bloggutfordring

“I enjoy the spring more than the autumn now. One does, I think, as one gets older.”

wilfried-santer-233377

Hele vinteren drømmer jeg om våren. Drømmer om sola. Om den varme vinden. Grønne trær. Hestehov. Fuglekvitter om morgenen. Luktene. Fargene. Smilene under solbrillene. Jeg drømmer om lyset. Om varmen. Om alt som skal vokse og gro.

Alle vårklisjeene.

Og nå er den her. Endelig.

Egentlig er det jo ingenting som har forandret seg, stresset og uroen er der fortsatt, men likevel er noe annerledes. Det er lyst og jeg fryser ikke lenger. Ting virker ikke like umulige som da det var mørkt og kaldt. Og viktigst av alt: hvis ting ikke går helt som jeg ønsker, kan jeg i det minste trøste meg med en is eller et glass vin i sola.

Jeg er med i en utfordring der vi som er med skriver om et bestemt tema hver uke. Denne ukens tema er «vår/vårfølelse». De andre som er med på utfordringen er:

Lisa  • Tine Katrine • Renate

(Tittelsitat: Virginia Woolf, Jacob’s Room)

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Rastløs av Kenneth Moe | 109 s.
27216965En ung mann skriver brev til kvinnen som avviste ham. Han drives av tvil og uforløst begjær og forsøker å skrive seg frem til en ny forståelse av sin egen ensomhet. Samtidig mistenker han at det er litteraturen som har skyld i det hele. Han drømmer derfor om en litteratur som kurerer behovet for litteratur, en litteratur hvor livet har forrang. Rastløs er en tenkebok. Kenneth Moe skriver direkte og ærlig og klarer å sette ord på noe mange kan kjenne seg igjen i, uten at det blir klisjéfylt eller for mye. Jeg likte romanen godt da jeg leste den, men helt ærlig er det en roman man glemmer litt. Han har mange fine poenger og setninger, men hvor mye sitter egentlig igjen etterpå? Nå har det gått noen uker siden jeg leste den og jeg merker at jeg ikke husker så mye av det jeg leste. Samtidig vet jeg jo at det var en god leseopplevelse. Jeg tror nok jeg må lese den en gang til, og det er absolutt et godt tegn at jeg virkelig har lyst til og ser frem til å gjøre det! ★★★★☆

Jeg er full av løsninger, men løsningene er ikke interessante, slik problemet er interessant, for løsningene er ikke meg, slik problemet er det.

Den 13. disippel av Tom Egeland | 496 s.
21525272
I 1978 avdekker en israelsk arkeolog en grav fra oldtiden. Samme dag forsvinner han sporløst og det israelske militæret overtar utgravningen. De forsegler gravkammeret. Noen tiår senere trygler en døende kollega Bjørn Beltø om hjelp, samtidig som hennes mann og sønn blir overfalt av ukjente gjerningsmenn. Sammen med datteren til den forsvunne arkeologen reiser Bjørn Beltø ut i verden for å komme til bunns i mysteriet. Den 13. disippel er bok nummer fem med Bjørn Beltø som hovedperson. Jeg leste og likte de fire første bøkene ganske godt, men denne falt virkelig ikke i smak hos meg. Mysteriet er for all del spennende og godt lagt frem, men det er noe med rammen som skurrer. Jeg holdt på å gi opp boka flere ganger av én enkel grunn: Bjørn Beltø er utrolig irriterende. Han bruker halve boka på å sikle etter Rebecca og sutre over at hun ikke vil ha ham. Han oppfører seg som en fjortenåring som er sur fordi jenta han liker ikke liker han tilbake. Det er både tullete og provoserende. Romanen er underholdende, men det holder ikke, det blir for mange rare tankespinn, det blir for surrete. Mysteriet og det som faktisk er interessant med romanen forsvinner. Jeg klarer ikke å bry meg om de klarer å løse gåten når jeg misliker hovedpersonen og måten han tenker på så sterkt. Romanen får to stjerner av meg, men jeg er fortsatt usikker på om den egentlig fortjener det. Håper Tom Egeland skjerper seg før han eventuelt skriver bok nummer seks om Bjørn Beltø. ★★☆☆☆

Arkeologer graver i jord, teologer graver i ord.

