boksnakk

Sommerlesning 2017

P1140283

Jeg har ikke ferie helt enda, men det nærmer seg, og leseplanene, de er ganske klare. I sommer skal jeg lese så mye som mulig og det kommer jeg til å få mer enn nok tid til. Foreløpig ser leselista slik ut:

  • L av Erlend Loe
  • Fraværet av musikk av Rune Christiansen
  • Jernspøkelset av Ivar Aase (gratis leseeksemplar)
  • Kjærlighet og sommer av William Trevor
  • A Little Life av Hanya Yanagihara
  • Ariel av Sylvia Plath
  • M Train av Patti Smith
  • The accidental av Ali Smith
  • The God of Small Things av Arundhati Roy
  • Sula av Toni Morrison
  • The Tidal Zone av Sarah Moss
  • Håndbok for vaskedamer av Lucia Berlin
  • More Than This av Patrick Ness

Dette er de bøkene jeg eier og har lyst til å lese før jeg leser noe annet. Jeg er kanskje aller mest spent på The Tidal Zone av Sarah Moss, The accidental av Ali Smith og A Little Life av Hanya Yanagihara. De har jeg hatt lyst til å lese lenge og nå skal jeg endelig ta meg tid.

I fjor brukte jeg sommermånedene på å lese bøker skrevet av kvinnelige forfattere og det var både gøy og spennende, men i år velger jeg likevel bare å prioritere lystlesing. Nå som jeg sannsynligvis er ferdig med å studere føler jeg at jeg kan velge mer fritt hva jeg leser. Jeg kommer nok også til å lese mer enn det jeg har listet opp, sannsynligvis en del ebøker, men de har jeg ikke bestemt meg for enda. Det tar jeg litt som det kommer. Som sagt: lystlesing er en prioritet. God lesesommer alle sammen! 

P1140263

Hva skal dere lese i sommer?

boksnakk

Hvordan lese mer

P1140271

Et av de spørsmålene jeg får oftest, er hvordan jeg klarer å få lest så mye som jeg gjør. Hvordan klarer jeg å lese 8-10 bøker i måneden? Hvordan kan jeg sette meg som mål å lese 102 bøker i løpet av året? Og hva med de bokbloggerne som leser femten eller tjue bøker i måneden? Hvordan får de til? Hvordan er det mulig? Under har jeg samlet noen råd, som kanskje kan hjelpe deg med å få lest litt mer enn det du allerede gjør.

Gjør lesingen til en prioritet

Sett av tid til å lese. Det er faktisk så enkelt. Hvis du vil lese mange bøker, må du lese mye. Det finnes ingen vei utenom, ingen snarveier, ingen magisk oppskrift. Du må sette av tid, sette deg ned, åpne boka og lese.

Sett deg personlige mål

Ikke sammenlign deg med andre, sammenlign deg med deg selv. Leste du én bok i mai, men skulle gjerne lest flere? Sett deg som mål å lese to eller tre bøker i juni. Gi deg selv en premie hvis du klarer målet ditt. Kanskje kan du kjøpe deg en ny bok hvis du klarer å lese to flere bøker denne måneden enn den forrige? Pass også på at du justerer målene dine etter hva du skal gjøre ellers den måneden eller det året. Har du for eksempel eksamen eller jobber i 7-9 timer hver dag, er det naturlig at du får lest færre bøker enn hvis du har sommerferie. Sett deg mål som utfordrer deg, men som ikke er umulige. Det blir fort bare et ork hvis det ikke er gjennomførbart.

Ha alltid minst én bok tilgjengelig

Ha med deg en bok overalt, og da mener jeg virkelig overalt, og les når du har litt dødtid. Hvis du, som meg, ikke er så glad i å bære rundt på ting, last ned bøker på mobilen og les på den. Jeg vet at mange er skeptiske til akkurat det, men selv har jeg blitt veldig positivt overrasket. Etter at jeg begynte å lese ebøker på mobilen, har jeg lest minst 2-3 flere bøker hver måned. Last ned appene eBokBib og/eller Kindle og les litt på bussen på vei til skole/jobb eller mens du står i kø på butikken. Et par sider her og der blir til slutt mange.

