boksnakk, leseutfordring 2017

Arv og miljø av Vigdis Hjorth

P1140316

Han ga meg jakken sin i tillit fordi vi en gang hadde sittet tett sammen med søstrene våre i baksetet på en bil.

Bok nummer seks i årets leseutfordring ble Arv og miljø av Vigdis Hjorth. Den krysser jeg av som «en bestselger fra 2016».

Bergljots foreldre vil at arven skal fordeles likt mellom deres fire barn, men de to hyttene de har på Hvaler, de skal de to yngste døtrene ha. De to døtrene har tatt seg av både stedet og foreldrene i mange år, så derfor mener foreldrene at det både er riktig og naturlig at hyttene skal gå til dem. Men det finnes altså to barn til. De har delvis brutt med familien og bærer på tunge minner og mørke hemmeligheter. Etter at faren dør, ønsker Bergljot at hennes historie skal bli kjent, en gang for alle.

Menneskers liv er som romaner, tenkte jeg, når du har kommet langt nok i en roman, også om den er ganske kjedelig, lurer du på hvordan det skal gå, og når du har fulgt et menneske lenge, også om det er et ganske kjedelig menneske, lurer du på hvordan det vil gå, på hva som vil hende videre.

Arv og miljø har blitt mye omdiskutert i media og har fenget utrolig mange lesere. Det store engasjementet finnes det nok mange grunner til, men først og fremst tror jeg det handler om gjenkjennelse. De aller fleste kan kjenne seg igjen i situasjonen i denne romanen. Den handler om konflikter mellom nære relasjoner og om hvordan man opplever sin egen virkelighet. Bergljot ble misbrukt som barn, det er hennes historie, men hva skjer når historien hennes benektes? Når hun mer eller mindre blir tvunget til å holde opplevelsene sine for seg selv? Hva skjer med en familie som utenfra virker normal, men som er fylt med uenighet og fornektelse?

Det var på tide å forsones, skrev Astrid. Det hørtes forsonende ut. Hørtes enkelt ut, som om det handlet om å ta seg sammen, legge godviljen til.

Arv og miljø er en sterk roman å lese. Den er skrevet assosierende og gjentagende, noe som forsterker hovedpersonens vanskelige situasjon. Hun får ikke minnene og konflikten ut av hodet, det er der hele tiden og gjentas og gjentas. Hun vil glemme, men kan ikke gjøre annet enn å huske. Hun vil løsrive seg, men henger fast, kommer seg ikke avsted. Det er nesten klaustrofobisk å lese, man kommer så langt inn, det blir så nært. Bergljot er fanget av sin egen fortid.

Det vanskelige er når begge parter er offer og identifiserer seg med offerrollen og trenger den og bruker den for hva den er verdt og ikke vil gi den opp.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne romanen er godt likt av så mange, men jeg kan likevel forstå de som ikke liker den like godt. Skrivestilen er til tider tung, jeg merket selv at jeg ble utålmodig og ønsket at romanen skulle komme til poenget heller enn å gjenta det samme enda en gang. Jeg syntes også at drømmene og psykoanalysen var litt malplasserte, ikke nødvendigvis fordi det var dårlig, men fordi det føltes litt likegyldig eller til og med påtatt. Alt i alt likte jeg riktignok romanen godt. Det er en historie som sitter igjen, som man kommer til å fortsette å tenke på lenge etter at boka er satt tilbake i hylla. Og helt ærlig: det er helt likegyldig om denne romanen er biografisk eller ikke, innholdet står like sterkt uansett.

Nora hadde styrken, Nora dro, men Nora var ikke virkelig, Nora var en manns ide.