Er hun din? av Nils-Øivind Haagensen | 233 s.
31457236
Det er sommer, og Are blir invitert i bursdagen til en venninne han ikke har sett på flere år. Feiringen er i et sommerhus på en øy. I huset finnes seks år gamle Eira, som får øye på Are og begynner å stille ham spørsmål. Samtalene med den lille jenta åpner rom i Are som har vært lukket i lang tid. Historien om barnet som aldri ble født blir gradvis avdekket. Er hun din? er en kort roman som rommer mye. Det jeg kanskje liker aller best er hvordan Haagensen skriver frem forholdet mellom Are og Eira. Samtalene dem imellom er både morsomme og realistiske samtidig som de peker på noe alvorlig. Jeg liker også måten historien fortelles på. Det er fragmentert, men ikke uforståelig. Stemningen i boka er så sår. Man får en god forståelse for Are, selv om man kanskje ikke kan relatere til hans sorg. Jeg satt med klump i halsen gjennom store deler av teksten. Dette er virkelig en god roman, jeg kunne bare ønske den var enda litt mer. Jeg følte at det var noe som manglet, selv om jeg ikke helt klarer å sette ord på hva det var. ★★★★☆

Han sitter på en stol i det grønne, tilfeldige gresset, sitter med Mac-en i fanget og forsøker å huske det med utgravinger og kropper og vennskap og tid. Misunner gresset at det bare har én ting å konsentrere seg om: vokse og være gress.

lister

Akkurat nå

P1130984

Tenker jeg på:
– At jeg egentlig burde skrive jobbsøknader, ikke blogginnlegg.
– Pensumhaugen jeg har ignorert lenge og kommer til å fortsette å ignorere.
– Romanen jeg skriver på.
– At jeg er heldig som har det så bra som jeg har det akkurat nå.

Ser jeg på:
Egentlig ikke noe spesielt, men litt Modern Family og litt Grey’s Anatomy. Har lyst til å se 13 Reasons Why, Riverdale og den nye sesongen av Love, men det er litt ork å begynne på en ny serie akkurat nå. Jeg vil nemlig mye heller lese.

Leser jeg:
Senteret av Victoria Durnak, Ein gong var dei ulvar av Therese Tungen og Harry Potter and the Goblet of Fire av J. K. Rowling.

Har jeg på meg:
Joggebukse og t-skjorte.

Hører jeg på:
Vårlista mi på Spotify. Den vokser litt for hver dag som går. (Kom gjerne med noen gode vårmusikkforslag!)

Spiser jeg:
Knekkebrød med gulost. Også smugspiser jeg litt påskesjokolade.

Ønsker jeg meg:
Ordentlig ro i kroppen. Jeg sliter med å konsentrere meg om én ting av gangen, gjør heller mange ting samtidig og det blir bare rot.

Ser jeg frem til:
Sommer, varmt vær og å kanskje reise til noen nye steder.

Liste funnet her.

boksnakk

Bøker lest i mars

17622844_10158674327055727_1574103904_o

Denne måneden gjorde jeg det jeg egentlig aldri hadde tenkt til å gjøre. Jeg begynte å lese ebøker. Det begynte som en nødløsning da jeg ikke hadde råd til de bøkene jeg hadde aller mest lyst til å lese, og etter at jeg først hadde begynt, var det så lett å bare fortsette. For én ting skal ebøker virkelig ha, de er lett tilgjengelige. Denne måneden leste jeg til slutt 11 bøker til sammen, 9 av dem leste jeg på mobilen. Det er tall jeg er veldig fornøyd med, selv om jeg ikke leste så mange av de bøkene jeg egentlig hadde planlagt å lese.