Avbryt bøkene som ikke fenger

For meg sitter det langt inne å ikke lese ferdig en bok, men jeg har blitt flinkere til å legge fra meg de jeg virkelig ikke liker. Det handler rett og slett om at noen bøker ikke passer deg som leser og da tar de gjerne mye lenger tid å lese. Det beste er å bare droppe dem. Hvis en bok ikke engasjerer deg i løpet av de første 50-100 sidene, er den sannsynligvis ikke noe for deg. Dropp den. Les noe annet.

Les det du liker

Du MÅ ikke lese Tolstoy eller Dickens bare fordi de har skrevet bøker mange mener man «må» ha lest. Du MÅ ikke lese bøkene du får anbefalt av andre hvis du ikke synes de virker interessante. Hvis du liker krim, les krim. Hvis du liker romantikk, les romantikk. Hvis du liker fantasy, les fantasy. Hvis du liker korte bøker, les korte bøker. Og så videre. Ikke hør på «boksnobbene», les det du selv vil og liker. Man leser automatisk fortere hvis man leser noe man blir engasjert av, så hvis man vil lese mye lønner det seg å lese bøker man virkelig liker. Jeg sier ikke at man aldri skal prøve seg på noe annet, men å lese bøker man elsker er en god måte å øke leselysten på. Kanskje det er lettere å lese Anna Karenina hvis man har lest Me Before You eller Tørst først?

Fjern distraksjoner

Hvis du er en sånn som «bare» skal sjekke instagram, facebook, twitter osv. hvert femte minutt: legg mobil og datamaskin et sted du ikke får tak i dem. Sosiale medier er tidstyver og du taper mye lesetid på å «bare» skrolle gjennom dem hele tiden. Sett heller av faste pauser til å sjekke av og til.

Husk: Man må ikke lese 100 bøker i året for å være en god leser

Kvalitet over kvantitet heter det, og det stemmer for lesing også. Det er viktigere at du kan vise til de gode leseropplevelsene enn at du kan skryte av hvor mange bøker du har lest. Jeg er mer interessert i å høre om boka du elsket enn å høre om hvor mange bøker du leste i april. Jeg anbefaler å se denne og denne videoen av Ariel Bissett og lese dette innlegget på Kvardagsbiblioteket hvis du har mye dårlig samvittighet over å ikke lese nok. Det er helt greit å bare lese én bok i året hvis det er det du har tid og lyst til. Det viktigste er at du leser fordi du har lyst til å lese, ikke fordi du vil ha et høyt tall å skryte av.

Har du noen andre råd enn de jeg har nevnt?
Er det viktig å lese mange bøker?

boksnakk

Bøkene jeg leste i mai

P1140249

I mai endret jeg lesemålet mitt for 2017 fra 70 bøker til 102 bøker. Jeg tror aldri jeg har lest over 100 bøker i løpet av ett år tidligere, så det blir absolutt en utfordring å få det til. Foreløpig ligger jeg 1-2 bøker foran målet, så det burde likevel være mulig. I mai følte jeg egentlig at jeg ikke fikk lest så mye, blant annet på grunn av eksamen, men jeg endte likevel opp med å lese ni bøker totalt. Siden flere av bøkene var både lange og krevende, er jeg veldig fornøyd med hvordan måneden har gått. Jeg har fått lest så utrolig mye bra og spennende!

Jeg leste:

  • Vingebelastning av Helga Flatland
  • En av Sarah Crossan
  • Emma av Jane Austen
  • Enkle atonale stykker for barn av Dag Johan Haugerud
  • Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale
  • Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez
  • Karitas av Kristín Marja Baldursdóttir
  • Bergen ungdomsteater av Pedro Carmona-Alvarez
  • Stupekontroll av Neha Naveen

Den beste boka:
Denne måneden er det veldig vanskelig å velge hvilken bok jeg likte best. Flere av bøkene jeg leste, er bøker jeg kommer til å huske lenge. Emma av Jane Austen likte jeg veldig godt. Austen har noe helt eget over seg og jeg elsker karakterene og historiene hennes. Enkle atonale stykker for barn av Dag Johan Haugerud skilte seg ut på mange måter. Den var først og fremst ganske annerledes fra mye annen samtidslitteratur og jeg likte godt at han forsøker å være såpass eksperimentell. I tillegg gjorde både Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez og Karitas av Kristín Marja Baldursdóttir stort inntrykk på meg. De er begge bøker man bare sluker og vil ha mer av.