Vurdering: ★★★★


leseutfordring-1

Andre som er med på leseutfordringen (Skrik ut hvis jeg har glemt noen eller du ønsker å være med!):

Ida • Victoria • KarolineCamillaAstrid ThereseBarbroTheaValona • Dag

jeg vet ikke jeg bare skriver

Det skummer over

kayle-kaupanger-195942

Noen har helt såpe i fontenen ved Nationaltheatret. Det står to menn i refleksvest og klør seg i hodet. De har fått beskjed om å fjerne skummet, men ikke hvordan de skal gjøre det. På den andre siden av fontenen står to unger og ler. De har skum i håret, på hendene, på klærne. Se på meg, roper de, se, se, se. Litt på avstand står fire foreldre og ler oppgitt.

Det er lørdag. I Oslo er det sol. Det skummer over.

Jeg skulle holde meg hjemme, men er her likevel, har tatt t-banen fra utkanten til sentrum for å komme meg bort. Jonas sov da jeg dro.

I midten av Karl Johan ligger en mann med både knær og albuer i bakken. Han presser ansiktet ned mot asfalten. Foran ham står en kopp, den er nesten tom. Jeg hører at han mumler noe på et annet språk. Rundt ham går folk og kjøper ting de ikke trenger. Han får tusen blikk, men ingen kroner. Han jamrer, kanskje vil han bare hjem.

På en eller annen måte vet jeg alltid når jeg får melding, selv når mobilen står på lydløs. Jeg plukker den opp av lomma, på skjermen lyser meldingen, mottatt akkurat nå.

Hvor er du?

I byen, skriver jeg. Continue reading «Det skummer over»

hverdag, jeg vet ikke jeg bare tenker

Jeg vil skrive

9QEVP5YHO3

Det er lenge siden jeg skjønte at man ikke kan leve av å skrive bøker, at de fleste som skriver også må gjøre andre ting for å overleve.

Det finnes selvfølgelig unntak. Jo Nesbø. Dan Brown. J. K. Rowling. Stephen King. De som virkelig har fått det til, som kan skrive omtrent hva som helst og selge tusenvis av bøker. De er unntakene. Bak dem står hundrevis av forfattere som gir ut én bok, to bøker, tre, men knapt tjener noe på det. Forfattere som også må gjøre andre ting, som må ha ordentlige jobber ved siden av skrivingen.

Selv om jeg vet at jeg ikke kan leve av det, selv om det sannsynligvis aldri vil bli noe mer enn en liten biinntekt eller ingenting, er det dette jeg vil. Jeg vil skrive. Jeg vil fortelle. Jeg vil sette sammen karakterer og fortelle deres historier. Jeg vil uttrykke noe, sette ord på en tanke, en følelse, et øyeblikk.

Av og til føles det håpløst, meningsløst, bortkastet. Jeg skriver, men hva så? Hvem vil egentlig lese dette? Hvorfor er dette viktig? Hva hvis ingen vil gi ut boka jeg skriver? Burde jeg ikke heller bruke tiden min på noe fornuftig? Noe jeg faktisk kan tjene penger på og leve av?

Jeg skriver ikke fordi jeg tror det leder til noe stort. Jeg skriver ikke fordi jeg forventer å selge tusenvis av bøker. For meg har det aldri handlet om penger eller berømmelse eller noen av de tingene. Skrivingen er en del av meg, det er noe jeg gjør uten å tenke over det. Jeg skriver hele tiden. Jeg skriver og skriver og skriver. Jeg har flere historier enn jeg klarer å få skrevet ned, men de er der, de vokser i meg, og en dag vokser kanskje en av dem seg stor nok til å bli en bok.

Jeg skriver fordi jeg vil, fordi jeg må, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre uansett om det jeg skriver kanskje aldri blir lest av noen andre enn meg selv og noen få andre. Jeg vil skrive, uansett hva det fører til.


Jeg er med i en bloggutfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «Jeg vil».