Jeg leste:

  • Et sted på grensen av Emilie Edland
  • Chicks o’hoi av A. N. P.
  • James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug
  • Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm
  • Rastløs av Kenneth Moe
  • Den 13. disippel av Tom Egeland
  • Er hun din? av Nils-Øivind Haagensen
  • Leiligheten av Nora Szentiványis
  • Alt det lyse og alt det mørke av Brynjulf Jung Tjønn
  • Elskere av Mattis Øybø
  • De urolige av Linn Ullmann

Den beste boka:
Jeg leste mange gode bøker denne måneden, men favoritten min er nok James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug. Den er velskrevet og forteller en engasjerende historie. Jeg synes den begynner bedre enn den slutter, men det er absolutt en veldig imponerende debutroman. Ellers likte jeg også Er hun din? av Nils-Øivind Haagensen og Leiligheten av Nora Szentiványis veldig godt! Leiligheten er nok den beste boka jeg leste denne måneden, selv om jeg likte James Franco spytter når han snakker best.

Den dårligste boka:
Det må nok være Chicks o’hoi av A. N. P. Jeg har skrevet mer om hvorfor her. Jeg likte heller ikke Den 13. disippel av Tom Egeland spesielt godt, det skal jeg si mer om i et innlegg om ikke så lenge.

Månedens sitat:

Hva om litteratur er både symptom og medisin om hverandre? Hva om det skifter så umerkelig mellom de to, at man tror det er det ene, når det egentlig er det andre?
– Kenneth Moe, Rastløs

Lesemål for neste måned:
Å fortsette å lese mye. Akkurat nå vil jeg bare komme meg gjennom mye litteratur, det er ikke egentlig så viktig hva det er. Jeg vil også prøve å lese litt bredere og ikke bare lese norske forfattere.

Hva leste dere i mars?

boksnakk

3 bøker jeg har lest i det siste

Uten vesentlige feil eller mangler av Linda Skomakerstuen
33783750Elvira bor alene i barndomshjemmet sitt i Risør. Hun jobber som revisor og trives best i sitt eget selskap. Andre mennesker forstår hun seg ikke på. Hun holder dem helst på avstand. Dette fungerer fint helt til den pensjonerte jordmoren i nabohuset brått dør og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner. Elvira mistenker at noe ikke er helt som det skal og bestemmer seg for å nøste opp det som tilsynelatende er et mysterium med mange løse tråder. Uten vesentlige feil eller mangler forsøker å være mange ting samtidig. Den er litt krim, litt humor, og litt kjærlighetsroman. Jeg mener ikke at dette er en umulig kombinasjon, men Skomakerstuen får det dessverre ikke helt til. Det blir rotete og til tider rett og slett litt fjasete. Humoren bygger på stereotyper vi har sett før, karakterene fremstår som typer og store deler av romanen forsvinner i forutsigbare retninger og dårlige dialoger. Romanens største svakhet ligger for meg i språket. Det er enkelt og pregløst, til tider både stivt og klønete. Romanen har for all del en slags varme og deler av historien er interessant, men det blir borte i et mysterie som egentlig ikke er spesielt spennende å følge med på. Jeg blir mer irritert enn interessert. ★★☆☆☆

Hvordan er det med deg, Elvira Antonsen? Er du uten vesentlige feil og mangler?

James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug
33797443
Kenneth samler på stjerneskudd og bruker hvert ønske på at storesøster Jenny ikke skal forsvinne. Han kommer fra en familie som ikke klemmer og han drømmer om å leve av å skrive. Før han flytter hjemmefra, må han knekke mormoren og få henne til å avsløre alle hemmelighetene sine før hun dør. Etterpå drar han ut i verden og får oppleve hvor vanskelig det kan være å være seg selv og å leve av det man alle helst vil. James Franco spytter når han snakker er en veldig sterk roman. Erik Eikehaug skriver godt, han er tydelig og morsom. Selv om historien selvfølgelig er ganske spesifikk, er det mye mange kan kjenne seg igjen i. Romanen tar for seg mange ulike temaer uten at det blir rotete. Han beskriver blant annet godt hvordan det kan føles å ville skrive samtidig som man føler at man ikke er helt god nok. Jeg kjenner meg godt igjen i følelsen av å sitte i et rom sammen med andre skribenter og føle at jeg er den svakeste. Karakterene hans er dessuten tydelige og komplekse. Jeg koste meg veldig da jeg leste denne. Det er en varme og humor der som gjør den til tider tunge tematikken lettere å svelge. Jeg liker også at han tør å ta med virkelige personer inn i romanen. James Franco gjør seg bra som romankarakter! Er dette en perfekt roman? På ingen måte. Men det skal den heller ikke være. Det er en god roman, en fengende roman. En roman alle burde lese. ★★★★★