Den dårligste boka:
Vingebelastning av Helga Flatland var nok den boka jeg likte minst denne måneden. Den ga meg veldig lite og jeg ble egentlig ganske skuffet med tanke på vår godt jeg har likt Flatlands tidligere bøker.

Månedens sitat:

If I loved you less, I might be able to talk about it more. – Jane Austen, Emma

Lesemål for neste måned:
I juni får jeg endelig sommerferie, så da er planen å lese mye. Jeg håper på å komme meg gjennom ganske mange bøker, sånn at jeg blir litt på forskudd på lesemålet mitt. I tillegg vil jeg krysse av et par punkter til på leseutfordringen.

Hva leste dere i mai?

alvor, hverdag

Å blottlegge seg

unnamed

9. juni er det premiere på noe som inntil nå har vært fjernt og litt uvirkelig. Filmen Mellom oss. Et filmprosjekt laget av Aftenposten, men filmet av mennesker rundt i hele Norge. Jeg er med i filmen og jeg aner ikke hva jeg kan forvente.

For å være helt ærlig, husker jeg veldig lite av april 2016 – den tiden jeg filmet til prosjektet. Jeg var langt langt nede og langt utenfor meg selv. Jeg var i sorg. Jeg følte meg liten, ubetydelig, dum, stygg. Verdiløs. I løpet av de ukene var jeg mye alene. Jeg isolerte meg selv fra alt og alle og gikk for det meste bare ut av hybelen da jeg skulle på skolen, hvis jeg da dro på skolen. Jeg drakk mye alkohol, av og til på fest, men mest alene. Jeg skrev lite, sov mye. Jeg var sint og frustrert og så uendelig lei. Jeg følte ingenting og jeg følte alt. Jeg ville bare slippe.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvorfor alt var så tungt akkurat da, men jeg tror ikke det er noe poeng. Han fortjener ikke noe mer oppmerksomhet og jeg har uansett lagt det langt bak meg. Det holder å si at noe drev meg til bristepunktet og at det plutselig gikk opp for meg hvor langt unna meg selv jeg hadde kommet. Jeg brøt sammen. Jeg hadde fått nok.

Men så ble det heldigvis gradvis lysere. Jeg hadde en natt der jeg var helt ute og så våknet jeg dagen etter og skjønte at jeg ikke kunne forsette. Jeg måtte slutte å være så slem med meg selv, for det var faktisk ikke meg det var noe galt med. Det var så enkelt. Fra en dag til en annen, plutselig forsto jeg at det fantes muligheter, at det fortsatt var håp.

Jeg får høre at jeg er tøff som deler, som tør, men jeg var ikke tøff da jeg filmet meg selv, jeg var desperat. Desperat etter å bli sett og hørt, desperat etter å føle meg mindre alene. Så jeg snakket. Snakket til et mobilkamera som om den lille linsen var en slags livslinje. Det var ingenting som egentlig ble enklere av å gjøre det, men likevel var det en slags lettelse i å gjøre noe og i å tenke at kanskje noen andre også har det som meg, kanskje jeg ikke er helt alene.

The risk in talking publicly about mental health is that it becomes all people can see. You are strapping a label on yourself.
– Matt Haig (på twitter 29. mai 2016)

Jeg er redd for at Mellom oss skal gjøre at andre ser meg som en jeg ikke er, som en jeg var. Jeg er redd for at noen skal se på meg og bare se sorgen, angsten, usikkerheten. Jeg er redd for å bli dømt. Jeg er redd for at jeg har sagt noe feil, noe jeg ikke kan stå inne for. Jeg er redd for å se meg selv og plutselig falle langt tilbake og inn i gamle mønstre. Jeg er redd for å ikke kjenne meg selv igjen.

Jeg er ikke lenger den samme som jeg var for et år siden. Vi endrer oss hele tiden. Vi vokser, vi opplever, vi erfarer. Jeg er minst hundre erfaringer rikere. Jeg vet mer, jeg kan mer, jeg vil mer. Jeg er fortsatt redd. Jeg er fortsatt usikker. Jeg har fortsatt problemer med å snakke med andre. Jeg har fortsatt angst. Jeg har fortsatt dager der jeg helst skulle ligget under dyna hele dagen. Men jeg er ikke den samme.