De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Anniken • Ester Maria • Benedicte • Kine

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Vingebelastning av Helga Flatland | 268 s.
26705276Andreas er 30 år gammel og blir nærmest ved en tilfeldighet fanget opp i psykiatrien. Han blir raskt sykemeldt og omfavner sin nye tilværelse med stort engasjement. Endelig skal han få svar på hvorfor han er som han er og endelig er det noen som vil lytte til ham når han graver i fortiden og i forholdet til kjæresten. Vingebelastning er en roman om Generasjon Meg, om Generasjon Prestasjon og om Diagnosesamfunnet. Den er en veldig tydelig kommentar på tiden vi lever i. For meg ble den kanskje i overkant kommenterende. Jeg følte til tider at psykisk helse ble latterliggjort eller mistenkeliggjort og jeg merket at det gjorde at jeg ikke helt klarte å ta romanen på alvor. Jeg tror ikke det er Flatlands intensjon å ta lett på psykisk sykdom, men jeg føler likevel at hun ikke helt treffer med denne romanen. Det er som om hun veldig hardt forsøker å sette ord på noe hun tror «alle egentlig tenker» i stedet for å fortelle en historie. Det er kanskje rett og slett noe med hele konseptet som blir feil for meg. Romanen er for all del godt skrevet, den bare fungerer ikke helt i mine øyne. ★★★☆☆

En av Sarah Crossan | 440 s.
35063235Grace og Tippi er sammenvokst fra livet og ned. De deler alt og er alt for hverandre. Helt siden de ble født har de levd under beskyttede og trygge omgivelser; hjemme sammen med foreldrene og søsteren. De har aldri gått på en vanlig skole, inntil nå. Familien har ikke lenger råd til hjemmeundervisningen og de to søstrene sendes ut av det trygge hjemmet. På skolen blir de overrasket over at de klarer å få seg venner, venner som ser dem som to individer, men så kommer konsekvensene. Forelskelse, sykdom, katastrofe. En er en roman om vennskap og håp. Den er skrevet på vers og fortelles dermed med en helt spesiell og poetisk tone. Alt av detaljer og tilleggsinformasjon er strippet bort. Vi får kun innblikk i det aller mest kritiske i historien. Det skaper en veldig intensitet som fungerer godt. Romanen er velskrevet, om enn noe enkel. Den får fortalt mye med få ord. ★★★★☆

Enkle atonale stykker for barn av Dag Johan Haugerud | 346 s.
32719032
En tysklærer er på vei ut av et hus i en by ved foten av Alpene. Hun skynder seg til biblioteket, der hun møter en eldre herre som drar videre til svømmehallen hvor han treffer en ung mann. Den unge mannen sykler hjem til sin bevegelseshemmede mor. Utenfor vinduet ser hun en kvinne på vei til korøvelse. I første del av Enkle atonale stykker for barn sklir perspektivet på denne måten naturlig fra person til person. I andre del møter vi Erik Andersen, som vil skrive en biografi om forfatteren Eivind Ness, og Eivind Ness’ enke, som ikke helt vet hvordan hun vil at ektemannens ettermæle skal være. Andersens tilbakeholdne personlighet krasjer med enkens og fører til et års dragkamp mellom de to. I tredje del møter vi en kvinnelig bøssebærer som mener å kjenne igjen mannen som åpner en av dørene hun banker på, uten at hun helt klarer å plassere hvor hun har sett ham før. De tre delene har tilsynelatende ikke så mye med hverandre å gjøre, men det finnes likevel små koblinger, små hint. Det er noe helt spesielt med denne romanen, noe nesten ubestemmelig. Haugerud skriver godt og han gjør mye som er annerledes. Romanen ligner rett og slett ikke på noe annet jeg har lest før. Han får frem mennesker og komplekse liv med en uvanlig letthet. Romanen føles litt som et formeksperiment, men det er et eksperiment det absolutt er gøy å være med på, selv om jeg tror jeg må lese den flere ganger hvis jeg skal klare å forstå alt. ★★★★☆

bloggutfordring, filmsnakk

3 filmer

tumblr_ojy62z8M5m1v72lido1_1280
Fra What’s Eating Gilbert Grape (1993)

3 filmer jeg kan se igjen og igjen:

  • What’s Eating Gilbert Grape (1993)
  • Like Crazy (2011)
  • Good Will Hunting (1997)