«I love you, I love you, I love you, I love you.»
Jeg klarer bare å si det på engelsk. Sier jeg det på norsk, blir jeg flau. R-en i elsker er for voldsom.

Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm
30622333
Jens er redd for mange ting. Han er redd for å drite seg ut, redd for vann og redd for blod. Edor er ikke redd for noe. Han er sammen med Beate, øver på nye skatetriks, bader i havet og svømmer lenger ut enn han burde. Så møter han Jens og plutselig er Edor redd for noe likevel. Han er redd for måten Jens får det til å krible i magen hans på. Nærmere kommer vi ikke er Monika Steinholms andre ungdomsroman. Jeg likte veldig godt debuten Fuck verden da jeg leste den i 2015 og har hatt lyst til å lese bok to lenge. I Nærmere kommer vi ikke får vi gjensyn med karakterene fra forrige roman, men i denne er det Jens som er hovedpersonen. Vi følger han i en tid der han forsøker å akseptere den han er. Jeg likte nok ikke denne boka like godt som jeg likte den første, men den er likevel god. Jeg liker måten Steinholm skriver om seksualitet på, jeg liker at hun velger å vise bredden og ikke bare bruker stereotyper. I tillegg skriver hun med et godts språk og skaper gode karakterer. Jeg synes kanskje at denne romanen manglet litt på handlingsfronten, det ble litt for knapt for min del, men det er absolutt en god roman om forelskelse og å forsøke å finne ut av sin egen seksualitet. Jeg kunne ønske jeg hadde lest flere romaner som dette da jeg var 16, jeg tror Steinholm treffer målgruppa veldig godt. ★★★★☆

Hvor mye tid skal jeg egentlig måtte gi fra meg? Jeg kan ikke gå hele livet og vente på folk. Man vet aldri hvor lang tid man har. Venter man for lenge, er det kanskje for sent. Jef vet allerede hva de kommer til å skrive på gravsteinen min. Han ventet.

boksnakk

Hva er en bok?

P1140122

Jeg elsker bøker. Hadde jeg hatt plass og økonomi til det, ville jeg laget meg et eget bibliotek for lenge siden. Men jeg bor i en liten studenthybel. Jeg har ikke penger. Og jeg kommer sannsynligvis til å måtte flytte flere ganger før jeg bor et sted som er fast nok. Kanskje blir det aldri en realitet. Kanskje må jeg klare meg med én eller to bokhyller, med nøye utvalgte bøker. Det er ikke helt drømmen, selvfølgelig, men kanskje vil det likevel være mer enn nok.

Jeg har alltid vært imot ebøker. Jeg har nektet tvert. Det har vært en prinsippsak. Bøkene mine skal ikke være digitale! Jeg vil ha en fysisk bok i hendene! Jeg vil kunne notere i margen! Jeg vil brette sidene, knekke ryggen, gjøre det synlig at boka er lest! En bok er ikke en bok hvis jeg ikke kan holde i den og bla i den! Jeg nekter å lese bøker som ikke er på papir!!!

Jeg er sta og jeg liker ikke å innrømme at jeg tar feil. Likevel må jeg nå komme med en liten/stor innrømmelse:

Jeg har begynt å lese ebøker.

Ja, jeg skjønner det hvis noen av dere nå blir sjokkerte eller opprørte.

Nei, det er ikke sikkert verden står til påske.