Livet mitt er bedre. Jeg er bedre.

Mellom oss føles litt som om en av dagbøkene mine plutselig skal bli offentliggjort og tilgjengelig for alle. Det er deler av meg som ikke vet om det å publisere sin egen dagbok er en god idé. Det er deler av meg som ikke helt vet om jeg egentlig er så åpen som jeg tror. Men det er også deler av meg som tenker at det er helt greit, at det er sånn det må være. Dere skal få se meg anno april 2016. Jeg vet ikke helt hva dere får se, hvor mye dere får se, men det er meg, hun jeg var da. Jeg håper dere ikke dømmer henne for hardt. Jeg håper dere forsøker å forstå henne. Og hvis noen av dere skulle kjenne dere igjen, enten i personen dere var eller i personen dere er, ta gjerne kontakt, så kan vi snakke om det. For det hjelper faktisk å dele.

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg | 122 s.
31857073Mie har de siste månedene bodd i familiehytta sammen med faren og søsteren Rakel. Tidligere har de tilbrakt mye tid på hytta om sommeren og i helger, men nå er det noe som er annerledes, det er noe som mangler. Moren er ikke der. Moren er død. Mie forstår ikke hvordan livet bare kan fortsette. Hun sørger og minnes barndommen og tiden frem til morens begravelse mens hun forsøker å finne svar på de spørsmålene som ble igjen etter morens død. Lukta av våt jord om natta er en kort og tung roman. Mye blir sagt og fortalt med få ord. Romanen er skrevet med et godt språk og mange følelser. Med følelsestunge romaner som dette, føler jeg ofte at følelsene blir presset på meg, men sånn er det ikke her. Det er bare ærlig og direkte på en lavmælt og lite påtrengende måte. Bokneberg setter ord på sorgen på en måte som føles både nær og viktig. ★★★★★

Vi trur vi har meir tid, at vi kan snakke meir om det vanskelege ein annan gong, at vi kan rette opp i det som har blitt sagt, eller ikkje sagt, men det er ikkje slik, det er for seint, for alltid for seint.

Politisk roman av Lone Aburas | 144 s.
18468341
Robert er tannlege. Rebecca underviser i geografi på Voksenuddannelsescenter. De møttes under en rotfylling og flyttet sammen etter bare en måned. De er foreldre til hver sin tenåring og ingen av barna er spesielt begeistret for den nye livssituasjonen. En dag bestemmer Robert seg for at han vil hjelpe noen som har det vanskelig. Dermed flytter den illegale flyktningen Amir inn hos dem. Rebecca er på ingen måte fornøyd med Roberts plutselige engasjement. Politisk roman er en satirisk roman, en slags kommentar på tiden vi lever i. Den er skrevet med blikket til en sarkastisk og pessimistisk kvinne som på ingen måte er fornøyd med livet hun lever. Hun er kritisk til det meste og synes ikke kjærestens engasjement er spesielt imponerende. Hvis Aburas har noen gode poenger, forsvinner de dessverre i hovedpersonens påtatte negativitet. Det hjelper heller ikke at hun gjentar seg selv til det kjedsommelige. Det skjer ikke nok og det er ikke godt nok skrevet til at jeg blir engasjert. For det meste føles det bare som påtatt satire og ingenting mer. ★★☆☆☆

Af og til får jeg dårlig samvittighed over ikke at have dårlig samvittighed, men det er en flygtig følelse, der forsvinder lige så hurtigt, som den er opstået. Jeg har nok at gøre med at holde sammen på mig selv. Jeg orker ikke flere personlige katastrofer.