3 filmer alle burde se:

  • Pride (2014)
  • Short Term 12 (2013)
  • Inside Out (2015)
tumblr_n5ojnyROM21rsyukao1_1280
Fra Short Term 12 (2013)

3 filmer jeg har lyst til å se:

  • Lion (2016)
  • Moonlight (2016)
  • Carol (2015)

3 filmer som sannsynligvis får deg til å gråte:

  • The Green Mile (1999)
  • Remember Me (2010)
  • Brokeback Mountain (2005)
tumblr_mr3t9f87qn1sepgu3o1_1280
Fra The Best Exotic Marigold Hotel (2011)

3 filmer du garantert blir i bedre humør av:

  • The Best Exotic Marigold Hotel (2011)
  • Easy A (2010)
  • Chef (2014)

3 filmer som passer perfekt om sommeren:

  • Somewhere (2010)
  • A Summer’s Tale (1996)
  • About Time (2013)
tumblr_naenjzk7Tw1r4gmf9o1_500
Fra A Summer’s Tale (1996)

Har du noen gode filmtips?


Jeg er med i en bloggutfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Forrige uke var tema «Kroppen», denne ukens tema er «3 filmer».

De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Anniken • Ester Maria • Benedicte • Kine

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale | 96 s.
32183665
I novellesamlingen Arbeidsnever møter vi mennesker som har falt utenfor. Det handler om de som ikke klarte skolen, de som droppet ut, de ufaglærte, de som ble boende hjemme, de som aldri fant noen å slå seg ned sammen med og de som ble forlatt. Jan Kristoffer Dale skriver nært og godt. Han får frem den stille hverdagen som preges av innestengte følelser og dyp frustrasjon. Novellene oppleves som troverdige og engasjerende. Man kan nesten fysisk kjenne tiltaksløsheten, kjenne følelsen av å ikke kunne komme noe sted, følelsen av å sitte fast. Jeg likte samlingen godt. Det er så fint hvordan Dale forteller historien om mennesker som man sjelden hører historier om, og det er fascinerende hvordan han får de nokså stillestående livene til å fenge. Jeg gleder meg til å lese mer av denne forfatteren. ★★★★★

Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez | 232 s.
2dbaecbb536509143f932f82fc334af2edae7e64229d8fa70d477e8f
Han er fra New Jersey. Hun er fra Oslo. De møtes i New York og forelsker seg i hverandre. Kort tid etterpå gifter de seg og får to døtre. De to små jentene skal bare få leve noen få år før de begge blir drept i en forferdelig ulykke. Etter ulykken går alt i svart og foreldrene bestemmer seg etter hvert for å flytte til Norge for å komme bort fra alt. Der blir datteren Marita født. Og været skiftet og det ble sommer og så videre er en roman om en ung jente som må leve med sorgen over noe som skjedde før hun ble født. Det er en tung roman, men den er skrevet på en måte som gjør at det ikke føles så tungt likevel. Det er en tydelig poesi i språket, noe lekende og lett. Skrivestilen er annerledes, litt fragmentert og skiftende, men det fungerer godt. Historien og karakterene vokser gradvis frem og skaper et troverdig blikk på et liv preget av en mørk fortid. Dette er absolutt en av de bedre bøkene jeg har lest hittil i år. ★★★★★