Det begynte med dette: Jeg var så å si blakk, men jeg ville, nei, måtte lese en bok som nettopp hadde kommet ut. Jeg kunne ikke kjøpe den. Jeg hadde lovet meg selv å ikke kjøpe flere bøker den måneden. Kontoen skrek etter en pause. Så jeg prøvde biblioteket. 40 i kø. Ikke en evig kø, men lang nok til at den føltes akkurat litt for lang. Jeg ville jo lese denne boka . Likevel aksepterte jeg skjebnen min og satte meg på venteliste. Så var jeg hjemme hos mamma og pappa en tur, sjekket ut biblioteket der, og gjett hva: boka var ledig! Problemet var bare at formatet var et helt annet enn det jeg var vant til. Det var en ebok. Så jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre: jeg lot som jeg egentlig aldri hadde vært så imot ebøker, lastet ned appen og begynte å lese.

Siden da har jeg lest nesten ti bøker, på mobilen, og det har knapt gått en måned.

Hva er egentlig en bok? Er det permen og arkene mellom permene? Er det ordene, historiene, karakterene? Er det prisen man betaler? Er det opplevelsen man har når man leser? Hva er viktigst? Å ha lest boka eller å eie boka? Hvem hadde trodd at man skulle bli så filosofisk og undrende av å laste ned en biblioteksapp?

Kommer jeg alltid til å foretrekke fysiske bøker? Ja. Det er jeg er ganske sikker på, men jeg skjønner jo nå at jeg ikke trenger å være så bastant. Det er ikke farlig å lese en bok i digitalt format. Jeg svikter verken meg selv eller litteraturen. Faktisk gjør jeg det motsatte. Jeg leser mer. Det viser seg nemlig at terskelen for å åpne appen på mobilen er mye lavere enn terskelen for å fiske opp en bok fra sekken, spesielt hvis jeg bare har tid til å lese i kanskje ti minutter. Det viser seg også at det går mye raskere å lese en bok hvis man leser ti minutter her og ti minutter der. Ulempen er at jeg får fanget langt færre pokémon.

Poenget er at jeg leser. Jeg leser og jeg elsker det. Jeg elsker bøker. Det er det å lese som er viktig, ikke hva slags format jeg leser i. En bok er jo tross alt noe mer enn bare en bok.

boksnakk

Et sted på grensen av Emilie Edland

Sponset innlegg!P1140099

Nora er selvsikker og søkende. Hun har akkurat begynt å studere engelsk ved universitetet i Oslo. Dette er bare ett av flere påbegynte studier, men Nora mener likevel at hun har full kontroll. Første dag på det nye studiet skjer det noe ganske uventet. Foran i klasserommet står den kjekke førsteamanuensisen Nicholas West og Nora bestemmer seg med det samme: Hun vil ha ham. Hun ha ham.

Fuck it, han er rett og slett ufattelig deilig, og jeg sitrer. Jeg har stått her i noen få sekunder og vet, vet med hver nerve i kroppen; denne mannen vil jeg ha.

Nora blir til gjennom den muntlige språkføringen i romanen. Det er hennes stemme vi leser, hennes uttrykk, hennes tanker. Hun oppleves for meg som en tydelig karakter. De andre karakterene blir også til gjennom henne. Nora observerer og analyserer menneskene rundt seg. Førsteamanuensisen Nicholas West. Vennene Kristine og Andreas. Mormoren. Foreldrene. Marit og Kristian i kollokviegruppa. Alle spiller sin rolle i Noras lille eventyr. Jeg vet ikke om alle er like troverdige og realistiske hele tiden, men de er i det minste tydelige. Hver av dem har personlighet, hver av dem skiller seg ut. Jeg likte spesielt kollokviegruppa og forholdet dem imellom. Jeg kunne nesten ønske romanen bare handlet om dem.

Jeg elsker å forføre, har brukt flere år på å finslipe kunsten, og velger utelukkende de kjekkeste mennene. De mest uoppnåelige. Allerede nå fantaserer jeg om hvordan han ser ut naken, hvordan musklene som kan skimtes i kontur under skjorten ser ut når han er svett, hvordan ha beveger seg. Sitringen glir over i lett skjelving. Dette er den ultimate utfordring.

