig jobb.

Herregud, jeg tror jeg vil bli voksen.

jeg vet ikke jeg bare tenker

Runddansen

Hva skal du gjøre, sier en. Hva er planene dine. Hva har du tenkt. Hva skal hva skal hva skal du. Du må ha en plan. Du er tjueseks, så nå må du vite.

Dere skal jobbe i over 40 år, sier en annen, sannsynligvis kommer dere til å bytte jobb hvert femte år.

Som om målet er stillestående bevegelse. Som om det eneste vi skal er å jobbe jobbe jobbe. Flytte oss fra en stilling til en annen. Igjen og igjen og igjen. Ett to ett to.

Den frykten: frykten for å sitte fast i en evig runddans. Venstrebeinet kan godt fryse til fjell, jeg kan fortsatt danse runddans. Som om det er poenget. Å kunne fortsette. Den samme dansen. Hele livet. (Hvor langt er et liv?)

Hva er poenget, hvis alt bare er én ting.

Jeg er så redd for å sitte fast. Låse meg inn i noe. Jeg har klaustrofobi og alt er lukkede rom.

Det hadde nok vært enklere hvis du ble noe litt mer konkret, sier en tredje. Men jeg er ikke konkret, har aldri vært konkret, kan aldri bli konkret. Jeg blir syk av fakta, jeg blir dårlig av ting som sitter fast.

Jeg vil ikke bli noe, jeg vil være noe. (Men det blir jo ikke noe penger av det.)