Bergen ungdomsteater av Pedro Carmona-Alvarez | 360 s.
4b38f64b404dac5e4d3fae6ed7ee74f7e0fed5bb2e79b4ea10fa4f70
Faren til Marita har reist tilbake til USA. Marita og moren har flyttet til Bergen, der morens nye kjæreste bor. I Bergen møter Marita Johannes og Andreas. Johannes er advokatsønn, men vil på ingen måte følge i farens fotspor. Han vil heller drive med teater og løfter frem dramaet og det store språket. Andreas skulle egentlig hatt en tvillingbror, men det har han ikke. Han har vokst opp i et hus av glass – det er i hvert fall det han forteller Marita. Sammen finner Marita og Andreas frem til de døde barna. Bergen ungdomsteater er bok nummer to i det som trolig blir en trilogi om Marita og de døde søstrene. I denne boka følger vi Marita gjennom ungdomsårene i Bergen og blir med henne til USA for å besøke faren. Selv om boka følger i det samme sporet som Og været skiftet og det ble sommer og så videre, synes jeg ikke den helt lever opp til forgjengeren. Den har ikke helt den samme tyngden og preges av litt for mange gjentagelser av de samme tingene. Likevel er det absolutt en bok verdt å få med seg. Den er velskrevet og tar opp viktig og interessant tematikk. Jeg gleder meg til neste bok! ★★★★☆

bloggutfordring, jeg vet ikke jeg bare skriver

Kroppsbeherskelse

abbie-bernet-251310

Plutselig er det hull i en av de to buksene mine og jeg er nødt til å skaffe en ny. Dessuten er det sommer og jeg trenger klær jeg ikke smelter i. Så jeg går fra butikk til butikk, leter etter noe som kan passe.

Men jeg har en kropp som ikke passer inn, har ikke store nok pupper, men overarmene mine passer ikke inn i noe som er trangt, jeg har store lår, men korte bein, brede hofter, men ikke så stor mage. Ingenting passer, buksene må brettes opp eller klippes av, shortsene er for vide i livet og for trange ellers, jeg har ikke sjans.

Jeg kan ikke ha noe som sitter for stramt, da er jeg for redd for å puste, er redd for å være tjukk selv om jeg sjelden tenker at noen andre er for tjukke, dømmer min egen kropp på en helt annen måte. Kan heller ikke ha noe som sitter for løst, vil ikke føle meg større enn jeg er. Jeg har blitt så kresen og ingenting føles riktig.

Prøver å tenke at det bare er klær, bare er kropp, men hva vet vel jeg?

I prøverommet ser jeg speilbildet til en annen. Jeg er ikke den samme på innsiden som på utsiden, og jeg blir redd, er det dette alle andre ser? Og hvordan skal jeg komme meg ut av denne kjolen? Jeg ødelegger glidelåsen, det er ingenting å gjøre med det, jeg tør ikke å si ifra, tør ikke å be om hjelp, er redd for at noen skal dømme meg fordi jeg prøvde en kjole som helt tydelig var for trang, men den var for stor i medium og for liten i small, så hva kan jeg gjøre?

Jeg er en mellomting, hele tiden er jeg mellom to ting. Prøver sko, de er for trange eller for store, nei, vi har ingen halve størrelser, vil du prøve med såle? Men jeg vil ikke det, for det hjelper ikke, ingenting hjelper, kroppen min henger ikke med, ingenting henger med, jeg passer ikke inn her.

Hjemme står jeg naken foran speilet, holder inn magen og snur meg rundt, ser kroppen i rett vinkel mens jeg holder pusten, nikker, det er ikke så ille som jeg hadde tenkt, det kunne vært verre, jeg skal snart ha mensen, det er derfor jeg ser litt ekstra rund ut akkurat nå. Tenker det hele tiden, selv når jeg ikke snart skal ha mensen, skylder på en syklus, men likevel, jeg er ikke så verst, står i speilet og tenker det, hvis jeg bare beveger meg riktig, slutter å tenke så mye, kan jeg være fin sexy pen søt, alt det der, jeg kan det, jeg vet det.

Men overalt treffes jeg likevel av alle de blikkene som ikke finnes, de som ser meg sånn jeg ser meg selv når jeg ser meg selv på mitt verste. Mitt eget blikk sendt fra andres øyne.


Jeg er med i en utfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Forrige uke var tema «Kroppen», denne ukens tema er «Usikkerhet». Jeg slo dem sammen og endte opp med dette innlegget om den evige runddansen med meg selv og kroppen min.

De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Anniken • Sunniva • Ester Maria • Benedicte • Inger