Som man sannsynligvis regner med, inneholder Et sted på grensen sex. Mye sex. Nora klarer selvfølgelig å forføre Nicholas. De er gjensidig tiltrukket av hverandre fra første stund. Forholdet dem imellom er seksuelt og de får rett og slett ikke nok av hverandre. Det er intenst og, ifølge Nora, fantastisk. De fortsetter og fortsetter, blir tydeligvis aldri for slitne. Runde etter runde uten stopp. Og akkurat det er kanskje en av de tingene som plager meg mest. Det at det er så ubegrenset og perfekt. Hele tiden. For meg blir det ikke helt troverdig (i den grad en roman som dette skal være troverdig). Er det virkelig mulig å gjøre alt riktig hele tiden? Trenger ingen av dem en eneste pause? Når spiser de? Når puster de? Blir de ikke såre og støle og litt … lei? «Det er vanvittig at det tar så kort tid for ham, for et overmenneske,» tenker Nora på et tidspunkt. Og ja. Virkelig. De må være overmennesker begge to.

Han snur meg over på ryggen som om jeg var en dukke. Jeg nyter de sterke hendene som holder kroppen min stødig mens han går til angrep, men innerst inne skjønner jeg ikke hvem denne Nora er. Jeg har aldri likt å bli fratatt kontrollen.

Forholdet mellom Nora og Nicholas er i utgangspunktet litt problematisk. Han er en autoritetsfigur, Nora er en av studentene hans. Det er et ujevnt maktforhold der. Samme hvor selvsikker Nora måtte være, er det Nicholas som sitter med makten og kontrollen. I begynnelsen av romanen plaget det meg en del. Trenger vi virkelig enda en historie som romantiserer et usunt forhold mellom lærer og elev? Heldigvis synes jeg forfatteren klarer å vri seg litt unna akkurat det. Hun fremstiller det ikke som noe ideelt, men får frem problemene og utfordringene. Nora holder på styrken sin, selv om hun også viser svakheter og dårlig dømmekraft. Og kanskje forsøker forfatteren å legge vekt på nettopp det allerede i navnevalget. Er det egentlig mulig å kalle en karakter Nora uten å skape en forventning om at hun skal gå til slutt, akkurat som Nora i Et dukkehjem? Er navnvalget tilfeldig eller ligger det en reell referanse der? Min lesning preges i alle fall av den likheten, selv om boka kanskje ikke ender akkurat som forventet.

Han får ikke beholde makten på denne måten. Hvorfor i helvete skal plutselig alt skje på hans premisser?

En av romanens svakheter ligger for meg i språket. Det er for all del lettlest, muntlig og intenst, men det er likevel ikke så godt som mange skal ha det til. Boka bærer preg av en del klønete setninger og rar tegnsetting. Det er nok et forsøk på å «muntliggjøre» språket, men jeg synes ikke alltid det fungerer like godt. Samtidig skal det sies at dette først og fremst er en underholdningsroman. Den er ment for å underholde og, jeg vet ikke… pirre? Det er handlingen, karakterene og følelsene som er viktige – ikke om det er et litterært mesterverk (hint: det er det ikke). På tross av noen mangler i språket, har romanen et godt driv som gir leseren lyst til å fortsette å lese.

P1140114

Jeg visste allerede på forhånd at dette kom til å være en bok langt utenfor min komfortsone. Jeg har aldri lest en erotisk roman tidligere, prøvde meg aldri på 50 Shades of Grey eller Calendar Girl, og har vel heller aldri helt hatt behov eller interesse for det. Men så fikk jeg spørsmål om jeg ville lese Et sted på grensen og tenkte at, tja, hvorfor ikke prøve? Jeg tror jeg glemte litt hvor flaut jeg synes det er å snakke/skrive/lese om sex, men jeg klarte å legge det litt til side, tror jeg, jeg gjorde i alle fall et hederlig forsøk. Jeg tror ikke at «erotisk litteratur» er noe jeg kommer til å kaste meg etter i fremtiden, men det er jo morsomt å ha prøvd. Og hvis du har likt bøker i denne sjangeren tidligere, tror jeg ikke Et sted på grensen er en dum fortsettelse. Boka er i salg fra i dag og selges i de fleste bokhandler rundt omkring i landet.