Sommer uten brev av Line Baugstø | 210 s.
24588371
Sommeren 1968 er Sigrid alene igjen i rekkehuset med sine to små døtre. Ektemannen Erling har sagt opp jobben som fotograf og reist for å følge drømmen om et villmarksliv i Canada og Alaska. Sigrid prøver å forsørge seg selv og jentene ved å selge Tupperware. Hver dag spør jentene om det har kommet brev fra faren, men de hører ingenting. Sommer uten brev er en roman om en familie i ferd med å bryte sammen. For meg ble romanen litt for intetsigende, verken historiene eller karakterene engasjerte meg i noen stor grad. Det var et eller annet med selve fortellermåten som føltes litt for distansert, jeg fikk liksom aldri helt tak på noe som helst. Jeg sitter rett og slett igjen med litt for lite etter å ha lest boka. Den er på en måte enkel og grei, men mangler noe mer, noe som gjør at jeg tenker dette var en god bok. Den ble heller litt sånn: ok, men hva så? Dessverre. ★★☆☆☆

Jeg var bare 20 år, og han var 22. Han sa at han hadde skutt en bjørn, at menn som skyter bjørner ikke er redde for noe. Han lo da han sa det, og jeg trodde på ham.

bloggutfordring, jeg vet ikke jeg bare skriver

Hva har du i bagasjen?

nikko-macaspac-263785

Det bygger seg opp en tyngde i hodet, i hele kroppen, og jeg vet ikke hvor den kommer fra, men den er der, den presser på, som om noe vil ut, som om noe tar over. Det finnes ord for dette. Definisjoner, diagnoser, termer. Men alt jeg tenker på er tyngden. Jeg får ikke puste, for noe har satt seg oppå brystet mitt. Det er det du må forstå. Jeg får ikke puste. Jeg må puste for å leve, men jeg får ikke puste. Jeg puster, men jeg puster ikke. Jeg vet at dette ikke er virkelig, jeg vet at dette bare er noe kjemisk, en kjemisk reaksjon, en illusjon, det er ikke virkelig, jeg dør ikke, men det bygger seg opp. Det er noe som bygges, en mur på innsiden, som vokser, og jeg kan ikke rive den ned, vil ikke rive den ned, for hva skjer da. Et utbrudd, en skred, det er så lite som skal til for å utløse det. Så plutselig. Plutselig er jeg tung, tom, tynget. Det er noe annet enn meg som tar over, en tordensky som fyller kroppen helt til det til slutt begynner å regne.

ps: dette ble skrevet på en tung dag, i dag er ikke en sånn dag.

Jeg er med i en utfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «Hva har du i veska/sekken?» (hilsen fri tolkning). De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Anniken • Sunniva • Ester Maria • Mari Sunniva • Benedicte • Inger

jeg vet ikke jeg bare tenker

Noe kommer til å skje

P1140243

For noen år siden leste jeg Nokon kjem til å komme av Jon Fosse. Den sto på en pensumliste i omtrent en uke før den ble byttet ut med Morgon og kveldMorgon og kveld husker jeg ingenting av. Virkelig. Ingenting. Nokon kjem til å komme derimot. Den sitter som klistret. Kanskje fordi stykket er en eneste stor gjentagelse av de samme ordene, på ulike måter, igjen og igjen og igjen, men jeg tror det er noe mer også. Det er en styrke i de fem ordene. De holder til et helt stykke. Fem ord. Fem ord! Det holder. De holder til alt.

Noen kommer til å komme.

En dag blir barn og ungdom skutt på en øy. En annen dag blir barn og ungdom sprengt på en konsert. Hver dag herjer kriger vi nesten ikke hører noe om. Det smeller overalt. Barn skriker, barn gråter. Avbrytes før de er i gang. Det gir ikke mening. Det skal ikke gi mening. Det er ingenting meningsfylt med å dø. Det er bare død.

Noe kommer til å skje.

Det ligger en skygge over verden. Den deler oss, splitter oss. Fordi vi ikke snakker sammen, fordi noen ikke vil høre. Vi bygger murer. Vi deler opp. Sier dette er mitt, dette er ditt. Her går grensen. Glemmer at ingen kan eie noe som helst, at en dag skal alt dette bli borte, at vi alle bare lever til vi dør.

Ingenting kan vare.

Men vi er så sterke. Det er det eneste jeg ser. Mennesker som slipper alt, som løper, som hjelper. Mennesker som ofrer seg selv for andre. Vi er immune. Vi reiser oss. Igjen og igjen og igjen. Det blir ikke mindre vondt. Det skal aldri bli mindre vondt. Men vi fortsetter likevel, selv om noen hele tiden kommer, selv om noe hele tiden skjer.